Nattbestigning av Solvågtind (13.07.2014)

Den lange ferden hjemover fra Vesterålen hadde begynt. Mor og far bestilte hotellrom på Rognan, men det gjorde ikke jeg! Nå måtte jeg på en større tur igjen, til tross for at det var hinsides enhver såkalt fornuft. Vi hadde sittet i bil hele dagen bortsett fra den flotte ferjestrekninga mellom Lødingen og Bognes hvor man blant annet ser Stetind, og nå bare måtte jeg bevege meg og få utretta noe.

Klokka viste 20.30 da jeg i det flotte været (som hadde vært litt truende i grensetraktene tidligere på dagen) la i vei fra parkeringa ved veien som fører mot Junkerdalsura. Temperaturen var på grunn av tida på døgnet meget passende, og jeg ble tidlig optimist med tanke på å nå toppen i tide. Ideelt ville jeg overnatta der oppe, men da ville det bare bli stress dagen etter. Det er flott sti oppover lia her, visse likheter med spaserveiene i Bragernesåsen har den faktisk. Masse herlig furuskog, og jeg regner med at i brattlendene her må jo han far sjøl trives svært så godt fra tid til annen. Med andre ord, og det må ikke tolkes som noe negativt stikk til Lofoten eller Vesterålen, dette var som å komme hjem! Skauen, bjørnemystikk, en aldri så liten Jotuntopp i sikte, innlandet og til og med Ørgenvikafølelsen på grunn av Nordlandsbanen ikke altfor langt unna, ja dette ga meg massevis av gode og velkjente assosiasjoner. Og Solvågtind har jeg hatt en drøm om helt siden jeg så bilde av den for første gang i DNT-årboka for 1993, den som handlet om nye nasjonalparker.

På grunn av temperaturen merket jeg at formen var piggere enn på en stund. Nesten rart ikke å kjenne noe til den blytunge allergikroppen, men jeg ville ikke overdrive for så å gå på en smell som sinka meg ytterligere, så jeg tok det pent og radig. Over tregrensa bar det og utsikten åpenbarte seg i retning Saltfjellet. Så også noen billys i full fart mot Junkerdalen (råning?), nesten stemningsfullt å overvære det på «trygg» avstand.

Av en eller annen grunn mista jeg stien og måtte dermed finne fram på egenhånd. Det sa seg i grunnen sjøl, jeg skulle bare opp! Solvågtind breiet seg ut oppi der, ulik den spisse toppen jeg kjenner fra bildene, men det motivet er jo fra de store flatene innerst i Junkerdalen. Der ser den ut som både Gjertvasstind og Lodalskåpa.

Oppunder stupene i retning brattbakken mot skaret mellom Solvågfjellet og selve tinden. Midnattssola fulgte meg nå og la på ingen måte noen demper på stemninga. Innimellom fikk jeg faktisk oppdateringer på mobilen (ja det er jo litt tåpelig da) om stillingen i VM-finalen, det er første gang siden 1982 at jeg ikke ser en VM-finale! Men Solvågtind var viktigere, mye viktigere for å si det rett ut! Så mens Argentina ("mitt kjære Aconcagua-land") greide seg overraskende bra enn så lenge vant jeg stadig høyde og desto mer entusiasme. Nå trengte jeg ikke spare på kruttet, ingen smell kunne sinke meg mer enn toppen 5 minutter, så jeg gikk på alt jeg hæla uten å bli straffet for det og kunne etter relativt kort tid stå andpusten men i god form ved toppvarden litt før klokka 23. Og for en fantastisk utsikt! Langt der nede den noe mystiske Junkerdalen og svenske fjell innover mot øst. Sulisfjella og Nuorttasavllo lett gjenkjennelige nordover langs riksgrensa, og for ikke å snakke om nydelige Solvågvatnet med grønne omgivelser tett inntil toppen jeg sto på. En god del Saltfjell- og Beiarntopper og midnattssola i vest. Selve Saltfjellet «sov» i en nesten nattemørk avkrok i sør.

