Svalbard 2013 dagbok: Dag 5: Camp 4 - Newtontoppen - Camp 5 (26.04.2013)

Dag 5: Fra Camp 4, til Newtontoppen og til Camp 5 på Gallerbreen

Fortsettelse fra Dag 4 - Camp 3 - Camp 4 v/Newtontoppen. (Hele turrapporten begynner her)

Denne dagen begynte ikke så bra for min del. Bjørnevakta gav meg kalde føtter med påfølgende dårlig søvn og været var dårlig. Vi ville helt sikkert nå Newtontoppen i dag, men uten sikt. Det var en deprimerende tanke, med tanke på alt strevet for å komme hit. Når alt det der var ferdigtenkt var det på tide å glede seg over det enkle faktum at jeg var på et helt fantastisk sted og jeg var priviligert!

Men det ble faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd. Gnagsår, hodepine, betennelse i foten, dårlig søvn og dårlig vær sendte humøret mitt i bånn denne dagen. Det som skulle bli den mest minneverdige dagen på turen ble det motsatte for min del. Som jeg skrev tidligere i dagboken; det skulle bli verre før det ble bedre og jeg visste at dette var vendepunktet. Det kom til å bli bedre heretter.

Vi ankom Newtontoppen 12:28 - fra øst og i blindføre. Vi hadde hørt rykter om at det kunne være mobildekning her oppe og vi fikk ringt hjem. Anne ble gledelig overrasket da hun fikk telefon fra det høyeste fjellet på Spitsbergen!

Etter et kort besøk på Newtontoppen satte vi kursen mot Perriertoppen - vårt andre hovedmål for turen. Vi skulle nå ned til Tilleybreen og deretter til Veteranen (bre) via Kingbreen og sette camp på Veteranen. Ruten ned til Tilleybreen var til tider sidebratt og vi hadde et par sledevelt på vei ned. Siden jeg heller ikke i dag trakk slede var min oppgave å støtte sledene i skråbakkene og å få de veltede på rett kjøl igjen. Etter snaut 16km var vi nede på midten av Veteranen.

Da vi stod midt ute på Veteranen hadde vi rådslagning. Helge ønsket å kjøre på hele veien opp Gallerbreen slik at vi hadde et bedre utgangspunkt mht. Perriertoppen. Alle var enige i denne avgjørelsen. Det var kun ca. 6km igjen opp til toppen av breen.

Når man går på ski i dagevis uten sikt så har man i alle fall tid til å tenke. Gradvis klarte jeg å snu alt det negative til det positive. Gnagsårene var under kontroll. Å få vannet fra ryggsekken og over i sleden (som Åke dro) gjorde sitt til at verken i skuldrene avtok. Hodepinen forsvant. Foten var vond men ikke verre. Jeg visste at denne etappen opp til Gallerbreen ville være vendepunktet for min del. Og når jeg så at sola gløttet frem av og til så var alt bare utrolig bra!

Vi satte camp 5 på toppen av Gallerbreen. Vi var nå i Atomfjellene og hadde noen spektakulære fjell rundt oss. Det var et helt utrolig sted å ha leir og det var også godt å legge dagens etappe på 25,1km i dårlig vær bak oss. Spørsmålet var nå hva morgendagen ville bringe av vær. Været var blitt bedre men ikke stabilt. Hvor mange dager ville det gå før vi stod på Perriertoppen?

Det var småkaldt men ikke på nær så kaldt som man kunne frykte på forhånd. Det hjalp imidlertid på varmen å grave utedo og vaktpost. Det ble besluttet i siste liten før avreise at vi skulle ta med en dunbukse. Den buksa fulgte vakta og noen vakter ville nok blitt ubehagelige uten akkurat den buksa. Jeg hadde forøvrig hatt svært kalde føtter de siste dagene. Selv om jeg hadde hatt plastposer mellom sokker og sko. Sokkene var riktignok tørre men det var noe med den løsningen som ikke fungerte etter hensikten.

Fortsettelse: Dag 6: Camp 5 - Perriertoppen - Camp 5