Alenetur til Galdebergtinden (17.08.2014)

Så var dagen her, da. Dagen da jeg skulle på min første alenetur i fjellheimen. Dagen i forveien hadde jeg fått uventet selskap på tur til Langeskavltind, men nå skulle jeg altså ut på tur alene. Jeg hadde ikke engang en hund. Jeg hadde på forhånd tenkt gjennom mange mulige scenarier og fundert på hvor jeg kom til å være mest sårbar. Kart og kompass har jeg vært komfortabel med lenge og det siste halvåret har jeg til og med lært meg å bruke GPS. Navigeringen skulle med andre ord gå greit. Ikke har jeg for vane å legge ut på langtur med spesielt lett oppakning heller – vindsekk, liggeunderlag, dunjakke, varmt/tørt skift og førstehjelp er alltid med i sekken. Så dårlig vær og små kutt-skader skulle jeg vel også tåle. Det eneste jeg egentlig kom på kunne bli et problem var om jeg falt og brakk noe. Eller fikk hjerteinfarkt eller slag. Nå har jeg riktignok ikke brukket et eneste bein i kroppen i løpet av mitt 30-årige liv (og jeg har gått mye i ur) og det var vel kanskje litt vel pessimistisk å tenke seg at hjerteinfarkt og slag skulle bli en reell mulighet, men jeg bestemte meg likevel for at jeg skulle gå i rolig tempo og passe ekstra godt på hvor jeg satt beina i steinura.

Det var grått og regntungt da jeg våknet i halv sju-tiden den morgenen og jeg ble lat. Soveposen var innmari god og varm og det var kjølig i teltet. Jeg var rett og slett litt usikker på om jeg skulle prøve meg på Galdebergtinden i det hele tatt, eller om jeg skulle satse på noe lavere som lå under skydekket. Rett og slett unngå våt og fuktig steinur. Skjenegge via Utsikten var jo et reservealternativene mine om det ble dårlig vær, men så oppdaget jeg at Jotunheimen-kartene mine ikke dekket den toppen. Slo reserveplanen fra meg, og bestemte meg for å gjøre et forsøk på Galdebergtinden likevel. Det gikk alltids an å revurdere underveis. Ingen skam å snu, og så videre.

Reinsdyret ved Høystakkane

Klokka var halv ni innen jeg kom meg avgårde. Småregn i lufta. Grått. Galdebergtinden var pakket inn og det så ut som skydekket lå på rundt 1700 meter, for toppen av Uksedalshøe var så vidt synlig under tåka. Jeg gikk avgårde på DNT-stien som følger Bygdin i om lag fire kilometer før den begynner å skrå oppover i terrenget mot Høystakka. Jeg hadde egentlig lurt på om jeg skulle krysse den elva nede ved Bygdin og så ta meg oppover på en sti/tråkk som på kartet så ut til å opp på vestsiden av Høystakka, men jeg fulgte ikke helt med, og plutselig var jeg på god vei opp stien langs østsiden. Ingen grunn til å snu da. Når jeg kom litt lenger opp i høyden syntes jeg dessuten at Høystakka så stri ut og jeg var skeptisk til om det i det hele tatt var mulig å krysse den der nede uten bro. Etter hvert kom jeg opp til sommerbrua og krysset elva der i stedenfor.

Jeg bestemte meg for at jeg ville innom Høystakkane for å se på utsikten. Og at det sikkert var lurt å gjøre det før jeg gikk til Galdebergtinden i tilfelle skydekket skulle komme krypende lenger ned innen jeg kom tilbake. Det var uansett ikke lange avstikkeren. På myrdraget rett under Høystakkane gikk jeg rett på et reinsdyr som var like alene som meg. Reinsdyrbukken ble stående stille og ni-stirre helt til jeg fikk lirket kameraet opp av sekken. Så kom han jammen meg luntende mot meg! Det var jo egentlig logisk – det var ikke akkurat sånn at det var så veldig mange andre fluktruter som ikke endte rett ned i Bygdin - men jeg lot meg likevel fascinere. Her hadde jeg en reinsdyrbukk på 5 meters hold! Fantastisk. Reinsdyret travet forbi og stoppet igjen på trygg avstand. Glodde en stund før han forsvant nordover mot Høystakktjernet. Hyggelig å møte på litt annet liv enn meg selv i et ellers folketomt landskap. Jeg fortsatte videre det siste stykket opp til toppen av Høystakkane, et veldig fint utsiktspunkt egentlig, hvor sørflanken endte stupbratt rett ned i Bygdin.

Fra Høystakkane fikk jeg øye på en ganske tydelig sti som så ut til å gå i den retningen jeg skulle, så jeg satte kursen mot den. Terrenget var behagelig å gå i – myk og kortvokst lav på fast grunn. Da jeg kom bort til stien og begynte å følge den, viste det seg at den var godt vardet og tydeligvis velbrukt. Kanskje ikke så rart med tanke på at Galdebergtinden er regnet som en riktig snill og familievennlig 2000-metertopp. Stien og vardingen fortsatte helt opp til et lite vann på rundt 1500 moh litt nord for høyde 1585. Skydekket lå nå litt lavere enn da jeg begynte å gå. Det så ut til at det var her ura begynte for alvor og det var også her sikten begynte å bli dårligere. Jeg spiste en god lunsj før jeg gikk inn i tåka.

