Kilimanjaro - På toppen av Afrika (22.12.2013)

You are now at Uhuru Peak 5895 AMSL, World hertige site

Forord

Det var en tilfeldig dag i mai 2013 at meg og Sigrid bestemte oss for og bestige Kilimanjaro sammen. Jeg var i militæret i Finnmark og la en dag merke til statusen som Sigrid publiserte på facebook. «Har fått praksisplass i Tanzania». Hun studerer til og bli sykepleier. Jeg kommenterte på statusen hennes « Skal du bestige Kilimanjaro da, Sigrid?» Dette var det første jeg sa til Sigrid noensinne. «Nei jeg har ikke tenkt så mye på det» svarte hun. Det neste hun sa var «Vil du bestige Kilimanjaro med meg, Endre?» Og så var plutselig avtalen i boks.

Vi bestemte oss for at turen skulle starte den 16. Desember 2013. I løpet av månedene september – desember var vi godt i gang med og planlegge. Jeg trodde det kom til og bli en liten utfordring og få avtalt og få alt på plass. Sigrid var nå i Tanzania i praksis og jeg satt hjemme i Norge. Facebook har vel neppe vært et så avgjørende kommunikasjonsmiddel i livene våre som i denne tiden. Vi snakket ikke en eneste gang over telefon fra hun reiste i september grunnet prisene. Men planleggingen gikk over all forventning bra og hver brikke ble satt på plass uten stress eller bekymring.
Sigrid avsluttet praksistiden sin den 13. desember. Jeg hadde en eksamen jeg skulle ta, men fikk ikke vite datoen før langt ut i oktober. Jeg fikk vite på mail at siste eksamensdag var nettop 13. desember så jeg måtte bestille reisen en dag etter dette i tilfelle jeg skulle være så uheldig og komme opp i eksamen den 13. desmber. Avreisedato for meg ble lørdag 14. desember.

Reisen til Moshi

Jeg overnattet på hotell ved Gardermoen og tok flyet videre til Istanbul og deretter til Dar es Salaam hvor jeg skulle møte Sigrid på et hotell like ved flyplassen. Sigrid hadde tatt fly fra Tanga som er byen hun bodde i under praksistiden. For min del hadde det vært en veldig lang reise og det skal mye til for at jeg sover under en flyreise. Da jeg kom til Dar es Salaam måtte jeg vente leeenge på at visumet skulle bli klart. «There is no hurry in Africa» sies det. Det syntes lang vei. De tanzanianske militæroffiserene så ut til og tro at tiden stod stille. Enda klokken var 04.30 om morgenen. Etter og ha fått visumet tok jeg taxi til hotellet. Jeg ble møtt av en vegg med varme da jeg kom ut fra flyplassen. For en bleik nordmann som på denne årstiden går på ski i fjellet var det som og gå inn i en badstue. Fattigdommen fikk jeg også slengt opp i trynet. Glad jeg ikke bestemte meg for og gå gjennom den gaten vi nå kjørte i slik som jeg hadde planlagt. Det hadde vært et mirakel om en hvit mann fra vesten med moderne utstyr og penger i bagen kom seg vel igjennom den gaten alene uten problemer underveis. Jeg kom omsider fram til hotellet og møtte Sigrid som ble vekket av bankingen på døren klokken 06.00. Det var jammen godt og se henne igjen. Jeg fikk meg 40 minutter på puten før vi måtte stå opp igjen og gjøre oss klar til siste del av reisen. Nå spiste vi en rask frokost før vi tok taxi tilbake til flyplassen og deretter tok fly fra Dar es Salaam til Moshi.

Utenfor flyplassen i Moshi møtte vi Evans selv og guiden Maso. De lempet tingene våre i den gule minibussen deres og kjørte oss en time til hotellet vi skulle bo på som het Lutheran Uhuru Hotel. Da vi kom til hotellet gikk Evans og Maso nøye gjennom utstyret vårt og Maso ville gjerne ha meg til og svare på hva jeg skulle bruke hver minste ting til. «What is this?» spurte han ofte mens han holdt opp en jakke, sovepose eller en gamasje. Jeg måtte jo bare svare men synes det var litt merkelig. Var det ikke åpenlyst hva det var? Etter en brief om morgendagen måtte jeg ha to timer på puten før vi dro ned til Moshi sentrum med Maso for og ta ut penger og kjøpe noen julegaver. Sigrid imponerte med sin swahili når vi skulle hilse og snakke litt med folk. Etter noen lange dager med reise, klimaovergang og kultursjokk uten særlig hvile for min del var det godt og ta en rolig middag på hotellet, se litt film og snakke med Sigrid før vi pakket om bagene og gjorde oss klare for morgendagen. Jeg sov godt den natten.

Evans Adventure Tours

Selskapet vi benyttet oss av på turen vår til Kilimanjaro het Evans Adventure Tours. Dette er et selskap som tibyr guidet tur til Kilimanjaro og safari. Selskapet er registrert i Moshi og driver lovlig virksomhet.
Meg og Sigrid brukte boken, Kilimanjaro guide book og fant hjemmesiden til Evans i den. Vi sendte deretter en mail og fikk raskt svar. Vi holdt kontakten med dem og de gav oss svar på alt vi lurte på. Grunnen til at vi valgte Evans var fordi de framstod profesjonelt ved og introdusere oss for en grundig plan. I tillegg tilbød de en innholdsrik pakke til en bra pris.
Listen over hva denne pakken inneholdt:

• Skyss fra Kilimanjaro Airport til og fra hotellet
• To netter på Lutheran Uhuru Hotel med frokost før og etter turen
• Telt: 1 The North Face telt plass til to, 1 Messetelt til måltider
• Campingbord og stoler
• Liggeunderlag og puter
• Mat og drikke: Mat (3 måltid per pers hver dag) Vann for hele turen
(3 liter per pers hver dag)
• Ni bærere, to guider, en kokk og en kelner. Tilsammen 13 pers fra Evans.
• Førstehjelpskit som Guidene bar med seg. Guidene er erfarne på førstehjelp

I tillegg fyllte vi ut et kort fra luftambulansen i Afrika med info om oss selv som vi bar med oss på turen. Om uhellet skulle være ute hadde guidene mulighet til og få luftambulanse. Evans dekket selvsagt ikke utgiftene for uthenting med luftambulanse om det skulle forekomme.

Prisen per pers for turen og alt dette inkludert ble på 1485 USD. Meg og Sigrid hadde en fantastisk opplevelse med dette selskapet og angrer ikke i det hele tatt på at vi valgte dem.

Dag 1: Machame Gate 1800 moh – Machame Camp 2980 moh

Vi stod opp klokken 07.00 og spiste en deilig frokost før Evans, Maso og Deous kom og hentet oss og bagene våre på hotellet klokken 08.00. Alt vi ikke kom til og ha med oss på fjellet ble samlet i en pakksekk som Evans tok vare på. Evans er lederen for firmaet. Han var tidligere med som guide selv på turene men de siste årene har det blitt for mye papirarbeid til at han selv kan være med. Maso og Deous ville være guidene våre på turen. Vi hoppet i minibussen og ble kjørt gjennom den fattige landsbyen Machama Villige og opp til Machame Gate. Bilturen tok 30 minutter. Her traff vi på bærerne og kokken.

