Memurudal og -tinder (23.07.2014)  

Jubileumstur til Memurutindane

Litt sånn plutselig, uka før, dalte en plan om å gå hesteskoen rundt Austre Memurubrean ned i hodet. Ikke lenge etter var det en konkret plan, men det var først etter at turen var i gang at jeg kom på at det var omtrent på dagen 10 år siden sist jeg hadde vært i området. Og fra Memurudalen hadde jeg aldri angrepet toppene sommerstid, så det var på høy tid.

Drømmevær og marginer på vår side

Bjørneven (Bjørn-Even Bjarkli Verbeke) og Heidi skulle være med på denne langturen jeg hadde målt til 36 km på kartet. Bjørn Even fant imidlertid ut i siste liten at han heller skulle finne på noe litt roligere, så jeg og Heidi kjørte fra Beitostølen litt før sju, spente på trøkket på Gjendeosen og om vi skulle komme med båten. Noen forbikjøringer over Flya førte oss litt fremover i køen, men med Maurvangen lå vi bak 5 biler, hvorav alle skulle til venstre.
Ved Gjendeosen var vi heldige, vi fikk en av de siste plassen på indre parkering, og Heidi gikk rett bort i båtkøen mens jeg ordnet med parkeringsavgift.
To båter var allerede reist og nå fyltes Gjendine mot Gjendebu opp. Hele Gjendebugjengen forsvant inn og så begynte de på Memurubukøen. Harald Rune kneppet på telleren sin og spurte hver gruppe hvor mange dem var. Vi nærmet oss ... og slapp gjennom. Bak oss var det bare fire til som kom med. Marginene var på vår side!

Vakre Memurudalen og ville Muru

Vi la fra oss sekkene nede på gressletta og etter en kort stopp på hytta la vi i vei oppover dalen langs stien mot Surtningssue. Grønt, frodig, varmt og vakkert, med Muru tordnende nedenfor oss. Memurudalen er en perle med elva, de grønne engene og de kvasse snødekte tindene som danner en kulisse i stadig forandring mens man går oppover. Flere hadde rigget seg til på fine teltplasser oppover dalen.
Der stien mot Surtningssue dreier høyre tok vi en liten pause og fylte vann for siste gang. Deretter bare det ut i morenelandskapet som tross alt var overraskende lettgått. Noe som ikke var like lett å handskes med var Muru. Selv etter at den var tynnet ut i flere løp, var den slambrune, frådende og ikke minst tordnende elva skremmende. Vi ble tvunget langt oppover dalen før vi omsider våget oss over, og det gikk ikke uten både plump og vading.
Lettet vendte vi nesa vestover. Kartet på GPS'n hadde gamle breer fra 80-tallet tegnet inn, så det føltes litt merkelig ut å gå på barmark mens kartet hardnakket påstod at vi var langt inne på en bre. På grunn av gammelt kart ble det også en anelse feilnavigering, noe som førte oss ut på nedre del av breen med joggesko. Ikke spesielt kult å stå nesten til ankels i breslush da nei. Men alt går i slikt et fint og varmt sommervær.

V6

Vi fulgte kanten av breen litt opp mot vest før vi dreide sørover og inn i det vesle brebassenget. Et kort parti med meget glatt is måtte førseres. Her var det ikke bratt, men eneste sjans til å komme over var å bruke fingrene som "stegjern" og holde hælen nede og hele sålen mot underlaget. Straks etter var vi på dagens første.

‹

›

V5

Jeg husket vagt det var litt klyving opp mot V5, men det var friskere enn husket. Mulig det har å gjøre med nedsmeltet bre, men vi havnet opp 1-2 hamre med ganske mye løst på og her var enkleste vei svært eksponert ut i den stupbratte fjellsiden mot sør. Ikke så vanskelig, men følelsen av at alt kunne være løst gjorde det litt spennende. Heidi syntes nok det var en vel brutal start på traversen. Det var derfor godt å komme opp på V5 og bredere lende.

Tulletopper

Etter en kjapp pause fortsatte vi ut til sekundærtoppen mot nord. Herfra så vi tre personer på vei opp nedre del av breen, sikkert med kurs mot noen av disse toppene.
Vi fortsatte kjapt videre mot den ikke veldige spektakulære toppen V4.5. Heidi syntes navnet var noe komisk, kan være tilbøyelig til å være enig i det.

