Lindbergtinden - toppturen som ble bretur (16.08.2014)

Lørdag 16 august var prikket inn som dagen for årets topptur med Uniconsult. Vi booket rom på Spiterstulen tidlig for å være sikker på å få rom, og krysset fingrene for godvær. Når helgen endelig kom, skjønte vi at vi ville få variert vær, ustabilt som det var. Tydelig at finværet var brukt opp i rekordsommeren vi fikk i juli.

Vi skulle på en lang tur, så vi var oppe sju og klar for frokost når matsalen åpnet. Arne sukket lett over hodepine og feber, men reparerte med reseptfrie pastiller fra apoteket og trosset en gryende sjuke. Dagens turmål var toppene rundt Tverråbreen, med start på Styggehø for deretter å følge runden til Lindbergtinden og dernest gå ned breen igjen. Turen ville by på det meste av utfordringer, så når klokka var blitt kvart på ni sto fem forventningsfulle ungdommer klare med sekkene fulle av mat og utstyr. Tau, slynger, jern, økser og stegjern gjorde sitt til at vekta på sekken vippet over behagelig dagstursekk-nivå.

Ola, Anders, Hans Erik, Arne og Robert trippet rolig og pent over broa over Visa, før vi fulgte stien mot Svellnosbreen i en snau kilometer. Vi tok deretter av fra den og tok ut en kurs noenlunde direkte mot Styggehøs nord-østlige fot. Terrenget var relativt lettgått og behagelig, selv om vi braste rett ut i lyng og kratt straks vi forlot stien. Himmelens sluser hadde vært vidåpne hele natta, så buskaset sørget for blaute bukseben fra første skritt, selv om det akkurat nå var oppholdsvær. Tunge tåkeskyer lå over landskapet, og det var ikke mulig å se noe turmål. Alle toppene var borte i gråa men tåka lå heldigvis høyere enn dalen og terrenget der vi gikk. Glade og forventningsfulle glis rund baut foreløpig. Tydelig at denne turen var ventet på av flere enn bare meg.

Ikke veldig lenge etter starten møtte vi dagens første utfordring, vi måtte krysse breelvene fra Svellnosbreen og Tverråbreen. Vi visste at elvene kunne være smått problematiske, men at de skulle volde så stort bryderi som de faktisk gjorde, var uventet. Det var ikke enkelt å finne åpenbare plasser for steinhopping, så noe sondering ble det. Jeg fant et sted jeg mente var egnet, og spratt over. Hoppene var imidlertid litt spekulative og de andre fant plassen litt for risky og travet derfor videre oppover for å finne et sikrere sted. De andre kom seg etter hvert over elva og vi kunne fortsette. Imidlertid viste det seg at vi bare hadde krysset halvparten av elva, som hadde delt seg litt lengre opp. Del 2 var enda vanskeligere. Selv var jeg nå blitt litt utålmodig etter søkingen etter et bra kryssingspunkt, og ble i overkant ivrig. Første og beste plassen med noenlunde flate stener ble valgt ut, men jeg feilberegnet fartsbehovet litt og havnet plask i elva. Vann til skrittet og noe kaving for å komme opp på andre siden. Da tok jeg meg en liten tørkepause mens de andre besluttet at litt mer leting var på sin plass.

Mens jeg tørket og ventet på at de andre skulle komme over, konstaterte jeg at noe godt kryssingspunkt ikke var å oppdrive på minst halvannen kilometer oppover elva. Så når turfølget mitt forsvant rundt svingen i horisonten og ikke syntes å returnere med det første fant jeg like gjerne ut at kanskje det var likegreit å snu runden, starte med breen og Lindbergtinden, og eventuelt avslutte med Styggehø. Akkurat hvor langt vi ville komme fikk vi se på, nå var det gått bort mye tid på denne tullete elva. Neste gang blir det Crocs og vading tvert, det er helt sikkert. Jeg peiset på opp i lia for å ta igjen gjengen og for å få igjen varmen. Rundt 1350 moh møtte jeg igjen gjengen, som dels hadde steinhoppet, dels kledd av seg til trusa for å komme seg over elva. Deretter diskuterte vi kjapt det endrede turforslaget, og begynte deretter på stigningen opp til Tverråbreen.