Da de organiserte og fordelte utstyret gikk meg og Sigrid med Evans og fyllte ut noen papirer. Det tok litt tid før bærerne kunne løpe i forveien. Etter nye regler kan hver bærer ikke bære mer enn 20 kg hver. De måtte derfor vente i kø på og få veie pakningen. I tillegg må de registrere seg og vise legitimasjon til nasjonalparken for og bevise at de jobber som bærer. Nasjonalparken opplever ofte at totalt fremmede kommer og sier de er bærer, men egentlig er de bare fattige karer uten jobb som vil tjene noen skilling.
Etter en stund var Maso klar og vi kunne endelig spasere gjennom Machame Gate og oppover fjellet. Endelig var vi igang. Dagens etappe kom til og ta oss ca seks timer med et rolige tempoet. Vi hadde lenge forberedt oss på at vi skulle gå rolig for og tilvende oss høyden så vi luffet avgårde oppover mens praten gikk løst. Bærerne passerte oss stadig og jeg syntes litt synd på dem der de kom pesende med de store pakningene på hodet. Evans som tidligere har jobbet som bærer opplevde enkelte ganger og komme opp i en vekt på 43 kg. Dette var før regelen om maksvekt på 20 kg kom. Han er ganske erfaren når det gjelder og bære tunge pakninger. Han fortalte at når man først var blitt vant til og bære pakninger på hodet og nakken ville man oppleve at dette er en mer behagelig måte og bære på sammenlignet med en pakning på ryggen. I tillegg forårsaker det mindre slitasje i hofte og rygg ved og bære med hodet.

Stien gikk nå inn i et mer vegetert og jungelpreget terreng. Maso stoppet oss da vi fikk øye på den sjeldne blomsten, Impatiens kilimanjari som kun finnes på dette fjellet. En flott rødrosa blomst med gule prikker og en karakteristisk grønn krok nedenfor. Evans hadde kjøpt en lunch til oss som bestod av en hamburger, noen minibananer og et stykke frityrstekt brød som kalles chipati. Da vi skulle til og sette oss ned på sekkene våre gravde bærerne etter noe og kom løpende med en stol til Sigrid og en vannkanne til meg som vi kunne sitte på. En slik luksus kommer vi neppe til og oppleve igjen. Som om ikke to hvite fra vesten var nok bortsjemt fra før. Vi tuslet videre oppover jungelen og stigningen økte etterhvert.

Etter omlag 4 timers rolig gange ankom vi dagens camp. Machame hut eller Machame camp som den også kalles. Vi registrerte oss i hytten der som er fast rutine når man ankommer an camp. Her fyller man ut navn, alder, hjemmeadresse, land, yrke, selskapet man benytter på turen og antall deltakere. Da vi kom til campen vår holdt bærerne på og slå opp teltet vårt og de fant fram to stoler til oss. Det gjorde vondt og sette seg ned i en stol og bare se på at andre jobbet for at campen skulle bli ferdig. Vi spurte om vi skulle hjelpe til men de insiterte på at vi bare skulle sette oss ned og slappe av og ikke tenke på noenting. Vi skiftet klær og krøp etterhvert inn i teltet for og kjenne på følelsen av camplivet som vi hadde gledet oss sånn til.

Sigrid som hadde bodd i X antall varmegrader de siste tre månedene, hadde lengtet etter kaldere forhold og ikke minst soveposen hennes som hun var ganske så rask med og krype nedi. Etter en stund kom kelneren og sa at maten var klar. Vi gikk inn i messeteltet der det var dekket på bordet med tallerkner, bestikk og stearinlys. Vi fikk alltid en forrett som ofte bestod av en grønnsakssuppe etterfulgt av en hovedrett som i dag var Chipati og kjøttgryte med grønnsaker, salat og ananas og mango. Etter en deilig middag hoppet vi i soveposene og sovnet ganske raskt. Starten på turen kunne ikke bli bedre og vi gledet oss til det som ventet de kommende dagene.

Dag 2: Machame Camp 2980 moh – Shira Camp 3840 moh

Vi ble vekket klokken 06.30 av kelneren og pakket dagstursekken og bagene våre før vi spiste frokost i messeteltet klokken 07.00. Det var fast rutine at vi tømte teltet for ting og pakket ferdig bagene før frokost slik at det bare var for bærerne og rive teltet og hive det og bagene våre i en stor pakksekk og bære det videre oppover. Dagens frokost bestod av havregrøt, te, kaffe, brødskiver med speilegg, paprika og pølser. Vi måtte igjen la oss imponere av luksusen. De bærer jo opp alt fra lavlandet slik at vi skal leve som konger her oppe. Dagens etappe var ganske rolig. Kun tre timers rolig gange opp til Shira Camp som ligger på 3840 moh. Været var strålende med sol og noen skyer rundt. Vi beveget oss sakte oppover og det var brattere i dag.

Etter en liten stund merket vi at trærene begynte og minke jo høyere vi kom og på rundt 3800 moh var det få trær igjen og se. Terrenget forandret seg til og bli mer preget av små busker og kratt. Vi gikk i dag over et punkt som var rett i overkant av 4000 moh. Vi kjente at vi ble litt mer anpusten men ingen av oss kjente noe mer til høyden enn dette. Vi tok en pause der vi gav Maso og Daous litt norsk melkesjokolade. Det var jo ingen bombe at de likte dette. På veien traff vi på tre gutter fra Norge. Kjekt og høre litt norsk også. Vi passerte mange amerikanere og italienere på veien. Etter og ha passert dagens høyeste punkt på litt over 4000 moh gikk stien nedover igjen og etter en liten stund med slak nedoverbakke ankom vi omsider Shira Camp på 3840 moh. Det hadde regnet en liten stund nå så jeg hadde benyttet muligheten til og teste ut en poncho for første gang i mitt liv. Maso hadde insistert på at vi skulle ha disse i sekken i tillegg til regnjakke og bukse. Som i mange andre land utenfor Norge er de livredde for regn. Men jeg skal inrømme at ponchoen gjorde nytten for og holde både meg og sekken min tørr. At den også var kamuflasjefarget med hærens farger passet meg ypperlig. Men dette var nok første og siste gang man kan se denne bergenseren på fjelltur i poncho. Det var noe drit og gå med.

Da vi hadde fått tingene våre i teltet gikk vi inn i messeteltet og spiste lunch før vi traff en italiener med to bærere som skulle på en liten aklimatiseringstur. Vi valgte og slå følge. Vi gikk opp til en hytte som lå vel en 45 minutters rolig gange unna. Jeg hadde lagt merke til at vi hadde passert veldig mange oppover fra Machame Camp til Shira Camp. Det bekjymret meg litt da den ene bæreren sa «You guys were walking very fast. Passing everyone».

Resten av kvelden gikk med til og slappe av i teltet og spise middag. Rett før vi la oss merket jeg antydninger til hodepine. Jeg brydde meg ikke så mye om det, men det ble litt verre utover kvelden og om jeg skulle få sove hadde jeg ikke noe annet valg enn å ty til en paracet og en IBUX tablett. Den gav seg straks og jeg var helt fin neste morgen. Vi la oss denne kvelden som alle andre kvelder tidlig. Klokken 21.00. Vi sov som steiner begge to.

