Midtmaradalstindene fra Lovskar - Hurrungane 2K komplett! (28.05.2014)  

LANG TUR I KJEMPEVÆR TIL MIDTMARADALSTINDENE MED ØYVIND

Under en av våre fjellturer i Bergensområdet tidligere i vår tilbød Øyvind seg å være med meg på en tur til Midtmaradalsryggen og de to siste toppene jeg manglet på 2K listene i Hurrungane. Øyvind gikk denne turen i august 2008, og ble som de fleste (alle?) andre stoppet ved Halls hammer. Nå hadde han lyst til å se på forholdene pånytt, og eventuelt klatre hammeren. Jeg var veldig motivert, men spent på om jeg ville klare å gjennomføre en slik tur, ikke minst etter å ha lest hva James Baxter skriver i boken Hurrungane (2005): "Due to the steepness of the final ascent and descent from Lovskard it is only suitable for experienced parties. The rigde from Lovskard to the summit of Midtmaradalstind however is a very serious undertaking in the spring".
Slike advarsler biter ikke på Øyvind, og tur ble bestemt!! Værmeldingene var perfekte, og slo til for fullt. Vi møttes på Turtagrø til en god middag dagen i forveien. Til stor glede for meg og sikkert mange andre viste det seg at Laila var tilbake som daglig leder på Turtagrø etter tre år i eksil lenger nord. Vi overnattet i annekset. Jeg sov utmerket, men Øyvind foretrakk etter kort tid å evakuere for å tilbringe natten i egen bil pga varmen på rommet og mulig snorking (??) fra romkameraten. Det ble en søvnløs natt for Øyvind som i tillegg slet med forkjølelse og hoste - noe som burde utgjøre et passende handicap på tur med trege meg, men det skulle vise seg at det var på langt nær nok! Vi regnet med å ha god tid på denne turen, og var ikke i gang før litt før 09, Øyvind med randoutstyr og jeg med fjellski og kortfeller som ikke ga godt nok feste på den harde snøen i de bratte partiene. Etter 1 km på barmark kom skiene på i bakken opp mot Skagastølsbotn. Herfra var det god snødekning (90%) hele veien, men hardt føre og skare i skyggen og på kvelden/natten. Bekken ved Skagadalshytta var åpen, så vi hadde ikke trengt å dra på vann fra Turtagrø. GPS-en begynte å virre på Skagastølsbreen, men de verste feilutslagene er redigert bort. Vi var fremme på Bandet vest for Skagastølsbu ca 1230, og hadde en god pause der i helt vindstille og nydelig vær. Aldri før har jeg vært så nær Store Skagastølstinden i slikt vær! Fint føre nedover mot og over Midtmaradalsbreen mot Lovskar. Øyvind kjørte en brattere rute enn meg og kom til en skummel bregleppe som han heldigvis klarte å hoppe over!

Ved foten av Lovskar skiftet jeg over til fjellstøvler mens Øyvind fortsatte på rando-støvler. Jeg merket ubehag i høyre støvel omkring stortåen, men tenkte at det skyldtes ømhet i tå og tånegl etter syvfjellsturen 2 dager før, og tenkte ikke nærmere over saken der og da. Først da jeg kom hjem oppdaget jeg årsaken - en ca. 1 cm stor, trekantet stein i fjellstøvelen som hadde deformert stortåen og gitt endel ubehag under hele turen fra og til Lovskar! Mildt sagt pinlig! Nederst i Lovskar var det bratt, men Øyvind laget gode spor i snøen, og jeg fant det ikke påkrevet med stegjern. Vi gikk med skistaver til å begynne med, senere to isøkser. Omtrent halveis oppe ble det verre med hardpakket snø og enkelte bratte partier.

Øyvind ventet på meg her, og stor var overraskelsen da han oppdaget at jeg hadde kommet meg så langt opp uten stegjern! Nå kom stegjernene på, og ga en adskillig tryggere følelse opp langs den vel 30 grader bratte, delvis isete og eksponerte rennen i Lovskar som lå i skygge for solen. Vi brukte ca. 1 time opp til toppen av Lovskar som ligger på ca. 1780 moh. Dårlig satelittdekning i Lovskar - vinglete GPS-spor. Herlig å komme opp på ryggen i solskinnet med flott utsikt mot Stølsmaradalsbreen og tindene!

Det var vanskelig å komme opp den første hammeren østover pga overhengende snøfonn. Vi trakk derfor nedover noen meter mot sør der vi fant en grei, snøfri passasje som var delvis vardet østover ryggen.

Et eller annet sted her falt isøksen jeg hadde lånt av Øyvind av sekken, men eieren fant den heldigvis igjen på en snøflate på returen! Rimelig grei klyveklatring uten de store utfordringene videre østover i vestflanken før vi kom opp igjen på ryggen. Øyvind rasket på for å studere forholdene ved Halls hammer. Etter ca. en halvtime var vi samlet igjen i skaret like vest for hammeren.

