Lysefjorden - del II (06.07.2014)

Langs Lysefjorden

Vi hadde allerede gått noen dager på sørsiden av Lysefjorden. I kupert terreng fra Øygardstølen, over fjellet og ned til Flørli. Nå var det på tide og oppleve nordsiden av Lysefjorden. Båten går ikke innom Flørli med mindre man har bestilt transport på forhånd. Det hadde vi gjort, så nå satt vi der på kaia og ventet sammen med noen som tydeligvis hadde vært på dagsbesøk og gått Flørlitrappene. Vi hadde i utgangspunktet også tenkt til å gå inn på Flørlitrappen og ta den det siste stykket ned fra fjellet, men da vi hadde krysset elva og skjønte at vi måtte et stykke opp i terrenget for å komme inn på trappa, virket det plutselig mer forlokkende å gå veien ned, og heller slappe av den siste timen før båten kom. Vi angret ikke på det valget da vi oppdaget en åpen cafe i den gamle kraftstasjonen. Særdeles hyggelig cafe-vertinne og mye som fristet. Valget endte på svele og brus for min del. Tiden gikk fort og plutselig var båten der. Vi gikk om bord – klar for nye eventyr.

Fra Bratteli til Preikestolhytta

Vi ankom Bratteli kai en søndag ettermiddag. Det var en veldig liten kai, for det var ikke så mye ledig land å ha en kai på. Som navnet tilsier er det bratt på Bratteli. Fascinerende at folk i det hele tatt har funnet seg plasser til husene sine her. På kaia møtte vi noen som åpenbart hadde hytte i området. De tipset oss om en flat plass like overfor den første fjellgården. Etter ca 200 høydemeter (og en avstand på ca 300 meter) fant vi plassen. Vi syntes den var litt tett på folk. Selv om det ikke var noen folk på nedre Bratteli, var det en befolket hytte innen synsvidde rett overfor oss. Vi visste at dersom vi gikk videre måtte vi gjøre unna mesteparten av stigningen denne dagen – for det ville være en stund til flere flate teltplasser. Men formen var god, været var oppholds og det var gøy med ny utsikt. Derfor labbet vi videre. Plutselig fant vi en hel gjeng med kantareller! Dem tok vi med oss, og gledet oss stort over kveldens Real Turmat måltid, som skulle bli litt mer spennende enn vanlig.

Etter hvert hadde vi unnagjort den bratteste stigningen. Til gjengjeld begynte det å bli ganske bratt ned på den ene siden av stien – for stien fulgte nå fjellsiden bortover. Hoppet het det her. Lysefjorden lå rett under oss og vi syntes at Hoppet i grunn var et dekkende stedsnavn. Vi kom til et sted hvor man måtte traversere et forholdsvis bratt sva. Der var det lagt ut kjetting og for en gangs skyld var jeg takknemlig for det. Med 20 kg sekk på ryggen var det i grunn greit med noe håndfast å holde tak i, for det var egentlig ikke noen god ide å rase utfor fjellsiden akkurat der. Vi kom oss greit forbi den bratte passasjen og fortsatte videre.

I kveldingen kom vi til flatere trakter, litt innover i landskapet vekk fra Lysefjorden. Ved Stemmetjørn gikk vi litt vekk fra stien for å prøve å finne en teltplass i nærheten av vannet. Etter mye leting fant vi en brukbar flat plass. Det var litt myraktig vegetasjon der, men tørt og greit likevel, så vi tok sjansen. Det var litt lite hold til teltpluggene i bakken, så vi bar opp noen stein til å holde de mest sentrale pluggene nede. Nedenfor teltplassen hadde vi funnet et flatt, langt sva som gikk fra land og et stykke ut i vannet. Fin matlagingsplass! Etter middagen tok vi oss et kveldsbad herifra – det var dypt nok til at det bare var å hoppe i det.

Den natten brakte det selvfølgelig løs med vind og regn. Hva annet kan man vente når man tar sjansen på å sette opp teltet på en uttørket myr? Det var noen skikkelig heftige regnbyger som trommet ned på duken hele natta igjennom. Den brukbart tørre teltplassen vendte tilbake til sin opprinnelige form: våt myr. Siden vi hadde tenkt å la teltet stå når vi skulle fortsette videre til Preikestolhytta, ble vi nødt til å gjøre noen forberedelser før avgang morgenen etter. Vi gravde en dreneringsgrøft fra teltet og ned mot vannet (heldigvis var det naturlig fall i terrenget) og bar opp mer stein fra vannet til å forsterke alle de resterende bardunfestene og teltpluggene. Tungt arbeid på morgenkvisten, men vi var i det minste rimelig trygge på at teltet fortsatt ville stå da vi kom tilbake. Vi la igjen alt vi ikke trengte i teltet og gikk videre med én sekk.

