Leirbreen rundt (14.08.2014)

Jeg har vært på tur ved Smørstabreen mange titalls ganger, men fortsatt var det flere av toppene i massivet som jeg ikke hadde besøkt. Nå var det endelig tid for å gjøre noe med det!

Nattvandring og bretelting

Vi var en stor gjeng fra litt rundt om kring som møttes for en langhelg på Leirbreen. Tre av oss ankom Krossbu allerede torsdag kveld, og i skumringen vandret vi oppover. Skumring ble etter hvert natt, men månen kom fram og lyste opp. Det gikk trått, for ikke bare hadde vi med overnattingsutstyr for tre dager, breutstyr og klatreutstyr. En av oss var i det sosiale hjørnet og hadde tatt med et Helsport Femund Family, et telt stort nok til at alle på turen kunne henge der om kvelden, siden det var meldt nedbør. I ettertid veide han sekken til 50 kg, som jo må kunne sies å være i overkant. Selv gjorde jeg et forsøk med UFO-akebrett som bre-pulk. Fungerte OK-ish så lenge breen var veldig jevn og fin, men det kommer nok ikke til å gjentas...

Fant et passe flatt område på isen og satte opp teltet. Har hatt gode erfaringer med teltplugger på blåis før, men her var pjolterislaget så tykt at det var mye styr. Vi smalt i stedet inn de isskruene vi hadde, og håpet på fortsatt lite vind. Klokka ble over tre før vi var i seng.

Klatretur til Skeie

En gjeng hadde kommet til Krossbu enda senere enn oss, og teltet der. Vi sov lenge, men i elleve-tiden så vi fortsatt ikke noe til de andre, så da gikk vi avgårde for å klatre på Skeie. Startet med å runde Kalven og gikk opp på sørsiden. En og annen byge passerte, men stort sett var været helt ok. Det gikk lett over ryggen, og snart stod vi i bunnen av veggen opp til Vestre Skeie. Petter startet med å lede rett opp en halv taulengde, til en stor hylle hvor det også hang en gammel slynge rundt en stor blokk. Jeg og Espen fulgte etter. Lett klyving, med unntak av et punkt midt på, der man klatrer opp mellom to blokker uten så mye fottak. Må dra seg litt opp etter armene og slenge beina høyt opp osv.

Videre er det flere veier. Vi tok den som skulle være lettest (grad 3), til høyre bortover hyllegalleriet. Jeg gikk bortover og kom til et flott dieder på 7-8 meter, og satte i gang opp der. Enkleste vei var visst enda videre bortover og opp på laveste punkt mellom de to toppene, men diederet var morsom klatring! Riss med bøttetak akkurat der de trengtes, ellers ganske glatte og vertikale vegger. Jeg vil si graden er ca 4 der. God standplass på toppen, og derfra er det bare noen meter å gå opp til toppen.

Vi tok en god lunsj på toppen. I mellomtiden hadde teltet vårt fått naboer, og Smørstabbreens Informasjonstjeneste kunne fra sitt utkikkspunkt per telefon forklare dem mulige veivalg mellom bregleppene rett opp til Kalven. Vi fortsatte bort til Skeies hovedtopp, og videre ned til eggen. Ved den øverste hammeren gikk vi litt ned til venstre. Espen syntes det var nok for i dag, og gikk vinter-renna ned til brekanten. Vi to andre tenkte å gå ned hele eggen for moro skyld, og ble litt overrasket over at hele eggen var lett forserbar uten at vi så noe behov for sikring. Masse klyving, men gode tak og kun noen få utsatte punkter. På eggens laveste punkt så vi imidlertid at tredjemann hadde klatret opp igjen og nå var et sted i veggen som ikke vi hadde gått. Han hadde klokelig avgjort at isen var for bratt, noe vi var helt enige når vi senere så den fra nedsiden. I stedet prøvde han å følge oss, men hadde tatt en annen vei som ble guffen. Petter jogga raskt opp igjen og hjalp ham på rett vei. Jeg venta til jeg så at de var tilbake på ryggen, så gikk jeg bortover mot Veslebjørn Vest så lenge for å titte. Lett klyving med et par utsatte punkter. Gikk så fort at jeg tok med meg toppen, så var det gjort hvertfall. Gikk tilbake og møtte de andre, og Petter løp en tur opp han også, siden neste dag ikke var helt planlagt. Kom oss greit ut på breen der ryggen var lavest. Måtte krysse en smeltesprekk, men klarte akkurat å skritte over til snøen. Snøbakken ned var bratt i starten, så vi sikra litt, men det gikk helt uproblematisk.

