Skardstinden & Dumhøe (20.08.1995)  

Etter reserveturen til Tverrbytthornet dagen i forveien, var det nå klart for en av de mest gjeve toppene over 2000 meter. Den er blant de mer krevende toppene, og en av de høyeste i landet. Det ble heller ikke til at vi skulle gå enkleste rute til topps... I stedet for å runde hamrene på vestryggen i sørsiden, skulle vi gå alle 4 hamrene rett på. Derfor passet det utmerket at været var aldeles praktfullt! Helt skyfritt, vindstille og varmt. Vi skulle få stå på selveste Skardstinden i shorts, langt ut i august!

Vi parkerte ved Geitsætre, og gikk løs på den laaange motbakken opp Raudhamran til Dumhøe-platået. Den er drøy den bakken, men ved å sette delmål oppover kom vi oss etter hvert til punkt 2060 moh hvor vi tok en god pause. Ikke noe topp dette, men det var nå en varde der, og tydeligvis et punkt flere har besøkt. Godt å få igjen kreftene der mens man kan sitte og beundre Skardstinden på avstand.

Vi hadde nå blitt 1 mindre i gruppa. Gisle var ikke i form, og hadde ruslet ned mot Leirdalen igjen og ville slappe av der nede til vi var tilbake. Johan Kristian, Hans Petter og jeg gikk derimot videre til Vestre Skardstinden (2215, på kartet 2221?). Nå var Skardstinden kommet veldig mye nærmere, og vestryggen med alle hamrene virket langt mer fryktinngytende. Johan K. syntes dette så litt vel heftig ut, og valgte heller å nyte finværet på Vestre Skardstinden mens han ville bivåne Hans Petter og mitt forsøk på vestryggens hamre.

I bunnen av hammer nummer 1, som er den desidert høyeste og mest krevende, lurte vi en smule på om dette var mulig uten sikringsutstyr. Bratt gitt…! Jeg tittet ut i sørsiden for å se om det ville være bedre å runde hammeren der. Så bratt ut der også, og bratte, løse skråninger er ikke mitt favorittsted akkurat. Bedre med "følg rygg, vær trygg", selv om dette her ikke var noen rygg lenger. Morsommere er det også med rygger og egger. Vi begynte sånn smått å klyve oppover. Et trinn av gangen… Opp her, opp der, forsiktig… Med ro og høy konsentrasjon, og hele tiden bevisst på at minst 3 grep/fester var sikre, jobbet vi oss opp til toppen av den første hammeren. Utrolig befriende å være oppe! Hjertet hadde sittet litt høyt oppe i halsen en stund nå. :)

De 3 neste hamrene var "piece of cake" nå. Vel, i hvert fall langt kortere og mindre krevende enn den første. Kanskje var vi også blitt ordentlig akklimatiserte for bratt lende. Jeg husker kun at 1 av de siste 3 hamrene hadde et punkt som var bitte litt utfordrende. Det var øverst på den ene av de hvor man står på en skrå stor stein og må løfte seg opp til neste nivå. Jeg tenkte at dette punktet må være festlig med is og snø… Det føltes nå uansett som om det gikk fort over de 3 siste hamrene, for ganske snart sto vi ved toppvarden på selve Skardstinden (2373). For en utsikt, for en følelse å stå der oppe! Og i DET været! Utsikt rett imot brattsida på Galdhøpiggen, og loddrett ned mot breer både mot øst og nord fra der vi sto.

‹

›

Vi kunne ha blitt der oppe i en evighet, men nå hadde vi 2 kamerater som satt og ventet, så vi måtte bare tenke retur igjen. Og det var med en klump i magen vi tenkte på den returen… For hvordan skulle vi komme ned den første og høyeste hammeren? Jaja, på samme måte som vi kom opp – ved å ta ett skritt av gangen og med høy konsentrasjon. Vi kom oss greit ned de 3 øverste hamrene, og sto så på toppen av den nederste og høyeste. Der kunne vi rope til Johan Kristian som lå og halvsov på Vestre Skardstinden (2215). Han tok fram popcornbollen og satte seg godt til rette for å se oss på storskjermen klatre ned hammeren… ;)

Med sneglefart og samme innstilling som da vi gikk opp, kom vi oss etter hvert ned. Mulig ennå mer lettet nå enn da vi hadde klatret opp… Puh! Godt å være nede ja! Vi gikk bort til Johan Kristian og slappet endelig av en stund på Vestre Skardstinden, hvor vi fortalte om "bragden" vår. Vel, det føltes som det den gang, og akkurat da. Nå i dag heller det nok mer mot dumdristighet…

Nå var Dumhøe (2181) rimelig grei skuring. Godt å tusle bort på denne og se tilbake mot Skardstinden. På veien fant vi et morsomt utspring ut mot nordstupet, litt før Søre Dumhøe (2174). Fjellets variant av å "gå planken"…

Fra Dumhøe ser man temmelig godt hamrene på Skardstindens vestrygg som 4 store trappetrinn. Nå virket de ikke så avskrekkende. Etter en pause på Dumhøe, ruslet vi ned mot høyde 2014, ned mot nord. Dette var ikke rare toppen, men det var nå litt stilig å se hvordan fonna på nordsiden av Dumhøe skar av mot øst. På veien til 2014 ser man også ned mot riksvei 55, mellom Lom og Sognefjellet. Jeg har flere ganger skuet opp motsatt vei når jeg har kjørt på den veien.

Fra Dumhøe Nord (2014) bar det strake veien tilbake til høyde 1945, øverst på Raudhamran. Husker godt hvor langt det var ned til bilen ved Geitsætre da vi fikk øye på den, langt, langt der nede. Det virket uendelig langt med tanke på hvor slitne vi var da. Vel, vi var ikke fryktelig slitne, men bilen sto jo "bare" der nede. Når beina begynner å bli møre, og man liksom er ferdig med turen mentalt, er sånne lange nedstigninger drøye. Meget drøye…