2K topp nr 100 og regnvær mot Store Midtmaradalstind (16.07.2014)

Mot Store Midtmaradalstinden i regnvær - En mental styrkeprøve

Det var tid for å se litt på andre deler av ruten til Sondre for Hurrungane 2K maraton. Vi hadde tilbragt en hviledag på hytten min på Filefjell. Vi fulgte nøye med på værmeldingen. Det var meldt overskyet. Det fikk duge. Etter at bilen til Sondre hadde tomt batteri, måtte vi vente på NAF før vi kunne dra. De brukte ikke lang tid og plutselig var vi avgårde mot Turtagrø. Tåken hang over Dyrhaugsryggen. Luften var også fuktig, men vi stolte på værgudene. Vi loffet oppover mot Tindeklubbhytta. Den er så blodig seig denne bakken. Etter å ha ankommet hytten, begynte det så smått å yre litt. Faen ta! Jaja. Jeg fikk æren av å bli med inn i Tindeklubbhytta. Vi tok lunsjen her inne. Jeg snudde meg selvsagt når Sondre tastet koden. Fin hytte. Måtte gå litt rundt å studere bildene.

Vi pakket sammen og fortsatte. Vi tok nå av fra stien på vestsiden av Skagastølsvatnet og tok oss opp til Dyrhaugsryggen fra østsiden. Ikke noe utfordrende oppover her. Det var bare det at det regnet nå. Mosegrodde steiner var til tider litt vanskelig å få feste på. Da vi kom på toppen av ryggen var Sondre happy for at denne ruten ville fungere under turen hans senere. Det er kjekt at planene hans fungerer. Disse turene hjelper også meg til senere tid om jeg skal gjøre noen kule varianter i Hurrungane.

Vi ruslet oppover ryggen på vei mot Nørdre Dyrhaugstind. Tåken var tykk. Vi så ikke mer enn 50 meter foran oss. Det regnet fremdeles. Svarte altså. Det var jo ikke meldt regn. Vi trasket oppover. Ingen av oss sa et eneste ord. Jeg bet tennene sammen og prøvde å unngå å tenke på de 13 timene i krevende terreng, i dette været og i denne sikten som nå lå foran oss. Eneste jeg fokuserte på, var Nørdre Dyrhaugstinden. Kun den. Vi når den. Deretter setter vi oss et nytt mål. Slik kommer man fremover. Man må dele målet opp i små biter. Ihvertfall nå.

Jeg regnet med Sondre tenkte det samme som meg. Det gjorde han nok. Han snudde seg og sa at dette ikke var noe poeng. Været er rett og slett for dårlig. Vi ble enig om å snu med det samme. Etter å ha gått 150 høydemetre ned igjen, klarnet dett plutselig opp. Vi stoppet. Så på hverandre og valgte å gi det et forsøk til. Nå var det bare å gå opp igjen og fortsette mot Nørdre Dyrhaugstinden som planlagt. Vi tok en pause der oppe. Været bedret seg for alvor. Nå dukket Store Dyrhaugstinden opp. Vi brukte ikke mye tid før vi plutselig sto her oppe også. Videre bort til Midtre Dyrhaugstinden Nord. Nå gikk det unna. Dette er tinderangling. På Midtre Dyrhaugstinden Sør, møtte vi en kar som skulle samme vei som oss. En trønder som var ute på samletur.

Steinene var våte så det gikk ikke like fort som det kunne ha gjort, men vi kom oss framover. Nå tok vi oss opp på den ikke så altfor krevende, Søre Dyrhaugstinden. Videre ned i skaret mot Nørdre Midtmaradalstinden. Småklyving oppover her. Da vi ankom Nestnørdre Midtmaradalstinden, kunne jeg ta armene i været. Dette var min 2k topp nr 100. Jeg skulle jo i det minste hatt med meg en cola. Drit. Hva er nå 100 å feire?