Endelig litt fremdrift igjen og humøret kom kjapt. Vi nådde bretunga og det var tid for stegjern. Avsmeltet og bare blåis helt nederst på breen så fint å gå på. Helt nydelig terreng å traske i, høye tinder på alle kanter, flere tydelige sprekker på breen litt lengre opp og den nordlige brearmen hadde også kalvet, så det var svære isblokker strødd utover et begrenset område – veldig fascinerende. Vi ruslet rolig og pent oppover her, høydekurvene kom fort og det var mye å se på og mye å snakke om. Rutevalget gav seg selv her nede, det handlet primært om å vinne høyde.

Etter 1800 moh ble det straks enda brattere, og det var anstrengende å holde jevnt driv, så vi roet noe ned. Nå var vi også kommet opp på et nivå hvor deler av breen var snødekket. Foreløpig holdt vi oss på blåisen, men på nesten 1900 moh var det bare å knyte seg inn i tau. Bresprekkene var her blitt såpass store at det var krevende å finne ruta. Vi bestemte oss derfor for å begynne å bruke snøbruene, og da var det bare å surre seg fast. Gjorde ikke meg noe, så ble sekken noen kilo lettere. Vi var nå kommet godt opp på breflata, skylaget hadde hevet seg såpass at det var lett å se hele ruta rundt oss. De nordlige Bukkeholstindene så ut til å kunne by på noen små utfordringer, med noen spennende skar mellom seg. Lindbergtinden så vi også etter hvert, en ikke spesielt høy topp med sine mye høyere naboer, men toppen i seg selv var ganske spennende. Og smal, skulle det etter hvert vise seg.

Men først måtte vi komme oss til skaret på nordsiden av toppen, og da måtte vi forsere hele breen på tvers først. Jeg gikk først og sonderte terrenget med isøks, Anders, Hans Erik og Ola var kjøttvekter, og Arne kontrollerte fint bakerst med taukveilen og isskruene. Det var tydelige svære sprekker på tvers av breen, langs med høydekurvene, og veien vår var langt fra tydelig å stikke ut. Det ble en riktig labyrint å komme seg over denne breen, skulle det vise seg. Selv om vi forsøkte å bruke solide snøbruer der det var mulig, og hoppe over mindre bresprekker, var flere av sprekkene så lange og brede at de var umulige å komme seg over, og vi måtte finne alternative ruter. Flere ganger måtte vi gjøre vendereis og forsøke en annen kurs for å komme oss mot målet.

Plutselig raste jeg gjennom snøbrua, som var langt fra så solid som øksa kunne gi inntrykk av. Jeg stupte forover og havnet i spenn tvers over en tilsynelatende bunnløs sprekk, og høyrebeinet tinglet i løse lufta. Akkurat i det jeg var gått gjennom som førstemann, ramlet Hans Erik gjennom en annen bro som tredjemann. Anders, som andremann ble stående fastspent på en buestreng mellom to falne brekompiser, så det var ikke mye han trengte å gjøre for å begrense fallene. Vi kom oss imidlertid raskt opp igjen på egen hånd, og kunne fortsette turen. Ikke lenge etter raste Hans Erik gjennom igjen, og denne gangen skikkelig. Sekken kilte seg fast, så selv om beina var i løse lufta, kom han verken opp eller ned. Jeg avlastet Anders med isøksa og en prusik og gikk deretter bort til Arne som hadde kommet bakfra for å drive kameratredning. Anders kunne fokusere på foto og film mens jeg og Arne rigget en talje, fikk av han sekken og fikk dratt han opp. Ola sto fornøyd og konstaterte at ikke bare fungerte tauet som det skulle, det var forbausende enkelt å holde Hans Erik, og laget fungerte dessuten veldig bra sammen. Altså bare å slippe skuldrene ned og nyte resten av dagen.