Dag 3: Shira Camp 3840 moh – Barranco Camp 3950 moh.

Vi våknet til et nydelig vær ute. Helt klart på himmelen med morgensolen som varmet. Nå kunne vi se toppen av Kilimanjaro langt der oppe. Vi spiste frokost, gjorde oss klare og begynte og rusle rolig oppover. Dagens etappe var på ca seks timer. Vi skulle gå til Barranco Camp på 3950 moh via campen ved Lava Tower på 4600 moh. Etterhvert som tiden gikk kom skyene og det ble absolutt ingenting og se. Jeg fikk etterhvert også hodepinen tilbake og Sigrid ble kvalm. Vi var nå på ca 4200 moh. Småtungt og puste, tåke, hodepine og kvalme. Med det rolige tempoet attpåtil så ble det fort litt kjedelig og jeg tok Ipoden på for første gang på turen.

Da vi var på ca 4300 mog og like under campen ved Lava Tower tok vi en matpause. Til tross for paraceten jeg tok dunket hodet krafig og matlysten var nå helt borte. Jeg greide likevel og presse i meg maten fra den gigantiske matboksen som kokken hadde laget til oss. Chapati, bananer, ananas, juice og brødskiver. Vi ruslet så videre og kom etterhvert opp til campen ved Lava Tower på 4600 moh. Meg og Sigrid hadde gledet oss til og gå opp på toppen av Lava Tower og da vi skulle til og gjøre oss klare stoppet Maso oss og fortalte at hvis vi gikk opp der og ble sett av en som jobbet i nasjonalparken, mistet både han og Deous lisensen sin. Utrolig kjipt, men vi kunne ikke risikere dette. Det må ha kommet nye regler siden jeg har sett bilder fra flere på Peakbook som har vært der oppe.

4600 moh var det høyeste vi kom denne dagen. Nå var det ca 3 timers gange nedover til Barranco Camp på 3950 moh. Jeg for min del er glad vi skulle ned i lavlandet igjen. Kroppen min var ikke helt klar for og oppholde seg lenge i disse høydene enda. På veien ned gikk vi forbi mange av de sjeldne trærene som på samme måte som blomsten vi så i lavlandet, kun vokser på dette fjellet, senecio kilimanjari heter treet. Det kan minne om en palme, bare at den har mye kortere blader på toppen. Etter en stund med mye sutting på camelbacken og trasking i nedoverbakke fikk vi øye på hytten i Barranco Camp. Vi registrerte oss der før vi fant teltet vårt. I dag fikk vi popcorn og kjekks som litt snacks før middagen. Ut på ettermiddagen lettet tåken og vi fikk se litt hva som var rundt oss. Det som forskrekket oss da var den omtalte Barranco Wall AKA Breakfast Wall som den også kalles. Kallenavnet Breakfast Wall har den fått fra ryktet om at frokosten ofte kommer opp igjen når man klyver opp denne. Vi skulle ta fatt på den neste dag. Den så ganske så bratt ut. Jeg begynte straks og tenke på alle bærerne som skulle opp her. De måtte vel være litt nervøs i kveld.

En av bærerne som Sigrid hadde truffet på aklimatiseringsturen vår i Shira Camp fortalte at bærerne som gikk opp her slapp pakningen sin bak seg for og berge sitt eget liv når de så de kom til og falle. Det som da kunne skje var at noen som gikk bak fikk hele pakningen over seg og selv falt ned. Vi fikk bare være OBS neste dag. Hodepinen min gav seg etterhvert og jeg fikk matlysten tilbake. Sigrid hadde foreløbig bare følt seg litt kvalm. Det var også gått over nå. På kvelden da vi skulle ut og pusse tennene fikk vi virkelig se hvilken magi Kilimanjaro kan stelle istand. Det var nå helt klart på himmelen. Aldri før har en stjernehimmel vært så skinnende og fin. Over oss raget Kilimanjaro og breen Arrow Glacier gav gjenskinn fra stjernehimmelen. Langt der nede så vi alle lysene fra Moshi. Et fantastisk og uforglemmelig øyeblikk.

Dag 4: Barranco Camp 3950 moh – Karanga Camp 4100 moh

Våknet nok en gang til strålende sol klokken 06.30. Det var minusgrader på natten her oppe og teltet hadde fått et tynt lag med rim på utsiden. Vi fikk i oss en god frokost og grugledet oss litt til Breakfast Wall som var starten på dagens etappe. Etappen i dag var rolig. Tre timers gange til Karanga Camp på 4100 moh. Da vi kom nærmere veggen var den ikke like bratt som den så ut på avstand. Jeg får alltid en liten boost i meg når jeg kommer til klyvepartier og elsker og klyve raskt oppover, men her i høyden måtte jeg beherske meg. Vi måtte vente en stund på bunnen av veggen på grunn av kø. Ikke rart at bærerne tar seg litt ekstra god tid oppover her.

Veggen lå i skyggen så tidlig på morgenen og det var vesentlig kaldere her enn i solen. Det renner en elv på bunnen av veggen og når hundrevis av folk trakket oppover her med våte såler ble det dannet et tynt islag på stien oppover. Dette gjorde det litt småskummelt for både oss og bærerne. På vei oppover viket vi ofte for dem når de kom med sine store pakninger på nakken. Frykten for og skli og falle kunne vi se i øyne deres. Vi fulgte nøye med på de som gikk forran og bak oss. Det var gøy og klyve igjen og meg og Sigrid var enig i at dette var den gøyeste delen av turen hittil. Begge to følte oss pigge. Vi kløv roligere enn vi hadde gjort noen gang før og det var ikke antydninger til at frokosten var på vei opp igjen. Dette var bare gøy. Maso og Deuos stresset litt. De opplever nok mye forskjellig av ferdighetsnivå blant sine klienter og føler sikkert at de alltid må passe på. Meg og Sigrid har kløvet en del før og dette var ganske så barnemat. Det så de sikkert også, men likevel voktet de oss som hunder.

Jeg hadde i løpet av turen lagt merke til at de er ganske så overbeskyttende for Sigrid. Alltid skulle de gi henne en hjelpende hånd og på et punkt ble det kanskje litt for mange armer. Det var ganske så komisk og se på. Sigrid skulle bare heise seg opp en liten kant. Da kom Deous bak henne og løftet foten hennes mens Maso stod på toppen og dro henne i armen. Sigrid følte seg utrygg da de gjorde dette. Hun hadde jo ikke noe problemer med og komme seg opp her selv. Maso spurte «Can you make it?» Sigrid svarte da «If you let me go I can». Da vi kom på toppen av Breakfast Wall tok vi en liten pause med Kvikklunsj og vann. Vi drakk tre liter hver for dagen. For meg var det lett og holde kontroll på at jeg fikk i meg nok væske. Camelbacken min rommet akkurat tre liter så jeg sørget for og drikke denne opp i løpet av dagsetappene og ta de siste slurkene under middagen. Ellers drakk vi te.

