Megarunde Jægervasstindene (26.05.2014)

Etter den siste oppdatering på yr som igjen viste kjempehøytrykk for Tromsø trykket jeg på "bestill"-knappen på Norwegian sin webside. En dag senere satte Helge og jeg på flyet til Tromsø. Søndag etter vi landet rakk vi en kort tur oppom Steinskardstind. Ikke den mest prestisjefylle toppen men knallbra nedkjøring og solen begynte å danke ut skyene. Etter en kort handletur i byen kom vi oss til Jægervassbu, en liten, sjarmerende DNT hytte. 3km innmarsj klarte vi å takle. Vi satt oss ut i solen med pasta og rødvin. Og planla turen for dagen etter. Og denne turen gikk virkelig etter planen. Vi startet kl 7 og måtte ikke gå lene før vi kunne ta på oss skiene. Veien gikk opp gryta sørvest for Nordre Jægervasstind. Det gikk greit opp til skaret men vi måtte innse at samme toppen ikke var så lett å bestige. En hammer sperret veien. Sikkert et morsomt klatreprosjekt men denne dagen var det andre ting som gjaldt. Nemlig å bestige Store Lenangstind. For å nå innsteg måtte vi kjøre ned til Lenangsbreen. Her blåste det surt og vinden ga seg først etter vi kom ned på andre sida av Lenangsskaret. Her, på Strupbreen var det derimot ubeklagelig. Vi så på toppen av Lenangstinden og identifiserte skjapt en renne som kunne gi en grei adgang til toppeggen. Forholdene var perfekte. Akkurat kaldt nok at vi unngikk rasfare. Akkurat varmt nok at renna ikke var isete eller hard. Det var svært anstrengende å spore opp, men på ingen måte krevende. Etter det harde arbeidet i renna toppet vi ut og kunne kose oss eggen opp til topps. Vi valgte å gå i tau. Snøen på vestsiden var såpass hard at en utglidning hadde vært fatal. Utsikten på Lenangstind er ubeskrivelig. Men klarte kanskje ikke helt å nyte den fordi det skilte i magen. Vi skulle jo kjøre ned renna igjen. Jeg var først litt skeptisk men Helge kjørte på og da jeg hørte jubelen hans visste jeg at forholdene måtte være geniale. Slikt var det og i nederste delen av renna ble det skikkelige kjæresvinger. Vi var nesten beruset etter denne kjøringen. Men vi hadde fortsatt et stykke arbeide foran oss. Over Lenangsskaret igjen, bort til sørsiden av Store Jægervasstind. Opp nok en bratt snøflanke. Men belønningen var en uhyre fin kveldsstemmning på Store Jægervasstind samt en finn travers til hovedtoppen som vi følte var best å fosere i tau. Nedkjøringen fra Jægervasstind var nesten like perfekt som den fra Lenangstind. Etter store slush-svinger i kveldssolen nådde vi Jægervassbu kl 19:30, ganske nøyaktig 12 timer etter vi startet.
Nå orker jeg ikke å skrive mer. Så kun kort om Stortind. En kanontopp med kjempeutsikt. Men forholdene i renna fra Forholtbreen var så harde at vi måtte la skiene stå rett over bergschrunden. Det var for så vidt spennende nok å gå renna og toppflanken opp. Skikjøring hadde vært helt uaktuelt for vår del. Turen tok litt tid og jeg var glad å rekke flyet tilbake til Oslo. Før det overleverte jeg Helge til Signar. De gjør vel en rekke spennende ting, de også!