Rusla ned til teltet, og der var de andre allerede nede fra Kalven, og godt i gang med middagen. Vi overtok litt varmt vann, og var godt fornøyde med det. Det starta å regne lett, og vi stod ute og frøs og prata fjas en stund, før vi køyet. I mellomtiden var enda to deltakere kommet til Krossbu. En foretrakk en natt inne, mens han andre gikk avgårde i tåka. Ble vekket klokka ett av tåkemannen som ringte og ikke fant oss. Ble enige om at han bare skulle telte der han var, så kunne vi møtes neste morgen. Regna godt hele natten, før det gikk over til snø. Det var ingen som spratt opp neste morgen. Måtte uansett vente enda litt til på tåkemannen som tross GPS-koordinater ikke fant oss før etter en stund.

Neste dag, traversen videre over Veslebjørn

Jeg besøkte de andre teltene for å legge en plan for dagen. Stemningen for klatring var lav, men alle ville ut og gå til en topp. Men jeg ville klatre, og det ville Petter også. Så da var det avgjort, jeg og Petter utstyrte oss for å fortsette der vi slapp i går, mens resten gikk for Storebjørn.

Snøværet hadde gitt seg, men det lå et lag snø over hele breen. Og på jobben hadde de ledd av at jeg dukket opp med akebrett på sekken... bare synd de ikke så hvem som lo nå! Vi gikk samme vei opp til skaret, men droppet sikringsmidler denne gangen. Nå var det vått fjell, men det gikk like fint bort til Vestre Veslebjørn bare tempoet ble redusert et hakk. Ryggen var smal noen meter til, før vi tok fatt på flanken opp til Veslebjørn. Grov småklyveur hvor vi spiste høydemetere. Så spiste vi to av sommerens mange tåke-Laban, før vi fortsatte ryggen nordover. Man går ikke langt før en bunt slynger forteller at her er det tid for tau. Noe av det som hang der så ok ut, men forskriftsmessig tilførte vi både vår egen slynge og en ny sjakkel. Vår første rappell til fjells og første gang vi satte igjen noe utstyr. Milepæl passert!

Rappellen er ca 15 meter ned langs ryggen, og gikk fint. Fortsatt tåke, men vi ante at det var i ferd med å klarne, og ikke var det nedbør mer. Etter rappellen ventet noen meter med utfordrende egg. På høyresiden var det stup rett ned til Bjørnebreen, mens venstresiden var litt svaete før det stupte ned til Leirbreen. Vi var enige om at det der ikke skulle traverseres usikret, så vi rigget en standplass. Men det endte med at jeg like godt skræva over eggen og krabbet bortover den. Det gikk så finfint at tauet nesten føltes unødvendig. Etter litt videre klyving kom vi til et rappellfeste midt på ryggen. Har så mange rappellert ned til Bjørnebreen her? Vi skjønte ingenting og gikk ti meter til, før vi kom til en to-meters rappell og skjønte greia. Det var ingen andre rappellfester nærmere kanten. Nå drev tåka vekk, og vi så breer på begge kanter og Bjørnungen rage foran oss. Og jammen, der var det andre taulaget, på vei av breen i Bjørneskar. Vi var godt fornøyde med å tydeligvis ha vært effektive på omveien vår, men det var vel egentlig bare de andre som hadde vært trege med å komme avgårde...