Nå gikk vi videre nedover en tåkete og våt fjellside i ca en og en halv time før vi igjen måtte opp ca 100 meter før vi ankom Karanga Camp på 4100 moh. Tåken henger over fjellet store deler av dagen. Det er kun på kvelden i ca 19.00 tiden når mørket senker seg og det blir kaldere at den letter og klarværet kommer. Fra 19.00 og helt til 08.00 neste dag er det som regel klart og solen rekker og gi oss den fine utsikten på morgenen.
Vi begynte og føle oss ganske trøtte på ettermiddagen i høyden og når klokken ikke var mer enn 13.00 og tåken hang utenfor var det ikke stort annet og finne på enn og ligge i teltet og slappe av med en bok eller og sove. Vi gikk bare ut når vi skulle på do eller spise. Hadde det vært fint vær skulle vi jo gjerne gått oss en tur og sett oss litt omkring, men regnet kommer atpåtil er det like greit og ligge i teltet og snakke og høre på dråpene som treffer teltduken. Neste dag var det klart for Basecamp og toppstøtet på natten. Jeg hadde fremdeles litt hodepine, men paraceten og IBUX tabletten gjorde susen. Vi var spente på morgendagen.

Dag 5: Karanga Camp 4100 moh – Barafu Camp 4550 moh

Da Sigrid åpnet teltduken denne morgenen fikk vi virkelig en god start på dagen. En fantastisk utsikt mot Moshi med Mount Meru som reiste seg i ensom majestet og fanget blikkene våre ved første øyekast. Det er ganske fasinerende at slike fjelltopper bare rager høyt i været midt i det ellers så flate landskapet. Fra her hvor vi nå satt kunne vi hvertfall konstantere at jorden er rund. Da vi gikk ut av teltet fikk vi nok en gang se Kilimanjaro som raget over oss bak. Bare at vi var enda nærmere nå. Den voldsomme runde toppen med alle breene som klamrer seg til fjellsiden er et flott syn herfra. I dag var det så varmt at kelneren hadde rigget i stand bordet utendørs. Vi fikk nå gleden av og spise frokost mens vi nøt utsikten til Kilimanjaro over oss og Mount Meru på andre siden. Vi visste ikke helt hva vi skulle feste blikket på.

I dag var det også en rolig etappe. Ca tre timer ville vi bruke. Tåken kom som ventet inn i ca 08.00 tiden og vi måtte ta på oss jakkene når vi ruslet oppover. Lenger oppe kom solen tilbake og vi fikk endelig litt utsikt med oss denne dagen. Når solen stod på i denne høyden merker man at den er sterk og for bleik norsk hud brukte jeg faktor 30 hele turen. Vi sneglet oss oppover og tok oss god tid til filming og bilder. Siste del av dagens etappe var en oppstigning på ca 150 moh til Barafu Camp på 4550 moh. Her er det mye steinur og man merket fort at det var konkurranse om de beste teltplassene. Teltet vårt var plassert øverst oppe slik at vi fikk kortere vei på toppstøtet. Det var også hytter her oppe og vi gjennomførte den faste prosedyren med registreringen før vi gikk oss en liten aklimatiseringstur et stykke oppover til 4700 moh. Hodet mitt dunket nå og jeg måtte ta en ny paracet. Sigrid følte seg ikke noe annet enn slapp. Hun hadde sluppet unna all høydesyke hittil. Da vi kom ned igjen spiste vi lusj. Jeg hadde lite matlyst. Jeg presset i meg det jeg kunne av mat men det ble ikke stort jeg klarte. Jeg følte meg litt småkvalm i tillegg. Jeg hadde nå to valg. 1: Jeg kunne presse i meg masse mat og spy det ut igjen etterpå, noe som hadde ført til at jeg måtte begynt på nytt etterpå for ikke og gå rundt tom i magen. 2: Jeg kunne også spise det jeg klarte bare at jeg måtte spise veldig sakte. Det ble sistnevnte alternativ.

Vi gikk inn i teltet og la oss igjen etter lunsjen. Solen stod på som aldri før i dag og teltet ble til en badstue. Vi prøvde og lufte det vi kunne. Nå lå vi i teltet halvnakne og nærmest svettet og prøvde og drikke det vi kunne av vann. På kvelden spiste vi en god middag. Jeg måtte ta meg den tiden jeg trengte og det gikk sakte. Jeg fikk ned en porsjon hvertfall. Maso kom etterhvert inn i messeteltet og holdt den daglige briefen på kvelden. Dette gjorde Maso og Deous hver kveld annenhver gang. De brukte ofte lang tid på disse briefene. De presiserte alltid hva som var viktig og ha med i sekken neste dag, væskeinntak, tempo og lengden på etappen for kommende dag. Så spurte de alltid hvordan vi hadde det og forklarte hva vi skulle gjøre om vi følte oss dårlig og hva vi da skulle være ekstra nøye på neste dag. De avsluttet med og måle puls og oksygenopptak i kroppen med et lite måleinstrument man fester på tuppen av ringefingeren. Meg og Sigrid hadde hver kveld hatt et tilfredstillende nivå på både oksygen og puls.

I kveld var de ekstra nøye på briefen og tok seg lenger tid enn vanlig. Vi kjente oss litt smånervøse men gledet oss veldig og var skikkelig spente. Klokken var blitt 20.00 da vi la oss og vi ville bli vekket klokken 23.00 for og gjøre oss klare. Vi pakket dagstursekken og fant fram alt utstyret slik at vi bare kunne hive det på oss og slenge sekken på ryggen da vi fikk beskjed om og gjøre oss klare. Til tross for at vi var spente, sovnet vi raskt som vanlig.

Natt til dag 6: Barafu Camp 4550 moh – Uhuru Peak 5895 moh

Vi våknet av kelneren som med sin vanlige beskjedne stemme ropte «Endre, Sigrid. Its time to go». Klokken var 23.00 og vi var raske med og få på oss klærne. I dag skulle vi gå i litt mer klær enn vanlig. Det vi hadde på oss var: Ullundertøy, Gore tex bukse, boblejakke, fleecegenser, 3 liters camelback på magen med slangen langs armen, gamasjer, trekkingsko med ullsåler, tykke ullstrømper, tykke hansker, ullue, en balaclava i lommen, 2 x snickersbar i lommen for energi, staver, hodelykt og sekk med kamera og goretex jakke. Batteriet til kameraet var i lommen for og holdes varmt.

Vi gikk ned til messeteltet og ble servert kjekks og te. Begge to følte seg pigge. Jeg hadde tatt en paracet og IBUX tablett noen timer tidligere mot hodepinen så vi var fit for fight. Vi gikk på do og snakket litt før Maso og Deous kom inn og sjekket at vi hadde alt på stell før vi dro. Maso og Deous holdt en siste lille brief før klokken ble 00.00 da vi trasket ut av teltet og gikk rolig oppover. Det var mange folk som kom oppover og det var fasinerende og se det lange lystoget av hodelykter som gikk på rekke oppover. Det tok ikke lange tiden før meg og Sigrid innså at vi hadde for mye klær på oss da vi kjente svetten komme. Vi måtte ta en teknisk. Jeg tok av fleecen men beholdt dunjakken på. Sigrid tok av seg dunjakken og gikk i fleecen oppover. Det var ikke så kaldt her som jeg hadde sett for meg at det kom til og bli. Rundt to eller tre minusgrader, men det var en ganske guffen vind som kom inn fra siden. Ingen sa et ord oppover. Vi passerte stadig store grupper som gikk uhyre seint. Etter et par timer traff vi på snøen og stien gikk i sikksakk oppover over snøflekkene. Det var stein hard skaresnø. Her ville man ikke skli. Den var uansett godt opptråkket så det skulle litt til. Vi tok en pause på et par minutter i ny og ne slik at vi kunne drikke masse fra camelbacken uten og hikste etter oksygen mellom slurkene. Vi tok også en bit fra snickersbarene.

