Torfinnstraversen - øst til vest (21.07.2014)  

Torfinnstraversen fra øst til vest

Sammen med sommerferien kom finværet for fullt, og når Morten stilte seg til disposisjon for en "guida" tur over Torfinnstraversen, ble det klart at første ferieuke lå an til å bli en skikkelig fjellferieuke. Bitihorn ble første bestigning, og på mandag dro Berit, Morten og jeg med ettermiddagsbåten inn til Torfinnsbu. Båttidene til og fra Torfinnsbu er særdeles lite dagsturvennlige, men Berit fikk ordna barnepike til sine to små, og med lakenposer/sovepose, lett liggeunderlag og dunjakker la vi i vei på tur fra den nye flytebrygga litt øst for Torfinnsbu. Været var helt fantastisk og svetten pipla raskt fram på panner og rygger oppover lia.

Morten dro relativt kjapt avgårde oppover og vestover langs foten av fjellet, mens vi to andre prøvde å holde følge etter beste evne. Han hadde heldigvis noen skikkelige turer i beina, så forspranget ble ikke all verdens. Ved starten av renna vi skulle følge mot turens første topp, ble det en liten rast med litt niste og hydrering i sommervarmen. Her kom også hjelmene på, og vi speida oppover etter mulige turgjengere på vei ned som kunne løse ut steinsprang. Vi så verken noe til turgjengere eller steinsprang, ja, bortsett fra noen små av det sistnevnte som vi selv utløste med vilje for å rydde unna enkelte steder. Det var greit å bevege seg oppover og med Morten som los, var det også veldig greit å finne veien. Et godt stykke oppi renna var det tid for nok en rast hvor det angivelig var obligatorisk med en photoshoot.

‹

›

Vi måtte videre for å rekke solnedgangen fra den tenkte overnattingsplassen mellom Midtre og Vestre Torfinnstind, og Morten oppdaga at vi hadde brukt noe lengre tid enn antatt så langt. Oppover renna dro vi etter hvert av mot venstre, og plutselig var vi ute av renna og oppe på en fin rygg. Et lite klyveparti og VIPS, Øystre Torfinnstind var besteget i flott kveldslys. Morten rigga til rappelltau mens Berit og jeg koste oss med utsikt, litt næring og en ny photoshoot.

Etter et lite og lett klyveparti ned til starten på rappellen, fikk jeg æren av å åpne ballet. Berit fulgte på og Morten kom ned til slutt. Det var noe løst et stykke etter rappellen, og litt luftig et sted, men så ble det igjen litt artig klyving oppover mot toppen av Midtre Torfinnstind. Rapporten skrives en god stund etter tur, men husker ikke noen større vanskeligheter her. Samme prosedyre ble fulgt på denne toppen: Morten la an til rappell, mens Berit og jeg lekte oss med fotografering. Denne gangen rappellerte Morten ned først, deretter fulgte Berit, mens jeg fikk stå igjen alene på toppen og måtte stole fullt og helt på egne innbindingskunnskaper. Denne rappellen var lengre enn den første, og noe mer spektakulær. Lyset var også begynt å bli skikkelig fint, og vel nede gjenstod det bare et par klatreflytt opp en liten hammer, før overnattingsplassen kunne inntas.

‹

›

Etter klesskift var det klart for middag. Morten anslo at prisen for vannoppkoket han fiksa for oss ville koste en 5-10% av en GPS, som han (og jeg) mener jeg absolutt burde investere i. Det kom forøvrig stadig vekk innspill på regnestykker angående denne GPS'en i løpet av turen, så får tida vise om det blir en slik en. Middagen bestod iallfall for oss jentene av Real Turmat, som smaker helt utmerket på 2000 meters høyde. Morten slo til med pølsesteking. Skal det være, så skal det være! En flott solnedgang ble beskuet, med Morten og hans ting godt spredt ut på det ikke altfor store overnattingsplatået. Vi regna ikke med at det kom til å bli en lang natt, så vi drøyde ikke alt for lenge med å krype i posene, noen med noe tykkere pose enn andre. Vi kan vel være enige i at lakenpose ble noe pinglete, Berit!? Jf. ristinga på morgenkvisten... ;-) Noen timer søvn ble det iallfall, og det gikk ikke lang tid før solstrålene begynte å varme opp fjellveggen rundt oss og etterhvert også flata vår. Her var det forøvrig ca 2,5 soveplass, men vi to med lakenposer klarte oss bra på 1,5 plass. Etter frokost og pakking, var det bare å spasere bort til ferdig rigget rappell fra kvelden før (du er et supert turfølge, Morten!). Jeg fikk gleden av å klatre opp igjen på topptau etter rappellen ned, og vips! var konsentrasjonen skjerpa og varmen tilbake i kroppen. En ny rappell venta like bortenfor, og dette var dagens siste. Det ble likevel ikke anledning til å rydde bort taua, for på vei opp til Vestre Torfinnstind var det et lite klatre-klyveopptak som for oss litt kortere, bød på utfordringer, særlig i starten. Så Morten klatra opp og sikra Berit og meg opp etterpå. Jeg ble stående igjen til slutt, og lurte en liten stund på hvordan jeg skulle komme opp det første opptaket hvor jeg hadde gitt Berit kneet mitt å stå på. Det ble løst på et særdeles ugrasiøst vis - noen ganger er det helt klare fordeler med å være sist.

Etter dette kunne tauet kveiles sammen og ikke lenge etter var også Vestre Torfinnstind besteget. Berit og jeg trodde nok det verste var over da, men et litt luftig og noe skråbratt parti på vei ned fra Vestre bød på enda litt kiling i magen og et lite adrenalinutslipp i blodårene, men med så flotte og tørre forhold, var det ikke egentlig noe å skrive hjem om (men i rapporten hører det med). Morten kunne sende tauet videre etter å ha vært tausjef helt til nå, og etter en sjekk på klokka og av følelsen i beina, bestemte Berit og jeg oss for å droppe Kvitskardtinden.

Turen nedover gikk over et par snøfelt hvor en rein hadde avgitt et par ryggknokler (veldig spennende for en fysioterapeut), før vi snodde oss ned ei noe bratt side som vi med litt prøving og feiling fant en kurant vei nedover i. Etter hvert kom vi også inn på en mer velgått sti hvor vi fikk hele traversen i profil på vår venstre side. Ganske kult å se overnattingsplassen i dette perspektivet! Det var lengre enn vi trodde til Torfinnsbu, og det ble gjentatt flere ganger at det var bra vi droppa Kvitskardtind. Vi skulle nå også et stykke forbi Torfinnsbu, og etter et toalettbesøk og en konstatering av at brusen på Torfinnsbu kosta 5% av en GPS, gikk turen videre - over diverse elveleier. Morten mente at det var mye enklere å krysse elvene enn å ta de etter hans mening unødvendig mange høydemeterne opp til brua og deretter ned igjen - så slik ble det. Første elvekryssing var ikke sånn aller verst, og også nr to gikk greit (uten sko). Da trodde undertegnede at turen var bankers, men den siste kryssinga bød på litt utfordringer og en stokk og hånda til Morten var til god nytte. Det hele ble avslutta med et forfriskende, men slett ikke verst, bad i Bygdin mens vi venta på M/B Bitihorn ut igjen til Bygdin og bilen.

Berit: Du er den tøffeste tobarnsmoren jeg kjenner og et veldig hyggelig turfølge, og
Morten: Du er en super los/fører/hjelpende hånd/turkamerat. Takk for turen!