Her skulle jeg selvsagt rulla ut underlaget (hadde jo med alt utstyr til topps) og lagt meg til for natta!!! Men jeg er ikke noe tess nedover, iallfall ikke om jeg skal prøve å rekke noe. Vi hadde lang kjøretur foran oss, og jeg måtte til Rognan for å hente mor og far først, så jeg måtte etter et magisk kvarter slukøra tenke på returen. Jeg er samler og «hele» tida på jakt etter noe nytt, men midt i alt det positive her på Solvågtind følte jeg meg såpass snytt at jeg før eller seinere må tilbake for å ta den nevnte overnattinga. Man kan jo bare tenke seg hvordan det er å overvære at Salten og Junkerdalen våkner til en ny dag fra toppen av selveste Solvågtind…

Mens jeg rusla nedover tikka meldinga inn om at Tyskland hadde tatt ledelsen. Jaja, det var vel venta, og mange tyskere er jo hyggelige folk, ikke minst Chris, så det var jo greit på en måte da. Og jeg måtte stadig knipse litt bilder av midnattssola og av den delvis utoverhengende kanten langsetter stupene. Tenk å rusle ned fra dette da, helt håpløst! Det hjalp å fantasere om musikk som gir fjell- og midnattssolassosiasjoner. Jeg var jo tross alt heldig som fikk oppleve noe så uvanlig og råflott. Fornuft er stort sett noe dritt, fornuft hadde ikke gitt meg Solvågtind på denne måten. Nei fornuften hadde gitt meg ei helt grei hotellnatt og gjerne tre kilo ekstra å drasse på og stressende tanker omkring min egen dekadens og viktige mottiltak dagen derpå.

Jeg kom meg raskt ned til vegetasjonsbeltet og småhoppet nedover avsatser og forbi store sauer på beite til jeg var nede på stien igjen. Fulgte den helt til jeg var utpå kanten rett over skaugrensa. Her la jeg meg til for natta.

Myggen hadde jeg helt glemt å tenke på, men her var den til stede i rikt monn, faen! Jeg fikk snøre soveposen helt igjen akkurat som på den andre soloppgangsnatta med muttern på åsen bak hytta i juni, det hjalp noen timer da. Nå derimot ble varmen og svettejævelskapen helt ulevelig etter få minutter. Orket å lide nærmere en time, men så syntes jeg at pest var mer forlokkende enn kolera og reiv opp hyssing og glidelås i desperasjon. Og flaksen var på min side, for nå satte det i gang med en merkbar trekk fra vest som jagde plageåndene vekk. Så deilig, jeg trengte all den søvn jeg kunne få, skulle jo grytidlig opp for å unngå skandale. Og en herlig nesten fire timers søvn ble det!

Våkna før vekkeklokka til en nydelig morrastund i knallvær med utsikt over et lavtliggende skoddelokk over deler av Junkerdalen. På den andre sida av Saltdalen lå Ølfjellet og Addjektind og alle de andre fjella jeg ikke kjenner navna på og solte seg i glansen. Om ikke annet skulle jeg få en svært så trivelig og rolig rusletur nedover.

I godt humør bar det inn i skauen igjen, og det var rein nytelse å rusle bortover «spaserveien». Etter en snau time var jeg nede ved bilen. Klokka var ikke 7 engang, så det frista å rusle mot Junkerdalsura. En virkelig idyllisk vei denne gamle postveien. Og elva var vilter som bare det. Spesielt område dette her! Kom omsider til et varselskilt som fortalte om rasfarlig område vinterstid, ved store nedbørsmengder eller ved langvarig tørke om sommeren. Å faen, det siste gjaldt jo nå! At det kunne komme kampesteiner nedover her var det liten tvil om. Bare å rusle rolig vekk, finne et skjerma sted ved elva for om ikke annet å få vaska hodet. Herlig! Framme ved bilen igjen var det de etter hvert obligatoriske armbøyningene. Greit å få de unnagjort.

Så var det bare å takke meg sjøl for en alle tiders tur og kjøre tilbake til Rognan for en bedre frokost på hotellet før turen gikk videre sørover mot Tjøtta. Men jeg skulle ikke få tid til noen søstertopper…

Takk for en vellykka Nord-Norgetur!