Tiden gikk og vi tråkket rolig oppover. Jeg fulgte stadig med på høydemåleren på klokken min og oppdaterte Sigrid og guidene jevlig. Det gikk tregt og jeg fant ut at det passet bra og se på klokken etter hver time. Da hadde vi som regel steget 200 høydemeter. Da vi var litt over 5600 moh sa jeg «Hundre høydemeter igjen til Stella Point» Nå fikk vi et ekstra energiboost. Vi følte oss begge fremdeles fine. Det var bare veldig tungt og puste her og begge følte seg litt småsvimmel, som om vi hadde drukket alkohol og var litt brisen. Sigrid sa plutselig « I feel like I have been drinking Kilimanjaro». Kilimanjaro er også navnet på en veldig god øl her i Tanzania. Etter og ha kommet litt høyere hørte vi plutselig jubelrop. Stella Point på 5730 moh var like ovenfor oss nå. Fantastisk. Vi tok en liten pause ved skiltet og smilte. Det var fremdeles mørkt og vi måtte lyse med hodelyktene våre på skiltet for og se hva som stod. «You are now at Stella Point 5730 AMSL» Vi måtte jo ta et bilde her også, men Maso sa vi kom til og passere skiltet på vei ned igjen og at vi da burde ta bildet da det var sol og heller fortsette opp mot toppen.
En liten stund etter at vi passerte Stella Point kom soloppgangen. Det er den flotteste soloppgangen vi har opplevd noen sinne. Vi fikk flott utsikt mot Mawenzi, den skarpe kammen av tinder og breer som ligger et stykke øst for Kilimanjaro. Den nydelige men nådeløse og oppsprukne breen, Arrow Glacier badet nå i et rødt og glødende lys. Knausene rundt oss minnet mye om norske fjell.

På vei oppover denne siste lille oppstigningen mot toppen begynte jeg plutselig og føle meg litt rar. Jeg hadde ikke hodepine og var ikke kvalm. Jeg begynte bare og vimse litt og følte meg vanvittig trøtt. Jeg spurte plutselig Sigrid «Hvor mange pauser har du hatt i dag da?». Jeg visste hva jeg spurte om men kunne ikke helt forstå selv hvorfor jeg lurte på noe jeg visste fra før. Det var jo også et vanvittig dumt spørsmål. Like før hadde Deous tatt sekken til Sigrid og Maso insisterte på og ta min, men jeg nektet og ville bære den selv til toppen. Hvorfor jeg skulle være så sta skjønte jeg heller ikke. At jeg lot min egen stahet komme forran guidenes råd var et tegn på at jeg ikke tenkte helt klart lenger. Men jeg husker alt jeg gjorde opp til toppen og følte meg som sagt ikke annet enn trøtt og litt rar i hodet. Jeg kjente selv at øynene mine var halvveis åpne fordi jeg var så trøtt. Lenger nede hadde vi merket begge to at vi følte oss brisen av høyden, men på dette tidspunktet kjente jeg meg full. Følelsen var omtrent helt lik. Den eneste forskjellen var at jeg her hadde balansen i orden. Men den skulle bli påvirket etterhvert den også.
Vi fortsatte rolig oppover i soloppgangen. Vi traff etterhvert på en av de norske guttene som vi hadde truffet i omtrent hver camp på fjellet. En av dem hadde måttet snu lenger nede på grunn av kraftig hodepine.

Vi fortsatte rolig oppover. Maso spurte nok en gang om han kunne ta sekken min, men vi måtte jo være der snart så jeg sa nei hele tiden. Da jeg pekte og spurte “But the summit is right there, right?” Maso svarte da «Noooo, it’s the next one» Vi var nemmelig kommet til noen knauser som vi måtte opp og ned. Stadig trodde vi at toppen var en av dem, men det var alltid en til. Da vi kom over en av dem la jeg plutselig merke til skiltet som stod ute på et flatt platå. Det høyeste punktet lå ved en varde som var plassert litt ved siden av de opptråkkede sporene hvor jeg stod da jeg fikk øye på skiltet. Jeg smilte bredt og da jeg ankom det tok jeg et kraftig tak i det. ENDELIG! Skiltet, følelsen vi hadde sett sånn fram til. Det var grønt og hadde mange forskjellige klistremerker. På skiltet stod det
Congratulation, you are now at Uhuru Peak.
Highest in Africa 5895 AMSL.
World hertige site.

Vi tok en rekke bilder. Jeg hadde planlagt et bilde på forhånd som var likt det jeg hadde fra Kala Phattar i Nepal. Det var en av de norske guttene som tok de fleste bildene av oss her oppe. Han valgte å slå følge med oss. Utsikten var faktisk ikke den heftigste jeg har sett. Det er nemmelig så store temperaturforskjeller mellom toppen og skogene og landsbyene flere tusen meter lenger nede at man kun ser disen i luften. Men EN ting som kan bekreftes er at jordkloden er rund. Jeg vil tippe det var rundt -7 grader på toppen. Klokken var 06.30 da vi nådde den. Her på toppunktet så vi breer og knauser rundt oss. Det minnet om Jotunheimen her oppe. Det var en god følelse og stå her. Selv om naturopplevelsene kanskje var sterkest på vei opp fra Stella Point.

Jeg begynte plutselig å merke at jeg fikk problemer med balansen. Da jeg satt meg ned i huk tippet jeg mot høyre hele tiden. Jeg kunne ikke noe for det og klarte ikke å hente meg inn igjen. Jeg trodde bare jeg var trøtt. Jeg konsentrerte meg, men datt framover enda en gang. Jeg kunne ikke skjønne hva som forårsaket dette. Da Deous la merke til dette sa han at vi måtte gå ned. Jeg svarte da «Just a few more pictures» Da Jeg nok en gang tippet mot høyre da jeg stod oppreist, gikk Deous og Maso på hver sin side av meg og støttet meg mens de satte fart på returen. På vei ned bakken til Stella Point skled jeg mye bakover. Det var pinlig og irriterende at balansen var så ute å kjøre. Jeg var delvis tilstede i hodet, men da vi kom til Stella point for å ta noen bilder merket jeg at det var noen øyeblikk på returen som var gått i glemmeboken. Jeg følte vi hadde gått fra toppen og ned hit på ca 5 minutter. Jeg var aldri kvalm, men følelsen jeg hadde kan sammenlignes med å være beruset.

