Risenosa (09.08.2014)

Da var turen kommet for Risenosa (1573m). Helt siden jeg flyttet til Sunnmøre har jeg vært overbevist om at jeg kom til å nå denne toppen på ski, men slik skulle det altså ikke bli. Jeg har lenge vært nysgjerrig på området over Viddal og jeg må med skam å melde at jeg aldri har satt mine ben i Viddal. Før i dag...

Jeg var litt usikker på om man kunne kjøre oppover mot Viddalsætra så jeg stoppet da jeg så en gammel kar stod i en garasje og pusset på ... en elektrisk rullestol i Harley-klassen (!). Jeg sa jeg skulle til Risenosa og spurte om man kunne kjøre oppover dalen. Han ristet på hodet og spurte om jeg var en av de som drev og drap seg, mens han nikket bakover mot den stupbratte fjellsida over oss. "Beviselig, nei" svarte jeg og fikk så vite at man kunne kjøre oppover, men ikke den veien jeg hadde tenkt meg. Og et par minutter var jeg på vei mot Viddalssætra - i et landskap som var "out of this world"...

Jeg kjørte opp til 360m, og siden jeg ikke liker bratte bakker parkerte jeg her og gikk de siste 0,7km opp til Viddalssætra - som jeg forøvrig ikke så snurten av.

På mitt Sunnmørekart var det tegnet inn en sti som skulle ledet opp i skaret mellom 1310m og Skjerdingstindane. Da jeg ikke så mye tegn til sti fra der veien sluttet, tenkte jeg ikke mer på den. Det så egentlig ganske greit ut oppover, og jeg har vel sjelden tatt mer feil...

Da jeg endelig hadde kommet meg over busk-helvetet ble det bare glatt (av en eller annen grunn valgte jeg joggesko i dag...) og bratt. Men selvsagt å foretrekke fremfor busk. Karma peste fælt bak meg der jeg gikk og bøyde unna grener for henne.

Etterhvert gikk det radigere. Fra 1100m gikk terrenget over i steinur og det var ganske behagelig. Selv Karma gled ufortrødent over steinene. Da vi kom til 1310m reiste Risenosa seg opp foran oss. Wow! For et syn. Til min lettelse ville ikke breen gi oss noe problem. Med joggesko ville jeg ikke tåle mye is...

Det fortsatte radig oppover ura og vi ankom toppen 13:05, 2t:20m etter at vi forlot bilen (5km). Etter å ha foret Karma med godis gikk vi over til snøen og lekte oss med snøballer...

For en utsikt det var der oppe! Vi skulle jo selvsagt bare blitt der oppe en stund, men siden jeg aldri har helt forstått det der med å være på toppen en stund så satte vi kursen nedover.

Vi stakk oppom 1310m toppen før den lange og tunge nedstigningen begynte. Joggeskoene var ikke noe hjelpemiddel da vi kom på det glatte gresset. Jeg falt og gled sikkert 20 ganger og fikk etterhvert god trening i å ikke slå meg...

Da vi var nesten nede i dalen fant jeg faktisk stien som var tegnet inn på kartet. Jeg klarte å følge den i ca. 10 sekunder før jeg mistet den. Hvis jeg skal opp her igjen så vil jeg prøve å følge bekken som kommer fra skaret. Her var det lettest å gå nedover, men man slipper ikke unna en del buskas nederst...

Vi kom tilbake til bilen 15:05 - nøyaktig 2 timer etter at vi forlot toppen - og 4t:20m etter at vi forlot bilen.

På vei hjem stoppet vi ved Raudstadvatnet i Skjåstaddalen og tok et deilig bad. Og så stoppet vi i Volda og besøkte Buster - en av Karma's søsken fra kullet på 9. Det ble leven ;)