Tilbake på den merkede DNT-stien gikk vi forbi Skogavatnet og inn i Neverdalen. Vi møtte kun en enslig våt fotturist på hele denne vakre strekningen. Vi var fornøyde, men overrasket over at vi fikk ha all denne fine naturen for oss selv. Det hang en slags regntåke over bjørketrærne som fikk det hele til å se ekstra trolsk ut. Så begynte vi på stigningen opp mot Neverdalsskaret og da det omsider flatet ut fikk vi sjokket. Overgangen fra ensomheten til sivilisasjonen skjedde i løpet av et par meter. Plutselig krydde det av folk rundt oss! Det var ingen tvil om at vi nå var inne på stikrysset der stien tar av til selveste Preikestolen. Plutselig var det veldig tilrettelagt sti, med svære steinblokker som var stablet sammen til forseggjorte trappetrinn nedover mot Preikestolhytta. Vi ble egentlig litt satt ut av den totale forandringen, så vi satt oss ned blant noen steinblokker utenfor stien og spiste lunsj mens vi betraktet folkevandringen. Det var virkelig mye rart ute og gikk og stor variasjon i bekledningen. Noen hadde regnponchoer på tykkelse med plastfolie, over tynne sommerklær. Sandaler, silkeskjerf, t-skjorte med glitter og paljetter på. En og annen litt mer kledd som oss. Sneglefart og småjogging om hverandre. Tilslutt rev vi oss løs fra glaningen og tråklet nedover oss mot den oppadgående folkestrømmen. Det var visst enda så tidlig på dagen at folk flest skulle opp til Preikestolen, ikke ned fra den.

Da vi kom fram til Preikestolen Fjellstue var ikke rommet vårt helt klart enda, så vi rakk og henge opp alt vått i tørkerommet. Der hang det kun et lite håndkle fra før av, så det var plass i massevis til alle våre klissvåte ting. Deilig å få tørket opp fjellstøvlene! Etterpå ble det først dusj, deretter øl og boklesing i peisestua i annen etasje, og så var det endelig middag. Dette hadde vi gledet oss til! Vi slo til med treretters og vinpakke til. Selv om vi måtte vente ekstremt lenge på å få hver rett (og det var det ikke bare vi som syntes), var maten fantastisk god når den først kom. Beste måltidet på lenge.

Finvær på Preikestolen og Neverdalsfjellet

Og tror du ikke at vi morgenen etter våknet opp til sol, klar, blå himmel og et blikkstille Refsvatnet? Litt flaks skal det være lov til å ha. Vi var avgårde til klokka 09.00. Første dag med t-skjortevær siden vi startet turen for seks dager siden. Til å begynne med hadde vi merkelig nok steinveien for oss selv, men da vi kom til Neverdalsskaret, der stien tar av til Preikestolen, begynte vi å ta igjen folk som tydeligvis hadde startet tidligere enn oss. Etter en snau kilometer kom vi til et stiskille hvor man kunne velge å gå «cliff-trail» eller «mountain-trail». Vi valgte stupveien. Preikestolen kom til syne og den er spektakulær. Man skjønner jo hvorfor folk synes det er stas å komme seg dit. Jeg synes det var fryktelig stas selv, jeg. Det var ikke så verst med folk på Preikestolen til å begynne med, så vi hang der en stund. Studerte den fra forskjellige vinkler. Lå på magen og så ned i Lysefjorden. Det var langt ned. Kjente det kriblet i fingrene etter å kaste noe alle de meterne ned i vannet, men fant ikke noe egnet i umiddelbar nærhet, så det ble med lysten.

Da det begynte å tette seg til stakk vi opp til Neverdalsfjellet. Der var det ingen andre og vi kunne betrakte hele sirkuset på litt avstand. Preikestolen så ut som en fargeklatt i et ellers grønt, blått og grått landskap. Jeg fikk litt assosiasjoner til selkolonier på svaberg i sjøen. Eller fuglefjell. Mange individer samlet på ett sted og mye støy. På Neverdalsfjellet var det rolig. Vi spiste lunsj og lå og luftet tærne. Så gikk vi tilbake til «våre» trakter, vekk fra folkemengden og ned i Neverdalen. Ingen folk der denne dagen heller. Enda nå var det jo sol og fint vær. Fulgte den samme stien som dagen før, helt til vi kom tilbake til østenden av Skogavatnet. Der badet vi.