Nedover fra Stella Point ble jeg i starten støttet av Maso, men etterhvert ville jeg forsøke å gå selv. Det gikk bedre jo lenger ned vi kom og snart kunne jeg gå selv. Men balansen var enda ikke helt i orden. Jeg datt av og til litt bakover men greide å hente meg inn igjen selv. I de små pausene vi tok, duppet jeg av og fikk kjeft av Maso for dette. «Dont fall asleep» sa han hver gang. Jeg prøvde å få i meg en snickers jeg hadde i lommen men var ikke sulten. Jeg måtte likevel tvinge den i meg. Maso hadde tatt med to cola til meg og Sigrid. Denne gjorde godt nå. Selv om jeg ikke hadde lyst på mer enn en skvett. Maso tok hånden På veien videre nedover gikk det mange rare tanker i hodet på meg. Jeg tenkte for eksempel at vi måtte være forsiktige nedover og ikke bli oppdaget av de tyske soldatene. Jeg hadde heller ikke begrep om tid. Jeg visste heller ikke hvor vi var på fjellet akkurat nå. Solen stekte og svetten silte. Da vi nærmet oss Barafu Camp trodde jeg vi hadde gått hele dagen og at vi var de siste som ankom campen. Klokken var egentlig bare 10.00. Sigrid gikk med Maso og jeg med Dous. Vi tok oss ned den siste nedstigningen og ankom campen i ca 10.30 tiden. Vi var trøtte begge to. Vi fikk litt mangojuice av kelneren og krøp fort inn i teltet. Jeg rakk ikke å komme så langt som å ta av meg alt ullundertøyet og goretexbuksen før jeg sovnet.

Dag 6: Barafu Camp 4550 moh – Mweka Camp 3100 moh

Vi sov ikke mer enn 1,5 time før vi ble vekket igjen. Vi skulle nå gå i tre timer ned til campen, Mweka Camp på 3100 moh. Den lille tiden vi fikk sove hadde jeg hatt de rareste drømmene noensinne. Jeg klarte ikke skille mellom drøm og virkelighet og var derfor litt forvirret da jeg våknet. Da jeg gikk ut av teltet for å gå på do merket jeg at balansen fremdeles var litt ute å kjøre, men jeg følte meg mye bedre nå. Matlysten var enda ikke kommet tilbake så det var ikke mye energi jeg fikk ned men klarte å presse i meg noe. Sigrid var trøtt men følte seg ellers veldig bra. Vi drakk en mengde vann og tok på oss et litt lettere turantrekk. Da vi startet på nedturen våknet vi litt og kroppen følte seg fin. Var litt trøtt i hodet, men balansen og alt annet var i orden nå. Det var overskyet i dag så vi hadde ikke noe utsikt. Omgivelsene rundt om var det heller ikke noe spesielt med. Månelandskap.

Det som skjedde meg kan virke litt dramatisk når jeg skriver det, men da må jeg bare sitere det Maso og Dous sa. Dette er helt normalt på Kilimanjaro og dette har de opplevd mange ganger med klienter. De hadde hele tiden full kontroll og holdt seg rolig. Og med deres erfaringsnivå vurderte de oss hele veien opp. Alt var under kontroll.
Jeg antar at jeg var på vei til å få en mild form for høydesyke. Jeg var sløv, tenkte av og til ikke helt klart, mistet balansen flere ganger og fikk smått med hukommelsestap. Det er tre grunner jeg kommer på som enten må ha forårsaket det eller vært medvirkende. Den ene grunnen er for lite væskeinntak. Det var fremdeles mye igjen i camelbacken da vi kom ned til teltet igjen. Den andre grunnen er for lite påfyll av energi. Jeg hadde ikke spist et ordentlig måltid på lang tid før toppstøtet. Det er for dårlig. Den tredje grunnen var for lite tilstrekkelig med søvn fra jeg dro hjemmefra. Programmet var veldig tett. Med en reise på over et døgn, shopping og noen timers søvn før vi dro på turen fikk jeg aldri tilstrekkelig med hvile og pusterom før turen. Ting gikk litt for hektisk for seg. Jeg skylder ikke på noe. Det er jeg som styrer dette så det er min egen feil, men disse tre tingene må nevnes. De er alle ganske avgjørende faktorer for hvor godt man klarer seg uansett hvilken tur man skal på. Det viktigste er uansett at man setter seg ned og tar en debrief med seg selv og finner ut hva man kunne gjort bedre. På denne måten tar man lærdom av feilene og de vil dermed ikke bli gjentatt neste gang. Men uansett. Både meg og Sigrid hadde en fin opplevelse opp til toppen og begge to kom opp.

Vi kom etterhvert ned til et litt frodigere område med trær og busker. Faktisk litt godt å se det igjen. Det var deilig å fylle lungene med oksygenrik og fuktig luft. Energien stiger til værs med en gang man kommer ned fra høyden. Etterhvert ankom vi Mweka Camp på 3100 moh. Her var det selvsagt en liten hytte som vi måtte inn i for å registrere oss. Deretter gikk vi inn i teltet og ventet på at maten skulle bli klar. I messeteltet hadde de selvsagt stelt i stand et hyggelig måltid med stearinlys, frukt og en deilig kjøttsuppe. Etter maten kom Dous og Maso inn med en flaske vin og to glass. Helt vanvittig for en service. Vi drakk litt av vinen, men da klokken ble 20.00 klarte vi ikke å holde øynene åpne lenger. Det hadde vært et langt døgn og nå skulle vi endelig få hvile ordentlig ut. Vi sovnet kl 20.30 begge to som steiner gjennom hele natten.

Dag 7: Mweka Camp 3100 – Machame villige 1800 moh

Vi ble vekket klokken 06.30 og gikk ut for å spise frokost. Solen skinte og det var varmt og fint. Herfra hadde vi god utsikt til toppen. Det deilig å våkne og kjenne oksygenrik luft i lungene. Energien strømmet gjennom kroppen. Nok en deilig frokost. Planen var å forlate campen kl 08.00, men det virket ikke som guidene tok dette tidspunktet særlig alvorlig. Da Sigrid begynte å pakke og skifte da klokken nærmet seg 08.00 sa plutselig Maso «Am I late? Do I have to hurry?» Herlige folk altså. De tar dden tiden de trenger og som sagt «There is no hurry in Africa» Jeg tror jeg hadde passet ganske bra inn her. Vi kom oss ikke avgårde før kl 08.30. Det var deilig å gå nedover steinrøysen i det varme været.
På et stopp litt lenger nede skiftet vi om til shorts. Da vi kom lenger ned i de frodige skogene fikk vi se aper som slengte seg rundt i trærne. Ville aper. En skikkelig naturopplevelse. Vi traff på noen svensker, en eldre mann og sønnen hans. Den eldre mannen var en skikkelig spreking som hadde gått Vasaloppet hele 25 ganger. Han kunne fortelle at han måtte snu på Stella Point pga tung pust. Utrolig kjipt men slik er dette gamet. Sønnen som var litt smålubben sa han hadde begynt å løpe litt smått for noen måneder siden. Han nådde toppen. Dette er et perfeekt eksempel på at høydesyke er veldig induviduelt.

