Uvdal-ferie: Borgsjåbrotet (22.07.2014)  

Jeg hadde mange turønsker for denne uken i Uvdal, og den turen som nok sto øverst på ønskelista var Borgsjåbrotet (1485). Høyest i Nore og Uvdal, og lettgått, trivelig fjellterreng. Det barna gledet seg kanskje mest til, var å få se flyvraket som ligger i 1400 meters høyde litt sørvest for toppen. Værutsiktene var det ingen ting å utsette på – varmt og stort sett fint vær, med muligheter for ettermiddagsbyger innimellom. Sånn var det meldt nesten hele uka, og på denne tirsdagen kunne det komme byger, men det skulle vise seg at vi slapp unna disse med god margin.

Fra Uvdal kjørte vi forbi Imingfjell Turistheim og sørover mot Tessungdalen. Vi stoppet på fjellet litt sør for Småroi høgfjellstove (nedlagt). Mange, mange parkeringsplasser langs veien gjennom hyttefeltet, men alle var meget godt skiltet med beskjed om at disse kun var for hyttelaget. Overtredelse ville bli anmeldt osv… Er det mulig å ta seg sånn til rette? Kjente jeg ble forbannet over denne grådigheten og disse truslene, men lot det ligge kjapt for ikke å ødelegge den flotte dagen. Det må da i hovedsak gjelde påskedagene at hyttelaget ønsker tilgang til parkeringsplassene, men i så fall burde det være lov på sommerstid å sette fra seg bilen for en skarve fjelltur…? Nok om det, vi fant uansett en liten avkjørsel på høyre side (vest) drøyt 200 meter sør for elva Borgåi, på rundt 1140 moh.

Fra parkeringen gikk vi opp til stien som starter der Borgåi renner under hovedveien. Denne stien går rett mot ei hytte som står i sørenden av vannet Borgsjå. Utrolig lett og trivelig å gå denne stien, og før vi visste ordet av det var vi ved denne hytta. Her hadde vi lovet barna en liten «gulrot», og neste var lovet når vi var oppe ved flyvraket. Fra hytta ved Borgsjå gikk nå stien litt mer sørøst før den svingte opp mot nordøst igjen. Nå ble det litt mer stigning, og det kjentes i varmen. Frida mistet noe av motivasjonen et kort øyeblikk nå, men påminnelser om «gulrøtter» og at vi straks var ved restene av flyet som hadde styrtet, gjorde at de små beina fikk fart på seg igjen. Det dukket opp noen pinner som viste vei, og ganske snart så jeg varden med det påmalte korset som viser hvor noen av flyrestene ligger. Dette var veldig spennende for barna, selv om de var noe skuffet over at restene var så små. De hadde snakket om å kunne gå inne i flykroppen og sånt… ;-) Det som overrasket noe, var at vrakdelene var spredd over et så stort område. Etterhvert som vi gikk oppover, så vi stadig nye hauger med deler. Da vi var oppe ved de vrakdelene som lå høyest, så vi plutselig toppområdet på Borgsjåbrotet (1485) ganske så nærme. Vi hadde brukt litt tid på utforsking av flydeler, men siste delen mot toppen gikk nå ganske kjapt unna. Et litt flatt parti, før siste bakken mot toppen. I denne siste bakken tok vi en liten pause, og her skulle jeg ta et bilde da jeg mistet dekslet til fotoapparatet i ura. Dette falt selvsagt innimellom steinene, og ble borte. Med hjelp fra barna og Grete, greide vi å løfte vekke stein etter stein, og til slutt klarte Julies lille hånde å snappe opp dekslet. Puh, litt styrketrening i varmen også…

De siste meterne mot toppen hadde tydeligvis Julie og Frida fått ferten av toppvarden, for de forsvant og ble borte. Da toppvarden dukket opp langt inne på det flate toppområdet, satt jentene og slappet av der ved siden av varden. Toppen er veldig flat, med mye gress og lite steiner. En fryd å labbe der oppe i et så fantastisk sommervær! Vi lå i en stor lomme med blå himmel, mens bygene holdt seg langt unna i nord og øst. Vi ble naturligvis en god stund på toppen, og bare nøt øyeblikket. Drikken gikk unna, og det gjorde en del av godsakene og maten også. Her oppe var det akkurat passe varmt, mens de nede i lavlandet hadde rundt 30 grader, noe som blir i overkant for min del.

Etterhvert la vi i vei ned igjen, og det ble stort sett samme vei som opp. Unga ville nok en gang ta en liten titt på vrakdelene etter flyet (som styrtet 17. mars 1954), før vi fortsatte videre nedover. Nå kom vi inn på en annen sti, som gikk mer mot nord. Jeg fikk korrigert kursen slik at vi litt lenger nede kom inn på stien vi hadde gått opp. Det gikk lett og kjapt nedover, og nå på slutten truet noen mørke skyer som kom drivende bak Borgsjåbrotet. Rett før vi nådde hovedveien, spratt det fram ei rypemor som dro vingene etter seg og spilte syk. Dette hadde jeg sett før, og jeg gjettet på at hun hadde noen unger i nærheten. Hun ville tydeligvis ha oss til å følge etter henne, men like ved stien begynte det nå å pipe, akkurat som jeg tippet. Rundt 6-7 bittesmå nøster av noen rypeunger spratt til alle kanter, og forsøkte å flykte så godt de kunne. Vi skulle jo selvsagt ikke gjøre de noe, og lot de gjemme seg. Den ene fikk vi studert litt mer, før vi fortsatte videre og håpte at rypemor ville finne alle sine små igjen. En superfin tur til Nore og Uvdals høyeste fjell var over, og regnet holdt seg unna til vi hadde fått reist igjen.

Flere bilder: