Falketind og Stølsnostind (08.08.2014)

Etter en solid frokost på Eidsbugarden, og påfyll av vann utenfor Fondsbu, kjørte Hans Thorvald, Johannes og jeg anleggsveien inn til Koldedalsvatnet, og parkerte ved bommen. Her var mye trafikk, men ved å rygge litt tilbake fant vi ei parkeringslomme. Startet å gå klokken 09.15. Gikk først veien og deretter stien innover Morka-Koldedalen. Var litt skeptiske på snøfonna ved Tredjevatnet som vi hadde lest om, men denne hadde smeltet mye i løpet av sommeren, og det så ut som vi kunne gått på nedsiden, men siden flere turlag før oss valgte å krysse den i overkant, gjorde vi også det. Terrenget videre, særlig langs Andrevatnet var kronglete, mye opp og ned i grov ur. Etter å ha passert bekken fra Stølsnosbreen startet endelig stigningen. Ett bratt svaparti et stykke oppe i siden gikk veldig greit i det tørre og fine været. Etter hvert som vi vant høydemeter ble det stadig finere utsikt. Oppe ved breen tok vi en matpause før breutstyret ble funnet fram, (tau, seler og stegjern), og Johannes ledet oss sikkert opp breen til oppunder Falketind. Her ble breutstyret pakket sammen, og sekkene satt igjen, før vi gikk opp på Falketind. Rett før toppen snakket vi med noen karer med hjelm som hadde gått opp pionerruta.
Utsikten fra Falketind var formidabel, og det var god plass på toppen, gikk ut og kikket ned mot Falkungen.
Nede igjen ved sekkene startet vi så traversen over mot Stølsnostind. Snakket påny såvidt med hjelmguttene som nå var klare for å gå ned samme vei, litt skjelven i knærne virket det som. Vi gikk først over Austre Stølsnostind, og deretter opp på dagens andre skikkelige topp, Midtre Stølsnostind. Herfra og ned til skaret mot Stølsnostinden var det et litt ekkelt svaparti, som vi brukte litt tid på å omgå. Vel nede i skaret ble det av med sekkene før vi startet klyvingen opp til Stølsnostinden. Bratt men meget enkelt helt opp, og vi sto igjen på en av Jotunheimens absolutte kremtopper. Utsikten herfra var minst like fin som fra Falketind.
Vel nede i skaret ble vi vitne til fire andre som vi så vidt hadde snakket med da vi var på tur ned fra Falketind og de opp. Disse hadde nå veldige problemer med å finne ruta ned fra midtre. Det ble ny matpause mens vi igjen klargjorde breutstyret. Vi tok nå Stølsnosbreen ned mot Fleskedalen. Jeg har ikke gått så mye på bre, og var ganske skeptisk da Johannes etter snøpartiet øverst, ville gå rett nedover den bratte blåisen. Dette gikk helt fint, og vi gikk breen nesten helt ned. Da vi pakket sammen breutstyret, så vi at de fire bak oss nok hadde droppet Stølsnostinden, og var nå på tur ned samme breen som vi nettopp hadde gått.
Etter at vi hadde startet å gå i ura nedenfor breen valgte vi å krysse bekken fra breen, da virket som det ble glatte og vonde sva på høyresiden av den. Litt lenger nede møtte vi imidlertid på problemer. Stup og glatte vonde sva gjorde det umulig å komme lenger ned, og vi måtte gå mot venstre for å finne en mulig nedgang. Dette viste seg vanskelig, og vi gikk flere hundre meter uten å finne noe egnet sted. Det viste seg snart at vi nok ikke var de første som hadde trælet her, for plutselig fant Hans Thorvald to slynger, som noen hadde brukt til å fire seg ned med. Med litt forsiktighet kom vi oss greit ned. Derfra var det fortsatt litt småklyving ned, og ikke minst langt, før vi kom ned til stien i Fleskedalen omlag ved det lille tjernet. Vi ble nå igjen vitne til de fire bak oss som nå hadde havnet i samme uføret som oss. Hvorvidt de så nedgangen vi hadde brukt vet vi ikke, men de valgte å traversere enda lenger til venstre i flanken enn vi hadde gjort før di ble borte for oss. Forhåpentligvis fant også de en brukbar nedgang fra den "ekle" fjellsiden. Grunnen til at vi valgte å gå ned denne siden av Stølsnosbreen, var turforslaget i boka "På tur i Valdres". Har i ettertid sett på kartet i nevnte bok at vi kanskje ikke burde ha krysset bekken, men gått ned på høyre side av denne. Eneste turbeskrivelse jeg har funnet angående denne nedgang er av Knut Sverre Andersen, som nok helt klart hadde gått ned på andre siden av bekken.
Det ble nå en lang marsj oppover Fleskedalen, forbi Smoget med krystallklart vann, og over vannskillet til Urdadalen. Vi var tilbake ved bilen klokken 22.30, og da begynte det å bli ganske mørkt, og vi tenkte på de fire som ihvertfall lå over en time etter oss i terrenget.
En uforglemmelig tur. Hadde glemt klokka, så det blir ca.tider på tilleggsinformasjonen. Uansett, klokka mi hadde ikke holdt ut i over 13 timer. Takk til guttene for godt turfølge, og til Johannes for sikker føring over breene. Glemte å skrive at Hansi i de vakre omgivelsene ned Sølsnosbreen, i et øyeblikks oppmerksomhet antakelig trodde i sine egne skolisser og seilte et par meter mot meg på den bratte breen, før han igjen kom seg på føttene.
Ved veien tilbake i Koldedalen, satt folk å koste seg ved tente bål, og flere rødvinsflasker måtte ryddes av veien før vi kunne passere. Det ble sein ankomst Eidsbugarden, og middagsserveringen var forlenget avsluttet, men Resepsjonisten tilbød seg å steike vaffel til oss, noe som smakte fortreffelig.