V4, folk og V3

Varmen var sterk og svetten silte og lett oppakning er vel og bra, men ikke så gøy når vanndråpene minker og munnhulen tørker ut. Det ble derfor raskt til at vi senket kravet til drikkevannskvalitet. Ved foten av V4.5 fant vi litt stillestående smeltevann som smakte fortreffelig. Ingen døde lemen å se i umiddelbar nærhet heller :)
Deretter gikk det i litt sakte gang over V4 som nærmest ble passert i farta.
Opp mot V3 møtte vi to gutter med storsekker som vi slo av en kjapp prat med før vi dro opp til V3. 6 av 15 topper unnagjort. Det gikk da fremover.

To varianter til V2

Jeg tenkte tilbake på turen til Robert og spenningen ned hammeren nordvest for V3. Kikket lenge på den. Rett ned så litt glatt ut, men litt lenger øst, der jeg og Robert kom opp, så det ikke så umulig ut. Jeg tror ikke Heidi var alt for gira på å gå ned der. Vi hadde riktignok med oss 6-8 meter slyngebånd, men på den annen side hadde jeg aldri gått omgåelsen i sørvestflanken før. Det kunne jo også være interessant.
Vi gikk litt tilbake i ur og så ganske langt ned på en blanding av løs grus, fast fjell, løst fjell og gressputer. Litt under oss stod en varde og vi skjønte at her sluttet nedstigningen. Vi passerte ei fin hylle og så enkelt bortover noen gallerier før vi skrådde opp en langstrakt ur oppunder brattveggen.
Vel oppe på ryggen igjen var Heidi blitt litt bak, så jeg satte igjen sekken og gikk for å kikke litt på hammeren. Kom ganske langt opp rett på, men manglet gutsen til å fullføre selv om det neppe var spesielt vanskelig. Veldig fint i alle fall med et 30m tau og litt sikringer her.
Traverserte så til venstre i veggen på fine hyller og lister og så litt på skrå opp og kom opp på toppen av punktet Robert hadde sikret meg i 2004. Derfra var det enkelt opp. Da var det sjekket ut. Ned igjen var det kurant klyving. Langt ned, så det var greit å ta det med ro. Veldig fornøyd med den vesle "ekstrabestigningen"

Resten av V'ene og endelig en pause

Resten av V'ene var forholdsvis begivenhetsløse. Det var mest å flytte beina og ikke snuble i ura. Det var ganske mye groblokket ur bortover ryggene, så farten var ikke den helt store. Rett før Store Memurutind fant vi enda litt vannsig. Når man er så tørst som nå, spiller det ingen rolle om det knaser litt i tenna. Vann er vann.
På Store Memurutindens Vesttopp var det omsider sittepause. Litt energidrikk smakte himmelsk, men jeg kunne drukket 8 ganger så mye.
Rundt oss bygget det seg opp mørke skyer og sola forsvant titt og ofte uten at det gjorde noe. Temperaturen var høy på 2300+ moh og noe annet enn t skjort og kortbukse var aldri aktuelt. Vindjakke og ekstra trøye ble i sekken hele dagen og kvelden.

Den morsomme eggen

Fra Vesttoppen smalnet det raskt av. Vi havnet til høyre for eggen et kort stykke før vi kløv oss opp og fulgte denne opp til Midttoppen. Stedvis luftig her. Fra Midttoppen, som for øvrig har et meget lite toppunkt (ingen av oss stod på den, men nøyde oss med foten oppå), bar det ca. 20 meter ned ryggen mot sør og så til venstre ned en trang kamin. Siste 2 meterne ned var bratte med lite fottak. Men takket være et solid håndtak for venstrehånda gikk det greit. Så var det tilbake på egga med mer morsom og luftig eggvandring bort til den krakteristiske to-farge-hammeren. Rødlig på venstre side og helt lys på høyre side. Fargedelingen går langs en nær vertikal linje.
Jeg kikket litt på risset rett opp. Sikkert kjempefin klatring med klatresko og sikringsmidler, selv for mindre øvede, men sterk eksponering mot nordstupet gjorde det uaktuelt å prøve seg mer enn en drøy meter opp. Vi rundet i stedet på høyre side langs den fine "håndgangen". Halvbratt og ganske kompakt sva for føttene, men hele tiden de nydeligste håndtak. Dette syntes Heidi var gøy. Videre bød eggen på flere gøyale og luftige klyvepunkt, helt til vi kom til et punkt som var litt for gøyalt. Neppe for vanskelig, men det var langt nok ned på begge sider og takene manglet litt, dvs. man måtte stole en del på friksjonen, så vi gikk 5-6 meter tilbake og rundet rett på nedsiden. Derfra og bort var det veldig greit til høyeste punkt på Store Memurutinden. En flott, forrevet rygg var unnagjort. I tillegg til all den morsomme klyvingen bidrar den flotte blandingen av rød og lys stein inni alle den grå til at fjellet nesten virker "frodig", i alle fall fargerikt.

