Otertinden (25.07.2014)  

Sommervarmen og værgudene var fortsatt med oss denne uken og så ble det nok en dag fri fra jobb. Etter tirsdagens kremtur til Piggtinden trengte vi et nytt turmål av høy kvalitet. Noe som var like flott som Piggtinden. Otertinden virket som et godt svar på det. Dro dit med Tim, Johanna og Elise og nok en gang ble det en stor forskjell i temperaturen da vi kom oss vekk fra kysten og ankom Nordkjosbotn. Etter en kjapp tissepause på Statoil kjørte vi videre mot Oteren og Sollisætra i Signaldalen.

Vi startet turen fra der det står et skilt ’Luhppuraigi’ ved siden av veien. Fant ut i forveien at det går greit å parkere like ved skiltet, men det er ikke stor plass der. Første delen av turen opp til tregrensen var en luksus med bra skogsti. Ingen innmarsj i dag, vi gikk rett opp fra bilen langs sørsida av elva. Like etter vi hadde kommet ut av skogen, gikk vi ned mot elva og fant et bra punkt for å krysse. Johanna og jeg mente at det kunne vært lettere å følge stien litt lenger inn før vi krysset elva, men det viste seg å gå greit med snarveien også.

Det var midlertidig forfriskende å krysse elva og jeg ville satt pris på en liten pause der, men vi fortsatte videre og satte kurs mot nord. Fikk en liten bris etter hvert og dette var deilig! Nå hadde vi en veldig bra utsikt mot selve fjellet og utover Mortensdalen på vestsida av fjellet. Det var veldig kult å se på Piggtinden og Storvasstinden herfra – og tenker på at vi hadde vært der for bare et par dager siden! Elise hadde fått noen tips fra Petter om at det ville være lurt å ikke ta høyde for fort, men går litt bortover i sørvestsida for å finne den ’riktige’ renna. Vi fikk inntrykk av at dette er tingen på denne turen og ifølge noen turbeskrivelser vi hadde lest på forhånd, var det den andre renna (når man kommer opp fra sørenden) som ville føre oss opp til ryggen. Dette ville vi bruke litt tid på å finne.

Terrenget i denne sørvestsida var ikke det mest behagelige å gå i, det var til dels ulendt og det virket som en lang tid vi gikk på skrå opp til renna. Det ble noe lettere etter hvert heldigvis. Da vi kom frem til renna som vi trodde var den riktige var det på tide å kose oss med en matpause og være fornøyde med dagens innsats så langt. Nå hadde vi kommet oss opp til omtrent 900 moh og brukte i underkant av 2 timer som vi syntes var et greit tempo. Den eneste katastrofen som skjedde var at Elises sjokolade hadde blitt til en sjokolademousse i varmen, så det var en miniskuffelse. Det var for øvrig en helt vanlig lunsjpause med prat, soling og generell turkos.

Fra der vi spiste lunsj, gikk vi ikke i selve renna før vi hadde kommet lenger opp. Vi fant ut at det var mye lettere å gå i gressbakken ved siden av renna og så kommer inn i renna omtrent halvveis opp fra lunsjpauseplassen. Da trengte vi ikke slite med rullestein og andre løse greier noe lenger enn vi virkelig måtte. Til tross for alle løse steiner i renna var det ikke vanskelig terreng å gå opp og dessverre ikke noen artige klyvepartier. Det som jeg synes var skummelt var potensialet for å løse ut steiner på andre som var fortsatt på veien opp under meg. Da alle av oss kom opp til skaret var det en stor lettelse. Her kunne vi puste og nyte utsikten over andre sida i retning Lyngen.

Da var det bare et par hundre høydemeter til toppen, men den siste utfordinga var å finne den riktige ruten over den første renna og så videre til toppen. Vi klarte å følge noen små varder på ryggen et lite stykke bort fra skaret og fikk ganske grei klyving, men det hendte at vi gikk for langt opp denne ryggen og kom til en slags fortopp med den ’første’ renna rett under. Dessverre var det litt ubehagelig langt under for å klyve ned til renna så vi måtte gå tilbake og gå på en jakt etter vardene igjen. Heldigvis dukket opp noen varder på vestsiden av denne ryggen (de med bedre syn hadde sannsynligvis lagt merke til disse før meg) og vi gikk ned til et parti med litt klyving nedover og en liten travers bortover til renna.

Å krysse renna var ikke noe problem og ikke like utsatt som jeg hadde forventet. På andre siden prøvde vi å gå østover for å klyve opp de siste partiet til toppen, men det virket som om den beste varianten var å gå ut til høyre på skrå og så opp på den måten som passet best. Det var litt våtere og glattere steinpartier her som jeg ville heller ha ungått, men vi traff en slags sti litt lenger opp og fulgte den hele veien opp til toppen. Litt løst, akkurat som mesteparten av turen hadde vært så langt – men det gikk helt greit.

Og så var vi på ukens andre beste topp! Flott utsikt, selvfølgelig. Toppen var overraskende (eller skuffende) stor og det var veldig kult å kikke over østsiden og rett ned til Signaldalen. Gjengen sørget for at en lang tid ble brukt på å ta noen morsomme bilder – det er denne typen turkompiser som jeg er så glad i være på tur med – og så var det en like lang tid brukt på å nyte maten og blir klar for å gå ned. Å tenke på dette gjorde meg ikke så motivert, men dette måtte vi gjøre. Første partiet tilbake til toppen av renna var OK siden det var stort sett gåing og klyving på fast og rimelig OK stein.

Turen ned innimellom her og det flatere partiet like over tregrensen var en som burde gå i glemmeboka siden jeg ikke koste meg i det hele tatt. Først var det å komme seg ned i den løse renna og går et lite stykke for å nå gressbakken på venstre sida (sørsida av renna). Tok det forsiktig her og det gikk greit. Det verste var da vi måtte gå på skrå i kratt og lyng for å komme oss bort fra renna og tilbake til det flatere partiet på omtrent 600 moh. Her lå en del steiner og huller som ville at jeg snublet eller vrir ankelen min. Og så var det en drøm å bli ferdig med det og vite at det var bare lettgått terreng og sti nesten resten av veien ned til bilen igjen.

Stakkars Johanna som var tydeligvis et populært mål for mygg og andre bitende insekter i kveld, det ble ikke noe gøy tur tilbake. Fra tregrensen ble det lett løping ned som var forresten en artig måte å avslutte turen på og unngå et langvarig treff med mygg. Det var nok en super tur med denne hyggelige gjengen - takk for det, team!

Flere bilder