Etter gjennomført kameratredning løste det seg etter hvert, og vi kom oss bort til skaret mellom Lindbergtind og Tverråryggen. Der inntok vi en lett lunsj og koste oss. Været var nå gått over til lyst og fint, skydrevet hadde trukket ytterligere opp i høyden og sola begynte å varme så smått, men samtidig var det begynt å snø lett. Innmari fin stemning, egentlig. Snøen gjorde bare lufta fin og lett og var veldig velkommen. Det var for øvrig helt greit å slippe den stekende varmen i alle motbakkene, så ingen var spesielt misfornøyde over akkurat det.

Etter lunsj var det bare å begynne på de siste snaut 150 høydemetrene opp til toppen. Ganske bratt, men relativt uproblematisk opp til toppen. Vi la ruta til høyre for snøfonna som virket bratt, hard og lite gjestmild. Opp på toppryggen og deretter bortover denne. Det er vel sørvest-punktet på ryggen som anses som høyest, selv om det ikke syntes krystallklart når vi var der. Toppen ble uansett nådd rundt kvart over tre, altså hadde vi brukt ganske mye tid hit. Elva og breen fikk ta skylda for det. Men vi stresser ikke. Koste oss heller over utsikten som nå var blitt helt utmerket. I nord sto Ymelstind og Storjuvtind stolt, og jammen blinket sola i vinduene på hytta på toppen av Galdhøpiggen også. Skarstind med Nåla klarte ikke riktig å riste av seg tåkedottene, men det var ingen tvil om at de toppene også var der de skulle. Den overmåte tøffe Heilstuguryggen sto majestetisk i sørøst, og rett vest reiste den beksvarte veggen til Bukkehø seg høyt over oss. Hyggelige bekjentskaper alle de toppene der!

I tillegg kikket vi litt ekstra på ruta videre. Vi skulle jo nå ned igjen, videre vestover mot Lindbergtinden, Vest. Nedover der skulle det visstnok være smalt og bratt, med noen pinakler og andre bratte vanskeligheter, som også skulle kunne omgås i sørsiden. Hmmm, skeptisk! Vi startet i hvert fall på nedoverbakkene, og kom ganske raskt opp i trøbbel. Allerede ganske tidlig på egga ble det svært smalt, rimelig bratt og ikke minst ganske løst. Selve fjellet var solid og fint, men det var mye løstliggende som stilte krav til veloverveide flytt. Jeg synes sånt terreng kan være ganske artig, men det er helst nedenfra og opp. Andre veien er det ofte litt vanskeligere å finne optimale rutevalg, og jeg merket dessuten på reisefølget at ubehaget var påtakelig. Da var det etter hvert klart at enten måtte vi sikre ned, eller så var det like greit å bare rappellere ned på breen i sørsiden. Uten å finstudere ruta helt ned, var det tydelig at veien videre ville bli krevende, sikring eller ikke. Det var dessuten noen pinakler som måtte passeres, og det var ikke lett å se gode løsninger på den avstanden vi var på. Lindbergtinden er en typisk skitopp, trolig er omgåelsene i sørsiden enklere når snøfonnene fra breen når helt opp. Nå var snøen langt unna, så det spørs om ikke «enkle omgåelser» i sørsiden egentlig var «vanskelige omgåelser» under rådende forhold.