Navigering i tåka

Jeg hadde sett meg ut en rute som jeg i ettertid ser at ligner veldig på normalruta til Galdebergtinden. Så jeg begynte å navigere etter den. Det var forholdsvis tett tåke og jeg så ikke mer enn et par meter framfor meg. Jeg registrerte at det var noen spredte varder her og der, men det var umulig å følge dem i tåka, så jeg gav dem opp etter noen hundre meter. I tåka var det faktisk også litt vanskelig å holde oversikt over alle steinhaugene og en del av det jeg kravlet meg over kunne sikkert ha vært omgått. I begynnelsen var det nemlig ganske «kupert» oppover - en blanding av rygger med ur, hauger med mindre løsmasse og rygger og små høydepunkt av fast fjell og sva som i tåka gav inntrykk av å gå litt på kryss og tvers av hverandre. Opp og ned her og der. Steinen var våt, og jeg skulle jo være forsiktig, så da gikk det ikke så fort. Siden jeg uansett gikk i halv snegle-fart og ikke hadde noe å ta bilde av annet enn tåke og mørkegrå stein, fant jeg ut at jeg skulle øve meg litt på å gå på kompasskurs. Plukket ut steder på kartet jeg skulle komme meg til og kontrollerte med GPS’en når jeg mente jeg var på rett sted. Det gikk fint og da ble oppoverbakkene litt morsommere. Da jeg kom opp til snøfeltet på rundt 1940 moh lettet tåka et ørlite hakk sånn at jeg fikk sett begynnelsen av toppryggen. Så tettet det seg til igjen. Ikke veldig overraskende verken så eller hørte jeg andre mennesker i tåka. Dette var virkelig en alenetur!

Galdebergtinden – den første bestigningen på egenhånd

Fra snøflaket var det god varding hele veien opp til toppen – godt synlig selv i tåke. Her var ura litt mer samarbeidsvillig og jevn. Fine og faste steiner av passe størrelse. Etter en liten stund kom toppvarden til syne, og så var jeg der! Galdebergtinden – den første 2000 metertoppen (og forsåvidt den første toppen i det hele tatt) jeg har kommet meg opp på helt på egenhånd. Stas. Det eneste som manglet var topp-seigmann, for det er det dessverre aldri jeg som pleier å ha med. Synd. Det var ingenting å se fra toppen annet en grå tåke, men både kartet og magefølelsen sa at det gikk ganske bratt ned rett på sørsiden av toppvarden. Det var ikke så mye å henge på toppen etter, så jeg begynte ganske umiddelbart på returen.

Ikke langt under snøfeltet lettet skydekket littegrann og sikten framfor meg ble bedre. Det ble mye lettere å finne gode linjer nedover, som var jevnere og ikke så mye opp og ned. Plutselig trakk tåka seg såpass til side at jeg så hele veien ned til Bygdin og ikke lenge etter det hadde jeg utsikt hele veien bort til Hjelledalstinden og Falketind. Og nå kom kameraet fram igjen - trivelig med noe annet enn tåke å fokusere blikket og kameraet på! Det var nå jeg skulle ha vært på toppen, tenkte jeg, men da jeg snudde meg bakover kunne jeg fremdeles ikke se Galdebergtinden. Så da var det ikke så farlig at jeg var på vei nedover likevel. Da jeg kom ned til det lille vannet igjen oppdaget jeg at jeg hadde dekning, så da sendte jeg melding til samboern og fortalte at jeg fortsatt var i live og snart tilbake på merket sti. Om det skulle skje meg noe nå, så kunne redningen i det minste slippe å lete etter meg på toppen av fjellet.

På feil side av Høystakka

Etter at jeg kom tilbake på den umerkede stien igjen gikk det radig nedover mot Høystakka. Da jeg kom til sommerbroen var jeg såpass ovenpå at eventyrlysten tok overhånd – jeg ville gå ned på vestsiden av Høystakka. Hadde jo riktignok tidligere på dagen vært usikker på om den lot seg krysse, men så rasjonaliserte jeg litt overfor meg selv: det var jo tross alt tegnet inn sti over elva, så det måtte sikkert være et sted der nede hvor det var mulig å komme seg over. I verste fall ble det vel litt vading, men det kjente jeg at jeg kunne leve med. Så da var det avgjort – eventyr her kommer jeg. Det var vanskelig å finne stien først. Den bar ikke akkurat preg av å være mye brukt, men da jeg først fant den var det rimelig greit å se hvor den gikk. Noen steder var den tydelig, andre steder meget gjengrodd. Stien gikk nesten helt innpå Høystakka og fossen tok seg flott ut der den buldret nedover fjellsiden. Jeg var storfornøyd med valget om å gå denne veien.

