Endelig greie snøforhold - Leirhøe og Spiterhøe (31.05.2014)

På ski lenger enn 20m

Da var det klart for turens siste dag. Vi hadde studert kartet litt dagen før og kom fram til at Leirhøe og Spiterhøe var detbeste alternativet. Været var gull i dag. Ikke en sky å se og det blåste heller ikke. Vi fulgte stien fra Spiterstulen sørover noen km og tok av mot øst da vi kom til elven, Leirgrove. Vi gikk så i en del busker og kratt og siktet oss inn på fotsporene på den smale snøflekken som strakte seg på langs med tuppen på ryggen opp mot breen på NØ - siden av Leihøe. Vi tok en liten matpause da vi ankom snøflekken. Vi kunne nå spenne på oss skiene. Det var deilig og nyte utsikten mot vest herfra. Jeg kom til å tenke på hvor mye jeg har å glede meg til i dette området. her er det mange topper jeg aldri har vært på før.

Vi spente på skiene og jobbet oss sikksakk oppover. Snøen startet på 1500 moh og det så ikke ut til å stoppe like ovenfør slik som vi nå flere ganger på denne turen gikk å fryktet. Vi kunne gå med skiene opp til 1800 moh. Det er nok sikkert mer lenger oppe. Det var ikke i nærheten av like bratt oppover her som kartet sier og slik som det forøvrig ser ut nedenfra. Solen skinte, utsikten ble bare bedre jo høyere vi kom og livet var herlig. Her oppe finner jeg roen jeg i det daglige liv lengter sånn etter. Jeg snur meg og ser på tindene, tenker hvor heldige vi er som har dette landet. Alt dette og mye mye mer. Hvorfor er det ikke flere folk her? Hvorfor er ikke dette noe alle søker etter like mye som meg?? Folk som ikke driver med dette aner ikke hva de går glipp av. Kanskje like greit. Jeg vil uansett ikke ha "17 mai tog" oppover hver topp i Jotunheimen.

Etter vel 80 høydemetre lenger oppe møtte vi på mer snø. MYE snø. Dette måtte jo være breen. Sweet. Den går jo helt opp til toppen. Da er det bare å droppe tanken om å ta av seg skiene før vi er der. Det er en lang og seig bakke opp til Leirhøe fra Visdalen og når man er over 2000 moh flater det ut og de siste 300 høydemetrene er fordelt på en lengre strekning.

Vi ankom omsider toppen. Vi plasserte skiene der snøen sluttet og gik bort til varden. Vi tok en ny matpause og jeg tok bilder i hytt og pine av denne fantastiske utsikten. Her var Hellstugutinder, Veotinder, Memurutinder, Nautgardstinder, Glittertind, Galdhøpiggen og mange mange fler. Det var varmt og fint på toppen og jeg ville sitte der en stund, men vi måtte jo komme oss videre også. Vi rant nå ned på breen på nordsiden av Leirhøe. Her kunne vi renne helt ned til Leirhøe Nord. Vi gikk opp på denne og tok av oss skiene, festet dem til sekken og fortsatte til fots nedover steinuren mot Spiterhøe.

Det var en snøflanke på noen hundre meter opp mot Spiterhøe som vi utnyttet med ski. Så var det bare å vandre opp resten av den slake steinuren til toppen. Vi tok noen bilder og fortsatte bort til det som skulle bli dagens største utfordring. Nemmelig, Nordøst for Spiterhøe. Jeg var ironisk. Dette er en liten sjenert knaus. Da vi stod på denne la jeg merke til hvor langt ned mot øst breen gikk. Vi ville vinne veldig mye tid og få en gøy nedstigning mot Spiterstulen om vi fulgte denne nedover. Eneste var at det var ganske bratt ned de siste 700 høydemetrene. Dette kan nok de fleste som har vært på Spiterstulen og sett opp mot østsiden, bekrefte. Det andre alternativet var å ta oss ned til Skautflye og følge stien ned derfra. Dette var veldig tidkrevende og mye lenger. Jeg var giret på en alternativ løsning. En litt mer spennende vei ned. Jeg digger å lage mine egne ruter. Jeg er alltid villig til å prøve. Det kom nok til å gå helt fint. Jeg forklarte Eivind hva jeg tenkte og han var med. Vi gikk ned til skiene og jeg tok av fellene. Eivind beholdt dem på da han hadde noen gamle ski fra 1992 faktisk. Nå gjaldt det å komme så høyt som mulig for å utnytte den fete nedkjørselen. Dette ville jo tross alt bli mine siste metre på ski for denne sesongen.