Vi så nesten for oss å lunche med dem i Bjørneskar, men vi hadde et hinder igjen før vi kom dit. Nå stod vi ovenfor det som her et sted er omtalt som Jotunheimens kvasseste egg. Den er ikke lang, men kvass er den definitivt, med et par meters høyde som kun er halvmeteren tykk. Midt på er det et meterhøyt hakk ned, så noe kryping bortover selve eggen lar seg ikke gjøre. Deler av eggen består dessuten av blokker, og ikke fast fjell! Ruta følger i stedet en hylle og noen riss en meter ned på venstresiden.

Nå skulle det bli tid for litt learning by doing, viste det seg. Vi tenkte nemlig at vi like godt kunne fortsette rappellen sidelengs bortover, og Petter gikk avgårde. Han satte sikringer underveis for å unngå en lang pendel. Traversen er helt grei, men læringen gikk på at det var fryktelig knot å skulle gi ut tau på både brems og prusik samtidig som man beveget seg og sikret. Det tok litt tid, men han kom over. Mer læring: Tauet var bare akkurat langt nok til at han kunne forankre enden, noe som var nødvendig for at ikke jeg skulle få pendelen. Lærepengen var tydeligvis ikke over, for jeg fulgte etter på samme måte, bare at nå var tauet stramt begge veier, og det var enda mer knot å flytte bremsen. Jaja. Jeg kom meg nå over jeg også, men skulle vi gjort det der igjen hadde vi bygd en standplass i hver ende og sikra hverandre! Når vi starta å dra ned tauet satte umiddelbart den løse enden seg fast rett nedenfor oss. Litt spenning fulgte, men hell i uhell var det mulig å klyve ned og løsne det.

Enkel klyving opp til Bjørnungen, og nå var det skikkelig klarvær i Leirdalen. Vi så både Store- og Veslebjørn, og toppene videre foran oss. Teltene på Leirbreen var gjemt i tåka, så vi satt midt i et værskille. Fant en flott plass på toppen der vi kunne spise lunch mens vi dingla med beina og vinket til våre venner i taulaget som nå beveget seg oppover mellom de digre sprekkene på Bjørnebreen.

Videre fra Bjørneskar til Sokse

Vi hadde altså masse tid igjen å leke på, og jogget ned ura til Bjørneskar for å fortsette på Sokse. Det så greit ut rett opp på sørsiden, men kunne ikke huske å ha lest om noen rute den veien. (Det var feil, det går visst fint.) Renna mellom toppene var tydelig og snøløs, men husket å ha lest at den ikke var så vanlig om sommeren siden den var så løs. Derfor bandt vi oss inn og traverserte i toppen av breen bort til nordeggen. Hadde regnet med å bruke tau opp her, men vi jobbet oss raskt oppover uten å føle behov for det. Selve ryggen er bred og fin. Det er noen utsatte og eksponerte punkter når man må litt ut på venstresiden for å klyve opp siden av hammere, men nå var det blitt tørt og takene var gode hele veien.

Vips så var vi på Sokse Nordklo. Mer Laban, før Petter nærmest fløy over til hovedtoppen og vi hadde en kort fotosesjon på hver vår topp. Det andre taulaget var slukt av en tåkedått på breen, men vi hadde masse utsikt. Jeg fulgte etter til hovedtoppen, men i noe lavere tempo. Man klyver ned et ganske bratt og glatt sva, men det er en del riss å stå og holde i. Opp igjen til hovedtoppen var enklere.

Hva nå? Vi hadde fortsatt masse tid. De andre var ikke å se, men de hadde uansett et stykke ned igjen om de hadde kommet seg til topps. Det var jo en dag i morgen også. Skulle vi spare Kniven og Sauen og gå den med noen av de andre i morgen? Vi så ikke helt bort fra at stemningen i morgen ville være av typen sove lenge og kjøre hjem i rimelig tid. Prøvde å ringe hun som hadde overnattet på Krossbu og nettopp ankommet teltleiren, for å høre om hun ville på en topp i løpet av turen? Telefonen svarte flymodus. Hm. Vi regnet med de to siste toppene skulle gå fort når vi først var her oppe, og fjellnerder som vi er ville vi ikke forlate fjellheimen uten å ha vært oppom. Vi bestemte oss for å kjøre på. En eventuell reprise neste dag var jo ikke akkurat verdens undergang.