Vi fortsatte nedover. Nå var Lovskar neste. Sondre hadde fortalt meg om turen til Knut Sverre og Øyvind M. De hadde visst hatt en heftig tur til Store Midtmaradalstinden for en liten stund siden. Nedover mot Lovskar møtte vi på flere bratte svaberg. Disse hadde vært null stress om det var tørt, men nå var de fleste litt skumle enkelte steder. Et sted tok jeg tauet rundt meg og Sondre sikret meg ned. Det var heftig å se ham klyve ned her uten sikring etterpå. Bildet taler for seg. Store deler av turen bort til Store Midtmaradalstinden er preget av mye ned og oppstigning. Det var først da tåken lettet rundt den at jeg så hvor ensom den var, men det tok seriøst lang tid bortover mot Lovskar. Ved pinaklene tok vi på selene. Sondre ledet bortover. Vi holdt selvsagt til høyre for pinaklene. Et parti måtte vi krype under en stein. På siden gikk det ganske så rett ned. Kult. Jeg var glad Sondre hadde meg seg randotauet sitt på 30 meter, for det ble seriøst mye på og av med det. Da vi kom til skaret hvor vi skulle gå opp til toppen, var jeg ganske tom. Det regnet mer enn tidligere, beina var tunge og jeg var sliten i hodet. Vi kom oss på toppen av Store Midtmaradalstinden og tok en god matpause. Det var surt her oppe og vi kunne ikke sitte lenge. Jeg ville gjerne plukke med meg Vetle Midtmaradalstinden, men den fikk stå igjen til neste gang. Vi hadde rett og slett ikke tid. Klokken var blitt rundt 19.30.

Det var morsomt å ta opp lappen til Mayhassen fra postkassen der oppe. "Fin dag over Dyrhaugsryggen i pent vær". Det var noen våte og skjelvende hender som hold lappen nå. Kan ikke akkurat si det samme, men er rå tur har det vært. Vi startet på nedstigningen og var så effektive som mulig. Det gjaldt likevel å ikke ta hat-løsninger nå. Det var litt lettere på tilbakeveien. Vi holdt tempoet oppe, men jeg merket at jeg var litt sliten etter å ha konset mye på de våte steinene. Litt NV for Lovskar tok vi oss nedover mot Stølsmaraddalsbreen. Sondre spratt som vanlig nedover, men jeg stod litt fast på et punkt. i stedet for å klyve meg ned i en slukt som Sondre, valgte jeg heller å finne veien ned på siden av denne. Her var det våte steiner med grønn mose. Altså det glatteste av det glatte. Et feilsteg her ville ikke være bra. Jeg var forsiktig, men det tok tid. Jeg kom meg omsider ned. Sondre hadde funnet enda en nøkkelrute til turen. Nå gikk vi oppover Stølsmaradalsbreen på vei mot Ringsskar.

Det var deilig å få litt annet terreng under beina. Sondre skulle en svipptur oppom Austre Ringstinden for å rekognosere ruten opp hit fra SØ. Jeg hadde vært på den tidligere. Jeg kjente meg ganske så sliten nå så jeg valgte å heller stikke i forveien. Det var gøy å sette fart nedover breen på nordsiden av Midre og Austre Ringstind. Det vil si helt til de siste 100 meterne. Her var det klink is. Vi hadde selvsagt droppet stegjernene denne dagen. Jeg sjanglet meg nedover som en fyllik. Videre nedover mot Ringsdalen. Jeg skuet stadig oppover for å se om jeg fikk øye på Sondre. Etter en stund var han der. Vi vandret lykkelige ut av Ringsdalen i skumringen. Nå var himmelen nesten helt klar. Da Sondre viste meg bilder fra toppen av Austre Ringstinden ble jeg misunnelig. Et nydelig bilde av Stølsmaradalstinden over skyene i skumringen. Fantastisk. Vi hadde satt fra oss to sykler ved enden av Ringsdalen og syklet nå ned til Turtagrø. Igjen kjørte vi tilbake til hytten min på Filefjell og tok nok en fortjent hviledag dagen etter. Denne turen havner høyt på listen over de kuleste turene jeg har vært på.
Takk for en skambra tur Sondre.

GPS

Start date	16.07.2014 10:11 (UTC+01:00 DST)
End date	16.07.2014 23:47 (UTC+01:00 DST)
Total Time	13h 35min
Moving Time	8h 50min
Stopped Time	4h 45min
Overall Average	1.5km/h
Moving Average	2.3km/h
Distance	20.6km
Vertical meters	2,177m