Gleden over å oppdage gjengrodde stier gikk over i bange anelser da stien svingte mot Høystakka et godt stykke før elva munnet ut i Bygdin. Jeg kunne liksom ikke se for meg at det skulle være mulig å komme seg over helt enda? De bange anelsene gikk over i begynnende bekymring da jeg så restene av en plankebro ligge henslengt på min side av elva. Det var ikke mulig å komme seg over her, nei. Æsj. Hva gjør jeg nå? Jeg visste at elva delte seg i tre lenger ned og håpet i det lengste på at det skulle gjøre det lettere å komme seg over. Det var bare å ta seg videre nedover til elvemunningen. Det første elveløpet var nesten tørt. Enkelt å komme seg over. Derfra måtte jeg kave meg gjennom et tett vierkratt som faktisk var høyere enn meg selv, og det var ikke bare lett. Sekken ble sittende fast og jeg ble sittende fast. Varm og svett pustet jeg inn halvparten av de små-knottene som var bosatt i vieren. Da jeg kom fram til elveløp nummer to ble det litt vanskeligere. Jeg fant ikke umiddelbart noen brukbar passasje, men etter litt leting opp og ned langs bredden fant jeg et sted det kunne gå an, selv om det var litt vanskelig. Den ene steinen jeg måtte benytte meg av var litt under vann og ganske smal og glatt (liten tråflate), men med litt presisjon og fokus fikk jeg omsider hoppet meg over. Nytt vierkratt som var enda lengere enn det forrige. Her brukte jeg litt tid på å få meg gjennom. På veien fant jeg en plankebit som jeg tok med videre. Den kunne jeg sikkert bruke til å hjelpe meg over det siste elveløpet, tenkte jeg. Da jeg omsider kom fram til elva igjen, kjente jeg at trua på at dette skulle gå an forduftet nesten umiddelbart. Elva var stri selv helt her nede. Ikke noe sted var det mulig å hoppe fra stein til stein – avstanden var for stor og strømmen skummet hvitt. Nei,nei,nei! Jeg hadde likevel liten lyst til å gi opp. Akkurat der elva rant ut i Bygdin var jo ikke strømmen sååå stri… MEN: det var en tre-fire meter over og det var vanskelig å se hvor dypt det var. Dette ville minst innebære vading til langt opp på låret. Jeg stakk plankebiten prøvende ned i vannet nærmest meg, hvor det så ut til å være grunnest. Akkurat, ja. Her rakk vannet meg til godt over knærne. Og det så ut til å bli dypere enn som så lenger ut.

Bekjempet og motløs stod jeg en stund og stirret på vannmassene. Jeg ville over, men kunne ikke. Svømming med sekk var ikke noe jeg synes var en utpreget strålende avslutning på en alenetur. Det var kjølig og regntung luft, iskaldt fjellvann og fremdeles drøye 4 kilometer tilbake til teltet. Nei, her måtte jeg vel innse at det bare fantes en løsning: samme veien tilbake opp til sommerbrua. Det er ingen skam å snu. Jeg innbilte meg hvordan kneet mitt ropte «hurra Angjerd, takk for den liksom». Så tok jeg fatt på ny kaving gjennom vierkrattet. Jeg grudde meg til returen over det midterste elveløpet, men jeg hadde dratt med meg plankebiten og brukte den som stav. Da gikk det greit. Oppover bakkene langs vestsiden og feil-siden av Høystakka gikk det treigt. Drøye 200 bratte høydemeter ekstra var ikke det som stod høyest på ønskelista og motivasjonen var på bunn. Jeg gikk og var irritert på meg selv fordi jeg ikke hadde stolt på den vurderingen jeg hadde gjort tidligere på dagen. Men, men, gjort er gjort. Eventyr ble det jo. Og jeg fikk i det minste sett fossen fra vestsiden – noe som var en mer spektakulær opplevelse enn å se fossen fra østsiden. Likevel, med både plusser og minuser lagt sammen, er ikke dette en rute jeg ville ha anbefalt andre. Det holder å gå et lite stykke ned for å se det største fossefallet og så kan man gå opp igjen og krysse ved sommerbrua.

Trygt tilbake til teltet ved Fondsbu

Etter omveien ved Høystakka ble tempoet noe redusert. Jeg begynte å kjenne meg sliten. Og våt. Strekningen langs Bygdin var ensformig og Fondsbu så ut til å ligge veldig langt unna. Etter en god stund med trasking på DNT-stien syntes Fondsbu endelig å komme nærmere. Humøret steg igjen. Haha! Jeg hadde vært på min første alenetur og det hadde tross alt gått ganske bra. Ingen brukne bein, ingen utløst redningsaksjon, masse fine inntrykk og en ny 2000 metertopp i samlingen. Etterpå var det bare veldig godt å sitte tørr i teltet, pakket inn i soveposen med middagsmaten i fanget og høre på regnet, som etter å ha dryppet seg forsiktig gjennom store deler av dagen, omsider slapp seg skikkelig løs på teltduken. For en tur!