Renna ned fra Sokse så mye mindre bratt ut enn jeg hadde trodd den skulle være, men siden vi skulle videre til Sauen tok vi samme rute ned som vi kom opp. Klyving nedover er jo som kjent eklere enn å klyve opp, men det gikk helt fint nå som vi kjente enkleste vei. Hadde det vært vått ville jeg nok imidlertid sikret et par steder følte jeg.

Sauen og Kniven

Så fulgte lett rusling opp til Sauen. Vi var spente på hvordan det var å komme seg videre til Kniven herfra. Jobbet oss litt ned, og kom til et rappellfeste. Skjønte ikke helt hvorfor det skulle være nødvendig, for ruta videre så grei ut et stykke hvertfall. Vi prøvde å fortsette, og det gikk helt fint å klyve ned. Men enig i at en rappell kan være på sin plass hvis det er vått.

Fortsatte i høyt tempo opp mot Kniven. En liten vertikal vegg krevde noen morsomme klatretak, hvor det var flere greie alternativer. Den kan sikkert omgås på vestsiden også. Det var eneste hinder, og ikke lenge etter stod vi på toppen med melkesyre i låra. Fortsatt utsikt, og Store Smørstabbtinden ruvet over oss i nord. Vi så enda ikke noe til det andre taulaget, men kunne se en person som ruslet rundt ved leirplassen. Selv om jeg har vært på Smørstabbtind før, hadde det vært moro å fullføre hele traversen opp dit. Men vi hadde ingen plan om det denne gangen. Med vår seine start var klokka blitt åtte, så det var uansett uaktuelt å begynne på den lengste klatreetappen nå. Vi hadde endt opp med å gå mer av traversen enn jeg hadde sett for meg på forhånd, så jeg var storfornøyd!

Vi avsluttet med å gå nordryggen ned fra Kniven. Det var enklere enn ned fra Sauen. Jobbet oss videre ned grov og løs ur til breen. På med stegjern, men vi slapp tau siden vi kunne følge blåis i kanten et stykke ned før vi gikk enkel blåis bort til leiren. Der møtte vi sist ankomne, som hadde sittet og fulgt med på vår ferd det siste stykket. Litt real turmat gjorde som vanlig godt, og vi satt ute og spiste til vi skimtet de andre komme traskende nedover i skumringen. Omtrent samtidig starta det å snø igjen, så vi trakk inn i det enorme teltet vårt og inviterte de andre med. De hadde nådd toppen, men det hadde tatt tid å passere bregleppa siden de måtte over på svaet på vestsiden og fjellsikre litt der. Godt fornøyde med dagens innsats krøp etter hvert alle ned i soveposen.

Jeg og Petter hadde gjort det vi kom hit for å gjøre, så vi tok ikke initiativ til å sprette opp neste morgen. Det gjorde ingen andre heller, så da var jo det greit, og vi var godt fornøyde med avgjørelsen om å fullføre dagen før. Etter nok en sein morgen pakket vi sammen og trasket ned mot Krossbu. Prøvde å feste et tau og det latterlig tunge teltet på UFO-pulken, men det var ikke mulig å få festa det godt nok, så det ble bare bæl. Vi ga opp, og bar det ned, mens UFO-en kun frakta litt isenkram.

Vel nede var alle som vanlig enige om at det hadde vært en bra tur! Hele traversen i én etappe er ført opp på lista over turer som hadde vært gøy å gjøre en gang, men det er mye annet som kommer først! Uansett en nydelig tur som kan anbefales folk som vil begynne med fjellklatring og traverser. Lett klatring, og lett å avbryte mellom hver eneste topp.