Vi bestemte oss derfor for en rappell ned på breen. For deler av turfølget begrenset kunnskapen om rappeller seg til å se det på 71 grader nord, så dette kunne uansett være en morsom opplevelse. Som sagt så gjort, frem med tauet igjen. Arne fant frem en taustump som vi brukte som rappellfeste, og når tauet var lagt inn i festet og låret ned på breen, la Arne seg ut i rappellen. Det var en diger bregleppe mellom fjellet og isbreen, så rappellen endte godt nedi denne gleppa. Så var det å klatre opp på breen, fremdeles med tauet innbundet. Breen var styggbratt akkurat der, så stegjernene måtte på umiddelbart. Etter å ha bundet seg ut, gikk Hans Erik ut i rappellen. Jeg syntes tauslynga brukt på rappellfestet fikk vel mye juling av utspring og tilliggende fjell, så jeg fant frem en båndslynge og la den også rundt rappellfestet som backup. Aldri et godt tegn når et tau blir hårete og fluffy der det blir slitt. Deretter fulgte Anders og Ola før jeg fullførte kvintetten ned fra ryggen.

Klokka var blitt kvart over fem, og det var soleklart at turen måtte forkortes. Vi ble enige om å rusle bort til skaret mot Lindbergtinden, Vest, slik at toppsanker-tullinger som meg skulle få plukke med seg den toppen også når vi først var der oppe. Det ble en kjapp ti-minutters svipptur på en ganske smal men relativt lettgått rygg opp til toppen og ned igjen samme vei. Så var det bare å binde seg inn i tauet og starte på returen. Vi valgte samme rekkefølge på taulaget som tidligere på dagen. Ruta ble forsøksvis lagt i retning av nordsiden av breen. Tanken var å følge brekanten nedover til brefallet og deretter ta det litt på sparket. Vi rota oss imidlertid raskt inn i sprekk-labyrinten igjen og måtte flere ganger sondere inn mot midten av breen igjen for å finne et akseptabelt rutevalg. Noen av sprekkene var gode å brede, men med øksa i hånda og et tigersprang over de gapende kløftene for deretter å kjøre øksa ned i isen ved landing, kom vi oss over de også.

Vi krysset våre gamle spor, og nede på 1850 moh løste det seg greit opp uten store problemer med sprekker lenger. Vi kunne fokusere på å nyte turen og kikke på smeltevannselvene som rant over breen og forsvant ned i spennende smeltehull tilsynelatende uten bunn. Nedover mot brefallet kom det noen alvorlige sprekker igjen, og vi traverserte litt frem og tilbake, en gang opp på fjellet og tilbake igjen på isen, før vi bremset oss ned de siste bratte høydemetrene mot fast grunn. Vi gikk ut den nordlige brearmen av Tverråbreen, og nå var vi også tett på isklumpene fra kalvingen nevnt tidligere. Skikkelige krefter har vært i sving der. Deretter var det av med stegjern og tau, en kjapp sjokoladebit og en kort diskusjon av rutevalget på vei tilbake til Spiterstulen. Det gav seg egentlig selv; nå var vi på riktig side av breelva, så det var egentlig bare å holde høyde og la beina gå av seg selv. Vi visste at vi var for sent ute for å rekke middagen, men kanskje kunne vi rekke en en-retter i kafeteriaen? Etter hvert nærmet vi oss moreneryggen som kommer ned fra Svellnosbreen, og siden jeg visste at det der var en bro over den breelva, tok vi oss opp de femti høydemetrene og over brua. Så var det bare å følge stien ned igjen til Spiterstulen.

Halv ni ruslet vi over broa og tilbake på tunet på Spiterstulen, snaut tolv timer etter avmarsj tidligere på dagen. Kyllingfilet med paprikasaus var helt supert etter en sånn dag. Selv om beholdningen bare ble to topper, og jeg attpåtil havnet i elva, ble søkkvåt og oppskrapet, var denne turen ingen skuffelse, snarere tvert imot. Men turen ble annerledes! Turen var usedvanlig innholdsrik, med mye mer action enn planlagt. Tverråbreen var en opplevelse, men ualminnelig sprekkete og ikke noe for en person som spaserer alene uten taulag. Styggehø får heller vente til en annen gang. Takk til utmerket turfølge, som fungerte veldig fint sammen i tauet.