Sankta Sunnevahornet - første kommunetopp i Sogn og Fjordane (13.07.2014)

Sankt Sunnievahornet

Varmen hadde kommet for fullt, og det å være campingturist i telt og bil var til tider uutholdelig i varmen. Jeg hadde kjørt langt for å ta disse toppene i Møre og Sogn og Fjordane så jeg måtte prøve.
Jeg hadde gått til Raudbergnuten to dager før og kjente at det var en lang tur som fortsatt satt i kroppen.
Kvelden før hadde jeg tatt meg en tur til Måløy for å se på livet, og da kom det ei regnskur og litt torden og det gjorde skikkelig godt i varmen.

Jeg parkerte på en flott parkeringsplassen ved Almenningen, der vegen inn til Austadalen gikk inn. Ikke så langt fra vegkrysset der vegen til Selje går.
Det er bare 4 parkeringsplasser her og det er forbudt å parkere utenom oppmerket felt, men tror det er nok.
Jeg startet med å gå inn grusvegen, her stod det ikke innkjøring forbudt skilt og det var bare ei grind som stengte vegen så det er sikkert fullt mulig å kjøre inn til den innerste hytta. Helt greit å få parkert her.

Ved hytta går det en sti rett etter hytta og fører opp til skogkanten. Den skal være merket med pinner som er røde på toppen, men pinnen i starten hadde falt ned og var ikke mulig å se.

Stien går inn i skogen og opp lia. Det var skrekkelig varmt og jeg måtte ta mange pauser oppover. Jeg måtte bare benytte meg av skyggene så lenge de fantes.
Ved første bekk fikk jeg dynket håret og avkjølt meg. Så fortsatte jeg turen opp til noen småvann og videre opp til steinbuene. Her var det å få dynket håret på nytt. Fortsatte opp lia på delvis tillagt sti og så flatet det litt ut oppover. Fortsatt skrekkelig varmt men her oppe var det litt vind og til og med litt molter å smake på.

Flott sti videre til toppen. Det var flere kasser, en liten varde og flott utsikt. Det er ikke ofte jeg velger å sitte i skyggen i ly av varden på en topp, men det måtte jeg i dag.
Det ble samme tur ned igjen og da en ny runde i bekken for å avkjøle hode. Godt jeg hadde nok med drikke og at jeg fikk avkjølt meg, ellers måtte jeg ha snudd. Jeg møtte noen på toppen som spurte om jeg hadde vært borti jordvepsen. En av dem hadde blitt stukket flere ganger. Jeg hadde ikke sett noe, men på nedtur så jeg bolet og det var svært. Det var bygd under ei tue som det var naturlig å tråkke på i stien, ikke rart det ble liv hvis en satte foten der. Selve bolet så ut som en stein og var bygd inn i tua. Selve tua lå ved kryssing av en bekk med ei flat helle etter første stigning etter steinbuene.
Etter turen på Sunnivahornet kjørte jeg videre nordover, men var så opphetet at jeg ikke turte å gå for en ny topp i varmen, og så kom det litt skyer og dekte toppene, og da reiste jeg hjem igjen. Jeg fikk nok av varmen.