Etter omlag 6 timer kom vi ut på den steinlagte veien og fulgte den et stykke nedover før vi plutselig ankom Machame Villige på 1800 moh. Nå innså vi at turen var over, men vi hadde en skikkelig godfølelse akkurat nå. Toppen var besteget og det hadde vært en helt utrolig flott opplevelse. Vi gikk ned til et hus med vakter for nasjonalparken hvor vi måtte stå i kø med passene klare. Vi registrerte oss og guidene våre fyllte ut noen papirer før vi til slutt skrev oss inn i den siste boken på turen. På pairene som vaktene gav stod det blant annet hvor høyt vi kom. I boken måtte man også registere høyeste punkt. Jeg tok en titt på listen og så at det slett ikke var alle som nådde toppen. De fleste som ikke nådde den snudde på Stella Point. Vi kunne med glede skrive «Uhuru Peak» i boken. Faren til Evans stod klar med den gamle, gule hippiebilen rett bortenfor huset. Han var med å styre selskapet når Evans hadde papirarbeid å gjøre.

Vi kjørte nedover veien og hver gang vi stoppet kom det gutter og jenter som tok armene inn viduet på bilen og ville ha vann. Vi fikk beskjed av Maso og Deus at vi ikke skulle gi dem noe. Jeg hadde uansett kun vann i camelbacken min så det hadde blitt litt vanskelig. Det var flere små suvenirbutikker nedover landsbyen. De har nok lært at det lønner seg å etablere seg nærmest mulig fjellet for å få oppmerksomheten til turistene.

Tilbake på hotellet i Moshi

Vi kjørte nå tilbake til hotellet, fikk pakkposen med ting vi ikke trengte på fjellet og gikk inn på rommet. Vi tok en deilig dusj. Dette som nå var etterlengtet for Sigrid. Vi hang diverse soveposer og klær til tørk på altanen før Maso og Evans kom. Evans gratulerte oss og gav oss diplomer. Vi snakket litt med dem før vi avtalte å møtes senere. Vi kunne ikke slappe av enda. Nå måtte meg og Sigrid sette oss ned, ta fram guideboken og finne ut hvor mye tips alle skulle få. Det er nemmelig obligatorisk å gi alle gider, bærere og kokken tips. Dette er ikke inkludert i prisen man betaler for turen. Du velger selv hvor mye tips du vil gi, men man bør gi en del siden det er frekt og egoistisk å gi veldig lave beløp bare fordi man selv skal spare penger. Dette er et samvittighetspill og man skal ha i bakhodet at disse folkene såvidt klarer å leve på disse beløpene vi gir og de trenger det mer enn oss. Så ta hensyn og gi rikelig med tips. Uten boken hadde ike meg eller Sigrid hatt en minste anelse om hvor mye vi skulle gi. Vi hadde ingenting å ta utgangspunkt i. I boken stod det en liste over hva som var normalt å gi per guide og bærer osv. Det var selvsagt hierarki, der guidene skulle ha mest, så bærerne, så kokken og kelneren. Denne listen var selvsagt i Amerikanske Dollar, så vi måtte deretter finne ut hvor mye dette tilsvarte i Tansanianske Shilling. Vi hadde en side på nettet som regnet det ut, men arbeidet tok litt tid og var intenst. Vi var trøtte og slitne og Sigrid ble fort litt amper når vi ble uenige om framgangsmåten. Vi kom til enighet til slutt og fikk det unnagjort. Vi gikk så ned til en minibank på hotellet og fikk ut pengene. Da vi gav beløpet samlet til Evans, samlet hele gjengen seg spent rundt ham for å ta en titt på listen vi hadde satt opp. Vi spurte hva de synes og da Evans svarte «This is totally OK» kunne vi se at de ikke var helt fornøyd. Vi skjønte det ikke. For oss var det mye og vi hadde fulgt listen i boken. Vi kunne ikke gjøre alt på nytt heller. Vi hadde gjort vårt og vi hadde tatt utgangspunkt i en guidebok. Da fikk vel bare de forstå at vi var to studenter som ikke hadde alverdens råd heller.

Nå var det klart for et godt måltid på en resturant etterfulgt av shopping. Vi satt oss i bilen og kjørte til en Indisk resturant. Vi spiste oss gode og mette og jeg kunne nyte en Kilimanjaro øl. Nå fikk vi feire. Senere Dro vi innom flere butikker for å handle julegaver og afrikanse effekter til oss selv. Når vi gikk rundt i byen var vi selvsagt de som fikk all oppmerksomheten. Vil du vite hvordan kjendiser fra Hollywood har det om de går gjennom en gate? Det er ikke så vanskelig å få til. Om du er hvit, dra til Afrika og gå rundt med en lommebok og kamera. Jeg likte ikke denne oppmerksomheten vi fikk. Det var plagsomt, intenst og slitsomt. Neitakk. Jeg skal aldri bli kjendis. Alle skulle si noe til oss. Alle så på oss og skulle selge oss noe. Det var ikke en eneste turist å se utenom oss her. En kul opplevelse er det hvertfall.

En interessant samtale

Det hadde vært en lang dag og sent på kvelden da vi ankom hotellet igjen, ble jeg sulten igjen. Sigrid ville ta en dusj og var ikke sulten og jeg gikk ned på resturanten alene. Der satt en afrikansk dame og sønnen hennes på bodet ved siden av. Hun spurte hvorfor jeg var alene og sa sønnen hadde spurt henne om jeg ville sitte ved bordet med dem. Jeg hadde en lang samtale med damen utover kvelden. Dette er kanskje den mest interessante samtalen jeg har hatt i mitt liv. Jeg var fra en del av kloden hun bare hadde hørt rykter om. Hun fortalte om forholdene i Afrika. Hvor hardt livet var der. Jeg svarte med å forklare henne hvordan forholdene var i Norge. Det kan virke egoistisk at jeg gjorde det når jeg forklarer det slik. Men målet mitt var å gi henne info om vesten og vise henne at mye penger ikke fører til ekte lykke.

Jeg forklarte henne at vi hadde det så godt i Norge at vi ble bortskjemte og glemte ofte å sette pris på det vi hadde. Jeg ville vise henne at jeg var lykkelig og heldig ved at jeg fikk æren av å vokse opp i Norge, men at det var viktig å sette pris på det og ikke glemme de gode verdiene. Damen lyttet og jeg lyttet til henne. Det ble vanvittig interessant og problemstillingene fra de to landene vi var fra kunne virkelig ikke sammenlignes. Dette var tiden der debatten om «Fotballfrue» raste i Norge. Dette var vår store headline og alle hadde fått med seg debatten. Jeg forklarte damen om det og ville utrykke hvor tåpelig jeg synes det var. Om det var en situasjon i livet mitt jeg følte meg direkte flau og bortskjemt var det NÅ. Hun bare lyttet og var iskald. Hun virket aldri overrasket. Hun forklarte meg om de forferdelige sykehusforholdene i Tanzania og den urettferdige regjeringen som ruget på alle pengene for seg selv. Det gikk bare mer og mer opp for meg hvor heldig jeg var. Det hun fortalte fikk meg til å føle meg uvell og jeg fikk bekreftet på alvor at det vi i Norge ser på som problemer ikke er noe i forhold til denne siden av kloden. Det virket som hun skjønte at jeg ville få fram at jeg hadde sympati for dem. Da de gikk gav jeg sønnen hennes noen Tanzanianske shilling. Han ble overlykkelig og løp bort til moren for å vise hva han fikk. Jeg var sliten nå og etter en film på hotellrommet sovnet vi momentant.

