Perfekt tur til topps på Hermannsdalstinden (07.07.2014)  

Opptakten til denne turen var at jeg endelig fikk dratt med meg mor og far på Nord-Norge-ferie. Etter 41 år i Norge hadde muttern enda ikke vært nordpå, mens far aldri hadde sett midnattssola, han hadde kun vært i nord i militæret vinterstid og ellers på korte jobbturer utenom sommeren. Beleilig nok ble dette en slags 40-års bryllupsfeiring for dem, og enda bedre var det at værgudene spilte på lag på en måte som ikke skulle vært mulig!

Jeg hadde selvsagt mine baktanker om toppturer, og hvorfor ikke ta sjølveste kremturen med én gang! Bare båtturen inn Reinefjorden og Forsfjorden var en gedigen naturopplevelse, hadde jeg visst bedre skulle jeg sagt fra til foreldra, både på grunn av båtturen og ikke minst det faktum at "landets fineste strand", Bunesstranda lå i passende gangavstand fra Vindstad.

Det gikk svært tungt oppover fra Forsfjorden. Jeg har de siste to somrene fått føling med pollenallergien igjen, noe som gjør meg svært slapp og tung i kroppen. Vi hadde i flere år en leieboer som drev med akupunktur. Hun ga meg et par behandlinger hver seinvår, og faktum er at jeg glemte at jeg var allergisk. Folk flest elsker jo å mene noe annet enn meg når det dreier seg om alternative ting, men saken er at akupunktur har hjulpet meg før. Så nå må jeg få ut fingern, for sjøl om allergien bare er plagsom og ikke alvorlig så er det uakseptabelt å bli så blytung at all ork forsvinner og vekta fyker i været.

Enda godt det var sti her, å knote i kronglete terreng hadde jeg ikke vært klar for nå. Jeg subbet kraftløst oppover i solsteika, men kunne jo ikke klage på den. Turlivet blir ofte en lidelse underveis i varmen, men heller det og maks estetikk på toppen hvor det virkelig gjelder enn å oppleve at det er fin gåtemperatur på grunn av vind og grått vær og dermed en heller hverdagslig utsikt når man kommer til topps. Jeg trur jo tross alt ikke at veldig mange mimrer spesielt over en tur gått for flere år siden på grunn av dens fine gåtemperatur. En tur med malerisk sceneri på grunn av blå himmel og solsteik derimot! Det er vel verdt det å svette kraftløst gjennom en bakerovn…

Forsfjorden er bare nydelig! Og fossen som kommer fra Litlforsvatnet og dens nærmeste omgivelser minner påfallende om Stølsmaradalen med Storebekkfossen. For noen kulisser i bakgrunnen, helt ufattelig at ingen av toppene var i nærheten av 1000 moh bortsett fra den "lille kolossen" jeg hadde bakerst rett over fossen.

Endelig oppe på ryggen! Her måtte jeg ta noen lagbilder av en gjeng som påsto de var italienere. Trur de så gjerne, men noen må ha vært fra selveste Messner-land, jeg syntes tydelig at jeg hørte tysk…

Omsider var jeg i gang med resten av stigninga. Mye blomster, fargeprakt og idyll blandet i hop med alt det storslagne. Da det bratnet til kom tauet til syne, det jeg hadde lest om i Sondres rapport. I likhet med Sondre trengte heller ikke jeg dette tauet, det var ikke spesielt verre her enn i brattstia bak hytta hjemme i marka. Jeg bare luntet oppover i stadig bedre utsikt, formen var så som så, men toppen kom bare nærmere for hvert skritt. Veldig rotete fra skardet rett ved toppen som stien fører fram til, herfra var det noen få merker, men såpass knotete at det bare var å følge instinktet og egne klyveferdigheter. Og Hermannsdalstinden er luftig, men ikke mer bustete enn at det under dagens drømmeforhold var en smal sak for meg. Drøyt 2 timer hadde jeg brukt, og i min allergislappe tilstand syntes jeg nesten det var respektabelt.

Utsikten fra Hermannsdalstinden er nok sammen med den fra Beerenberg det mest eksotiske jeg har sett, men bortsett fra alt havet og per definisjon alpint landskap er de uten sammenligning for øvrig. Beerenberg var herlig rein, overdimensjonert og vinterhvit med stilige egger rundt krateret, men Lofoten er grønne, grå og svarte spisse tinder, frodige og grønne lier, fjorder, blanke og runde vann (ja jeg vet de dessverre er regulerte) og fosser. Høres ut som utklassing i favør Lofoten, men det er det ikke! Det dreier seg om to vidt forskjellige landskap som imponerer på hver sin måte. Men jeg klarer ikke å gi slipp på Jan Mayen-sammenligningen. Å stå på en topp i et øylandskap som grovt sett er preget av fjell, fjell og atter fjell og med uendelig hav på begge sider, det kunne like godt vært beskrivelsen av utsikten fra Beerenberg. Og sjøl om det klassiske motivet fra Hermannsdalstinden selvsagt er utsikten i retning Reine så måtte jeg stirre nordvestover storhavet og bare tenke mitt om at Beerenberg lå 1000 kilometer borti der et sted, og det kunne jo ikke skade med en liten og høytidelig hilsen fra den herlige toppen jeg var på nå. Hermannsdalstinden i Øyvindvær står ikke tilbake for noe av det jeg har sett i mitt turliv!

‹

›

Fordi jeg hadde båttider å forholde meg til måtte jeg dessverre tenke på returen litt fortere enn jeg er vant til og setter pris på. Klarte å drøye en tre kvarters tid før stresset tok overhånd. Rusla rolig nedover for å kunne nyte estetikken maksimalt. Rett som det var måtte kameraet fram, og en bedre fotograf enn meg hadde i dette området funnet sitt drømmested. Traff forresten på ei mor og datter som kunne skryte av at de var fra Reine (mine ord). Ikke mange som kan det! Jeg passet på å si at jeg var fra Drammen og IKKE fra Oslo, det er da i det minste noe…

Siste delen av nedstigningen var det bare å la seg imponere av Forsfjorden for dens maleriske og imponerende natur. Sjøl en skaumann- og jotunmann på sin hals blir frelst av sånne omgivelser! Men ingen grunn til å skifte side, det er bare å si ja takk begge deler. For et land vi lever i!

Det ble å sole seg lenge og vel ved kaia mens jeg ventet på båten og en ny og minneverdig tur over fjorden i retning Reine igjen. På kvelden dro vi ut til Å for å spise på restauranten på kaia der med abnorme måkehyl fra det gamle trandamperiet som ekstra underholdning. Fikk en del mer å herme etter der, sjøl om det meste blir for lyst. En spesiell avslutning på en perfekt toppdag!