Nesten Dyrhaugstiden - igjen (02.05.2014)

Endelig skulle vi få prøve oss på Dyrhaugsryggen og Store Dyrhaugstinden igjen. Det var to år siden sist (den gang med knallforhold på toppryggen) og vi var optimistiske. La av gårde med tau og sikringsmidler i sekken og greier - denne gangen skulle vi ikke bli stoppet av angst og fallsug bort til hovedtoppen.

Det gikk lekende lett oppover Dyrhaugsslanen. Og så ble det jaggu noe tyngre, gitt. Seige steg oppover mot fortoppen. Hadde vi startet for sent? Somlet for mye om morgenen og drukket for mye aeropresskaffe? Vi var tydeligvis siste gruppe på vei opp den dagen. Møtte noen svensker på vei nedover som ba oss være forsiktige på toppryggen. Hmm, hørtes ut som dårligere forhold i år, altså.

På fortoppen traff vi et par som nettopp hadde vært borte på hovedtoppen og var overbevist om de var de siste på fjellet. Akk ja, så feil kunne de ta. De meldte imidlertid om fin "sti" helt opp på varden så dette lovet jo bra likevel. Med den rapporten dropper vi sikringsutstyret, tenkte vi. Det er blitt sent... en kjapp gåtur med øks og stegjern bortover...

Bare at da vi kikket bortover toppeggen var det mye svart. Mindre sne og ganske mye mer stein enn sist. Dette liker jeg ikke helt, sa turkameraten min. Sånn der miksvandring, stegjern på fjell og greier. Halvveis bort mot Nørdre var det stopp for hans del dessverre. Vel oppe på Nørdre kikket jeg på klokken og konstaterte at nei, han har ventet lenge nok så jeg rekker ikke bort. Ingen fare, det er viktigere med kompiser og skikjøring enn en skarve topp. Men en ting er sikkert...

We'll be back!

Skikjøringen ned var forresten overraskende god ut mot skier's right i forhold til sneen vi gikk i på vei opp. Mer enn veide opp for et manglende toppunkt. Ski var tross alt hovedpoenget med turen.