‹

›

Bedre enn sist til Memuruskardet

Etter en kjapp pause ruslet vi mot Memuruskardet. Lett vandring var det lenge helt til det plutselig bratnet til. Jeg kjente straks igjen passasjen til meg og Robert. Det så ikke så mye mer hyggelig ut nå enn i 2004. Mot sør gikk en kort bratt renne som vi heller ville kikke på. Skulle vi dradd oss ned en av de løse grusrennene mot sør i stedet måtte vi gått et stykke tilbake, så det fristet ikke. Vi kløv oss forsiktig ned. Litt uoversiktelig på nedtur, men med litt leting fant vi de nødvendige takene og kom oss greit ned. Dette var en passasje jeg var litt spent på på forhånd, men det gikk kjempegreit, bortsett fra at jeg i dehydrasjonståka sjanglet litt og skrapte opp armen. Irriterende klønete!

Vakre Austre

Blant cumuluser og regnbyger trengte gyldne solstråler seg inn til oss og malte Austre Memurutindens rustrøde hamre i et herlig lys. Vakkert. Takket være litt morsom klyving gikk den lange motbakken opp til Austre relativt greit. Nok en gang ble ikke toppen noe værende sted. Jeg konstaterte at håret til Heidi begynte å reise seg (elektrisitet) og i nord var det helt svart, så vi kjørte på videre med en gang.

De to siste

Ned til Ø2 var det to bratte klyvepunkt på eggen. Vi var nå ganske herdet så det gikk veldig bra og snart var dagens 14. og nest siste topp i boks. Nå gjenstod kun den eiendommelige Steinhaugen, som er nettopp det - en steinhaug, men først litt klyving ned. Det er ikke alltid så enkelt å finne beste vei ned. Vi havnet i alle fall i en litt artig trollpassasje bak en husstor steinblokk. Her var det et vanndrypp. Smådesperat var det frem med tunga og la dråpene renne inn i munnen. Litt lenger nede var det en liten vannpytt på en stein. Den forsvant nesten og så var det Steinhaugen. Her var det tid for et litt sarkastisk gledeshyl, for å understreke hvor tullete denne toppen egentlig er der den ligger inneklemt nede i en forsenkning. Men litt glede var det også, for det var jo den 15. toppen og slutten på en lang hestesko. Litt fint var det her inne også med det vesle brevannet med alle isflakene på og den bratte minibreen med alle sine "årringer" oppover.

Returer er lange og denne var ekstra lang

Det gikk mot kveld og det var langt igjen, så her var det bare å peise på. Småjogg ned noen snøfelt var i alle fall en god begynnelse. Så fulgte ganske mye steinete morene før vi på snaut 1700 moh var over det værste. Her passerte vi et strekk med artig dødisgrop-landskap. Ikke så store som Skranglehaugene i Rondane, men mange i tallet og svært lettgått, nærmest med en gruschaussee hele veie igjennom.
Det ble en kort, etterlengtet drikkepause ved Surtningssustien før vi fortsatte ut lettgått terreng i Memurudalen.

Telt, nattbad, frokost, mer bad og hjem

Mens Heidi tok en tur inn på Memurubu, dro jeg ned for å slå opp teltet. Etter litt organisering dro vi bort for å en kjapp kveldsvask før soving, men det var så mildt vann i Gjende at det ble jammen et ordentlig bad like før midnatt i mørte'n. Deilig og forfriskende.
Vi var alt for slitne til å lage til Real'n vi hadde med, men neste morgen unnet vi oss en ordentlig frokost på hytta.
Returen ble litt forsinket siden jeg ikke klarte å kople DX4 i rutetabellen med at det var torsdag. Vi trodde båten gikk 8.55, men den gikk 8.45. Jeg trodde Heidi var foran meg og sprang ned til brygga. Men ingen Heidi. Passasjerene gikk av. Men fortsatt ingen Heidi. Jeg speidet oppover. Passasjerene gikk på. Ingen Heidi. Båten kjørte. Ingen Heidi og Morten ombord.
Vi kom med en ekstrabåt litt før kl. 10 og fikk en finfin tur tilbake til Gjendeosen. Her ble det nok et bad på meg og en etterlengtet solo før vi kjørte over til Beitostølen.
Takk for en slitsom og kjempefin tur Heidi. Du er sprek!

Flere bilder

GPS

Start date	23.07.2014 08:35 (UTC+01:00 DST)
End date	23.07.2014 23:21 (UTC+01:00 DST)
Total Time	14h 45min
Moving Time	12h 44min
Stopped Time	2h 01min
Overall Average	2.8km/h
Moving Average	3.2km/h
Distance	40.8km
Vertical meters	2,314m