Reisen går videre på julaften

Neste morgen etter frokosten sa vi farvel og takk for alt til Evans, Maso og Deus. En venn av Evans kjørte oss til Kilimanjaro airport. Vi tok nå flyet tilbake til Dar es Salaam og tok en taxi til et hotell som Sigrid hadde blitt anbefalt av noen veninner. Taxituren tok over en time pga rushtrafikk. Vi fikk sett oss litt rundt men Dar es Salaam er ikke verdens fineste by og det er ikke så mye å se annet enn fattigdom. Vi kom til et ingjerdet område ved sjøen et stykke utenfor byen. Dette var et av de fineste hotellrommene jeg har vært på. Her hadde vi basseng, mange resturanter å velge blandt, samt båtturer til strender som man kunne bestille. Det var ikke mye tid til å gjøre så mye denne dagen vi ankom. Vi gikk ned på en resturant og feiret julaften der med spearibs og øl etterfulgt av et bad på stranden nedenfor.

Dagen etter gikk vi ned til bassenget og nøt livet der hele dagen. Merkelig å ligge her og sole seg når det er snø hjemme. Store kontraster. Etter en skikkelig lat dag gikk vi ned på en resturant. Dagen etter bestillte vi en båttur ut til en øy som heter Bongoyo Island. Her er det flotte hvite sandstrender. Båtturen tok ca en time. Her fikk vi sole oss, bade, finne flotte shell og spise deilig grillmat. Jeg var selvsagt veldig uheldig og tråkket på en kråkebolle da jeg skulle gå inn til stranden. Det var en sinnsyk smerte. Først da det skjedde trodde Sigrid jeg køddet og begynte å le før hun skjønte at jeg faktisk hadde skikkelig vondt. Jeg kavet meg inn med den ene foten og armene før jeg slepte meg opp på stranden baklengs med kun armene som om en fyr som var skutt i foten. Nålene stod dypt inn i nesten hele framsiden av foten og jeg klarte ikke bøye tærne. Da jeg prøvde å ta dem ut knakk de bare. Folk på hele stranden kom til unnsetning og en dame sa vi måtte få tak i grønn papaya og smøre det på. Sigrid løp for å spørre de som jobbet på resturanten. De hadde ikke grønn papaya på øyen så damen rensket foten min for de nålene man kunne nå med fingrene. De knakk hele tiden og vi fikk dem ikke ut. Men jeg kunne hvertfall gå på utsiden av foten til vi kom tilbake til hotellet.

Vi ble omsider hentet av båten på ettermiddagen og kom tilbake til hotellet. Vi kjøpte en grønn papaya Men jeg tror denne var litt for hard. Det var blytungt å skjære i den. Jeg ble liggende i sengen med en pose med grønn papaya surrende rundt foten. Det hjalp ikke så måtte bare stikke på legevakten da jeg kom hjem. Det var ikke krise, foten var veldig hoven og det var litt smertefullt å gå på den men ellers gjorde det ikke noe. Vi gikk ned på en resturant og gikk opp igjen på rommet for å sove litt og pakke tingene før vi klokken 01.30 på natten ble hentet av taxien som kjørte oss til flyplassen. Vi forberedte oss på en laang reise. Vi sov begge to gjennom hele flyturen til Istanbul og derfra til Gardermoen. Sigrid skulle nå til Stavanger og jeg til Bergen så nå var turen over for denne gang.

Det var over 30 grader da vi reiste fra Dar es Salaam. Da vi ankom Gardermoen snødde det. Jeg gikk i slippers og da vi måtte bytte fly grunnet feil måtte jeg vasse barbeint snøen. Som sagt Sinnsyke kontraster på bare et døgn. Jeg ankom Bergen kl 23.00 på kvelden norsk tid. Jeg hadde reist i 24 timer og nå skulle jeg på legevakten. Jeg kom meg i en taxi. Da jeg ankom legevakten i bergen sentrum var det en ventetid på 4 timer. Det orket jeg ikke. Damen i skranken var veldig vennelig hun hadde det travelt men tilbad seg likevel å se fort over foten min for å konstantere om jeg trengte legetime eller ikke. Hun forklarte at det ikke var noe å bry seg om. Foten ville absorbere de resterende nålene ut av foten over tid og anbefalte fotbad med grønnsåpe og vann for en raskere behandling. Jeg tok en taxi hjem igjen og var lettet. Ikke over at jeg fikk gode nyheter men fordi jeg ikke trengte å vente i 4 timer. Da jeg ankom huset hjemme hadde jeg hatt en total reisetid på 26 timer. Jeg hadde sovet en del men var enda stuptrøtt. Jeg veltet meg selv ned på sofaen og sovnet, kom ikke lenger. Morgenen etter klokken 07.30 dro jeg inn til sentrum for å ta bussen opp til hytten på Tyin hvor resten av familien var. Måtte jo feire romjulen til fjells med familien. Det hadde blitt 4 timers søvn etter reisen så noe lang skitur ble det ikke denne dagen. Men resten av ferien skulle det bli skiturer og god julemat.

Takk til

Turen til Kilimanjaro er klart den beste turen jeg har vært på noensinne. Denne skal jeg leve på resten av livet. Det er grunnen til at denne turraporten blir heftig lang. Jeg forventer ikke at noen skal lese den. Den er mitt eget minne fra denne turen. Jeg har likevel valgt å skrive på en informativ måte slik at den kan være til hjelp for noen som vil gjennomføre samme tur. Dette er en tur jeg i dag anbefaler til alle. Det er en opplevelse fyllt av kontraster man sjeldent opplever. Noen ser på Kilimanjaro som noe ekstremt som kun erfarne fjellfolk gjør. I dag jobbes det iherdig for å nedeskalere denne påstanden. Det vil jeg også bidra med. Har du det rette utstyret som denne turen krever og tåler noen netter i telt er du fint istand til å gjennomføre det. Du trenger aldeles ikke å være supermann for å gjøre dette, men det er en fordel om man har gått litt i fjellet før og takler å gå i flere dager i strekk. Guidene tar godt vare på klientene sine under hele turen.

Å oppleve lange flyturer, fattigdom, frodige skoger, høyfjell med tynn luft og varme og standliv på en og samme tur på to uker er for meg mange faktorer som til sammen blir en heftig opplevelse. Å bestige Afrikas høyeste punkt betyr mye for meg men kommer som et ekstra pluss. Prikken over I¨en med andre ord.

Jeg vil utrekke en stor takk til Evans, Maso, Deus, bærerne, kokken og kelneren som tok oss med på denne storturen. Dere behandlet oss som en prins og prinsesse hele tiden. Makan til arbeidsvilje og glede over yrket sitt har jeg aldri sett før dere. Tusen takk. Jeg vil også takke Sigrid for vår hittil største tur. Det skal bli mange turer til andre høye fjell i fremtiden og jeg ser virkelig fram til det. Tusen takk for et fantastisk eventyr.

Skrevet av: Endre Myrdal Olsen