Oppdagelsestur til Hengjandenibba

Etter badingen ved Skogavatnet var det på tide med litt nye eventyr. Vi fulgte elvebredden helt til enden av vannet. Der kom vi inn på en gammel, gjengrodd vei som gikk et stykke ned mot Hengjandenibba. Hengjandenibba er en fascinerende stupformasjon vi hadde sett oss ut på veien opp fra Bratteli, og som vi var fast bestemte på at vi skulle prøve å komme oss til. Nå var tiden inne. Fra øst ser Hengjandenibba ut som en slags hoppbakke. Først et stykke ned gjennom tett skog, så et stykke bratt opp gjennom litt mindre tett skog og så er man plutselig på kanten og det går rett ned i Lysefjorden. Vi fulgte den gjengrodde veien et godt stykke ned forbi den gamle nedlagte og øde fjellstølen Hengjande. Det ble litt bushing det siste stykket, men oppunder toppen kom vi inn på en liten, lite brukt sti som vi fulgte ut på stupkanten. Dette var oppdagelsesferd! Platået på Hengjandenibba var mye mindre enn på Preikestolen, så suget i magen var om mulig enda større her selv om det ligger 300 meter lavere.

Det ble på tide å komme seg tilbake til teltet. Vi gikk innom Hengjande på tilbakeveien og beundret plassen. Fulgte ikke helt med på hvor vi gikk og plutselig kom vi inn på en annen sti enn den vi hadde tenkt, og vips hadde vi kommet opp på et nytt stup rett nord for Hengjandenibba. Her var det kraftig overheng, så vi lot være med å gå helt ut på kanten. Sånn for sikkerhetsskyld. Nå gadd vi ikke å gå tilbake til stien, men satte kursen rett mot teltet, vel vitende om at snarvei lett kan bli «rarvei». Det ble det også. Men etter litt klyving over sva og krangling gjennom einerbusker like høye som folk, var vi tilbake i leiren. Det rant fortsatt en jevn strøm med vann i dreneringsgrøften, noe som fortalte oss at den hadde gjort nytten sin mens vi var borte, men at det også var mye vann igjen i myra. Den natta var det litt som å sove på vannseng.

Avslutning i Lysebotn

Neste morgen kom varmen. Og vi som hadde droppet shortsen denne gangen. Angret nå. Det var akkurat som om vi var i tropene. Varmt og fuktig (senere skulle det vise seg at dette var starten på en særdeles lang og varm periode i store deler av Norge). Vi svettet oss ned den samme stien ned til Bratteli som vi hadde gått opp to dager før. Denne gangen hadde vi utsikten inn mot Lysebotn foran oss. Nede ved Bratteli var det bare å rive av seg klærne å hoppe i Lysefjorden. Vi rakk å hoppe mange ganger uti Lysefjorden før båten dukket opp og fraktet oss til Lysebotn.

Varmen ble bare hetere og hetere. I Lysebotn var det så varmt at vi ble fristet til å spørre om de hadde plass på DNT-hytta der (Lysefjorden Turisthytte) for å komme unna varmen. På Lysefjorden Turisthytte var betjeningen veldig imøtekommende, hyggelig og serviceinnstilt. De hjalp oss med alt vi lurte på og vi fikk ordnet oss skyss til Øygardsstølen neste dag kl.10.00. DNT kjører egen taxi-trafikk mellom Lysebotn og Øygardsstølen i sesongen. Det kostet 350 kr for inntil fem personer, og vi hadde sånn flaks at det var tre personer i tillegg til oss som skulle opp dit. Det var imidlertid bare ledig plass i sovesal på sovesal på hems. Vi konkluderte med at det også ville bli varmt (og folksomt) og at det da var mye mer fristende å sove i telt. Derfor vi slo oss ned på campingen over gata istedenfor.

Da teltet var satt opp, søkte vi tilflukt i Lyse-elva et par timer. Den var kald og god og vi fikk skylt alle ullklærne. De tørket i løpet av 15 minutter enda de bare var vridd opp for hånd. Så varm var vinden. I reneste sydenstemningen satt vi på Olavs pub og drakk øl og spiste burger inn i kveldingen. Neste morgen våknet vi av at vi ble kokt. Akkurat som antatt. Da smakte det godt med saftis og cola da vi kom opp til Øygardstølen parkering. Bilen var i god behold etter syv netter for seg selv, så da var det bare å begynne på den lange og varme veien tilbake til Oslo. Litt trist å skulle forlate dette fantastisk flotte området. Må nok tilbake engang, gitt!