Kosetur i Bø i Vesterålen (11.07.2014)  

Det ble seint på dag før vi kom oss avgårde mot Nykvåg og Hovden. Mor og far var ute etter å finne flotte badestrender, og det gjaldt for så vidt meg også, men jeg måtte til topps på et eller annet for den fysiske samvittighetas skyld.

Jeg valgte å bli satt av ved Ravatnet og rusla rolig innover en gammel kjerrevei hvor jeg ganske tidlig fikk hilse på to hester. Varmen var intens, og med årets allergislapphet var formen mildt sagt fraværende. Jeg daffet oppover lia og mista snart stien. Dermed bar det inn i et villniss av bregner og kratt, og fluene surret lystig rundt for å gjøre livet enklere for meg. Svetten silte og øynene ville duppe stadig vekk, men jeg kunne ikke gjøre annet enn å flytte det ene beinet foran det andre, og etter en liten evighet var jeg over tregrensa og på vei oppover enklere underlag. Bratt var det uansett, og det gikk ekstremt dovent oppover.

Allergislapphet til tross, dette var herlig! Den idylliske og smådramatiske naturen med havblikk som et selvsagt innslag gjorde det enkelt å ignorere dårlig form. I tillegg er jo denne slappheten av forbigående art, så bare drit i den, «husk at du er på ferie!» tenkte jeg. Det var bare å nyte dette for meg totalt ukjente og vakre stykke Norge som føltes som reine åpenbaringen. Med unntak av tøffe Trihyrna var det ikke så ville fjell akkurat her, men kombinasjonen blått hav, stup og grønne lier og fjell på drøyt 500 meter er nok til å trollbinde meg. Man får lett assosiasjoner til Færøyene og Vestmannaeyjar.

Her og der var det sauer og kyr på beite, og like før jeg nådde toppen jeg ikke visste navnet på der og da (på kvelden fikk jeg vite at det var Selvågtinden) skremte jeg jaggu opp ei elgku med kalv. Jøss i all verden, hva gjør skogens konge (en tittel den må dele med bamse) her på snaufjellet langt nord i eksotiske Vesterålen? Seinere fikk jeg vite at elgen nå er et meget vanlig syn her i traktene.

Tasta litt med Øyvind M som var på mimretur i Breheimen. Det grøsser fortsatt i meg bare ved tanken på Hankebreen i fjor høst, nesten like ille som passasjen på Kjerringi den. Her derimot var alt så harmløst, forutsatt at jeg ikke overrasket elgene på ny og eventuelt trengte de inn i et hjørne. Skodda lå nære toppen og videre mot øst, men i vest skinte sola og fikk havet til å se ut som gull. Og det var uunngåelig å utvikle sterke følelser for nok et område. Tenk at jeg ikke visste noen ting om hvordan det så ut her før vi reiste nordover! Dette landskapet sammen med riktig musikk på hjernen var nok til å få meg til å tenke de helt store tanker om meninga med livet. Har ellers aldri reflektert over hvorfor det skal være noen mening, men her skjønte jeg at meningen med livet er å storkose seg med all verdens tid i naturen og føle at alt som har med store byer og samfunn å gjøre er for langt unna til å slå kloa i en stakkars jævel! Meninga med livet er en uoppnåelig men fantastisk idyllisk tilstand.

Jeg måtte etter hvert rusle nedover mot Ravatnet og veien, men tok meg god tid. Nede ved hestene fikk jeg høre at mor og far var ved Sandvikbukta, ei spesielt fin strand, og hvorfor belemre de med å hente meg? Jeg kunne heller skrå rett over dit og få et par kilometer til for forbrenningas skyld. Og Trihyrna fulgte meg hele veien, jammen et flott massiv dette. Like høyt som Flagret i Nord-Finnemarka, men ellers uten sammenligning for øvrig.

Sandvikbukta skuffet ikke meg heller, kan aldri tenke meg at noen sydenstrand kan måle seg. Men det ble ingen bading denne dagen.