Den loddrette veggen på hammeren er ca. 7-8 m høy med få og usikre muligheter for fingerfeste. Før foten av hammeren er det en knivskarp egg på 5-6 m som må forseres. Det er altså ingen egentlig god standplass ved foten av hammeren. Sikringsmuligheten vest for eggen var heller ikke gode. Uansett - vi hadde bare med et 30 m tau som ville blitt for kort. Konklusjonen fra Øyvind var helt klar. Halls hammer var ikke aktuell denne gangen heller. Etter en pause fortsatte vi langs ruten som Øyvind kaller for "normalveien" mot toppen. Like vest for Halls hammer i et lite skar (GPS 439445 6812624) går det ned en renne mot Stølsmaradalsiden. Knappe 30 m (20 hm) nede fortsetter ruten langs en delvis gresskledt hylle. Ruten er bra markert av småvarder. Spennende og delvis betydelig eksponert klyveklatring videre østover til vi kom til det første punktet som fortjener rød trekant. Dette er et vel 2 m høyt opptak over en avrundet bergnabb med begrensete muligheter for feste. GPS ca. 439489 6812575. Her er det langt ned, og et fall er ikke noe alternativ. Øyvind kom seg greit opp med randostøvler (!) og sikret meg som trengte litt hjelp fra tauet. Etter en kort stund kom vi til et nytt vanskelig, men ikke eksponert punkt - nemlig en glatt, ca. 3-4 m lang skråhylle. GPS ca. 439503 6812531. Her festet vi tauet, og lot det være igjen til returen. Kort tid etter skråhyllen fulgte en stor og bred renne som fører bratt opp mot toppen. Det lå ganske mye snø i rennen, men konsistensen var fin og ga godt fotfeste. Jeg var glad for å kunne gå i Øyvind sin fotspor, men opplevde likevel turen opp de bratteste og mest eksponerte partiene til å være på grensen av min komfortsone.

Store Midtmaradalstinden
Etter endel klyveklatring på bart fjell over snørenne-nivå var vi endelig oppe på toppen kl 1820. Herlig følelse å stå på denne toppen som jeg har hatt ganske lenge på ønskelisten. GPS nøyaktig som på PB 439840 6812525. På toppen lå der et en gammel trekasse der Øyvind fant igjen en papirlapp han hadde skrevet i august 2008 som fortsatt var godt lesbar! Endel andre turfolk hadde og satt sine navn på lappen, bl.a. Ulf Ryen fra Vågå - venn av Jan.

Vetle Midtmaradalstinden
Mens Øyvind slappet av i solen på Store fortsatte jeg til min siste 2K topp i Hurrungane. Greit ned l skaret mot Vetle. Først oppom en fortopp før jeg fortsatte 60 m lenger mot øst til selve toppen som er markert av en liten varde. GPS 439975 6812361.

Tilbake på Store kl 1920 - fortsatt i solskinn. Vi begynte å innse at vi (jeg) hadde brukt lang tid, og at det ville bli sent før vi ville være tilbake.... Det var bare å gi seg i vei. Det gikk rimelig greit nedover fjell og snørenne. Fremme ved skråhyllen entret Øyvind opp i fri stil mens jeg kom meg opp ved hjelp av tauet.

Mer komplisert ble det ved neste crux - den avrundete bergnabben med fritt fall mot Stølsmaradalsiden. Her måtte vi sikre. Øyvind kom seg ned samme vei som vi gikk opp og sikret meg fra vestsiden. Jeg ville forsøke å klyve over langs en mer horisontal linje. Dette gikk nesten bra, men på den siste meteren glapp støvelfestet slik at det ble et lite fall mot venstre. Ikke verre enn at jeg fikk umiddelbart fikk tak i tauet og kom meg opp på trygg grunn, men det ble et kraftig moment på ryggsekken som førte til at Petzl-isøksen min som var festet på sekken løsnet og forsvant langt, langt nedover mot Stølsmaradalsbreen. Ingen skade skjedd - men en reminder på hvor viktig det er med sikring på slike steder! Videre vestover gikk det greit, men ikke spesielt fort for min del.

Jeg følte meg ikke komfortabel å gå ned Lovskar uten sikring. Dette sørget Øyvind tålmodig for ved hjelp av 30m tauet og to isøkser. Mens Øyvind sikret ovenfra gikk jeg ned med støtte av isøks, delvis i fotsporene våre og delvis med rappell-teknikk det dette var mest hensiktsmessig. Vi brukte ca 1.5 time ned Lovskar. To av skistavene våre hadde forsvunnet nedover i Lovskar ila dagen. Vi fant etterhvert igjen begge mine, men kun den ene av Øyvind sine. Det var blitt nesten midnatt før vi omsider var trygt nede på breen igjen. Her skilte vi lag. Øyvind kunne endelig lange ut i eget, raskt tempo og nådde Turtagrø kl 01 etter flotte, nesten sammenhengende nedrenn på skarpt skareføre. Nesten i lykkerus skiftet jeg over til skistøvler igjen etter å ha inspisert en deformert stortå. Min retur gikk adskillig langsommere - delvis til fots med skiene på sekken der det var bratt, men det ble og fine renn i flatere partier.
Det var lyst nok hele natten, og fint vær med god temperatur. Jeg begynte å merke at jeg trengte påfyll av vann og næring, og tok meg en god pause ved Skagadalshytta før jeg fortsatte de siste km til Turtagrø der jeg var fremme litt før kl 04 - sliten, men meget glad og fornøyd over en spennende og flott alpin tur i Hurrungane. Tusen, hjertelig takk til Øyvind for alltid hyggelig og tålmodig turfølge og god sikring på en tur som han antagelig hadde gått alene på halve tiden!