Jeg tok noen svinger og gikk rett i hockey. Heftig. Jeg la merke til at snøen fortsatte videre nedover. Jeg så aldri mer enn ca 10 meter lenger ned pga brattheten. Snøen fortsatte og vi kunne jo renne langt ned. Dritbra. Da jeg stoppet for å vente på Eivind så jeg opp på hytten på toppen av Galdhøpiggen og deretter ned på Spiterstulen som lå langt der nede i dalen. Et fantastisk syn. Det er sykt å tenke på at det er 1300 høydemetre mellom dem. Men det synes. Da vi kom lenger ned fikk vi bedre oversikt og jeg la merke til at det lå flere snøflekker tett i hverandre nedover. Vi kunne nesten renne helt ned til Spiterstulen ved å kun ta av oss skiene mellom snøflekkene noen ganger. Vi jobbet oss nedover. Føret var konge med skare på bunn og et tynt lag med sørpesnø over. Det var en kanon skiopplevelse. Den første snøflanken fra breen kunne vi følge langt ned. Så tok vi av oss skiene og gikk ned til neste. Jeg ventet litt på Eivind innimellom da han hadde feller på nedover. Like greit med de gamle smale skiene uten EN cm med innsving.

Da vi kom lenger ned ble snøen pill råtten og skiene gravde seg ned, noe som gjorde det vanskeligere å få kontroll. Vi gikk igjen over til neste flekk og fulgte denne helt ned til stien som går paralellt med den merkede og ligger like ovenfor. Jeg tok en siste sving, prøvde å gjøre den så ellegant som overhode mulig i sørpesnøen og så erklærte jeg skisesongen for offisielt over for min del. Det har blitt mange topper og mil på ski denne sesongen og Åsnes Nansen skiene mine får æresmedalje for en meget tilfredstillende tjeneste denne sesongen. Jeg gleder meg allerede til jeg skal bruke dem igjen i oktober/november. Jeg kom med en gang til å tenke på denne sesongens første skitur til Berdalseken. Rart å tenke på at det er i samme sesong. Det virker så lenge siden. Vi festet skiene til sekken og fulgte stien det lille stykket ned til Spiterstulen. På vei ned la jeg merke til noen folk som skrek og hylte når de hoppet i elven. Hmm. "Eivind? Kean på et bad?". Han var selvsagt med og vi fant fram kamera. Da Eivind skulle hoppe uti mistet han bokseren da han traff vannet. Den sank selvsagt til bunns. Jeg stod og lo meg ihjel, men Eivind var fast bestemt på å dykke etter den. Etter igjentatte forsøk og forskjellige grimaser pga det "varme" vannet, klarte han å fiske den opp med foten til slutt. Jeg tok lærdom av hendelsen og flekket av meg bokseren før jeg stupet uti. Det var kaldt men FY så forfriskende. Dette hører med etter en vårskitur.

Senere den kvelden gikk vi inn på Spiterstulen og snakket litt med en av bestyrerne der. Han sa at folk hadde stått ute og fulgt med på oss når vi kom ned på snøflekkene. han sa han aldri hadde sett eller hørt om noen som hadde tatt seg nedover der før. Han lurte på hvordan forholdene var og om det var mye løst der oppe. Han sa også at han til tider var litt bekjymret. Det hadde han ingen grunn til. Her var snøen fast og fin på de bratteste partiene. og det er ikke så bratt som det ser ut nedenifra. Det var hvertfall vanvittig kult. Når vi så opp der senere på kvelden var det ganske fett å tenke på at vi hadde tatt oss ned der på fjellski. Vi tok litt Jæger og øl den kvelden og mimret over turen og tiden i militæret mens vi satt utenfor teltet og nøt solnedgangen som skinte kveldens siste stråler på Styggehøe.
Tusen takk for en nydelig helg Eivind!!

GPS

Start date	31.05.2014 10:57 (UTC+01:00 DST)
End date	31.05.2014 18:24 (UTC+01:00 DST)
Total Time	7h 27min
Moving Time	5h 39min
Stopped Time	1h 47min
Overall Average	1.9km/h
Moving Average	2.6km/h
Distance	14.5km
Vertical meters	1,432m