Skørsnøse på Randonee :) (24.03.2015)  

Klar for tur?
Bare digger slike meldinger altså, det er Raymond som lurer.
Vi har hatt en «løs» avtale om topptur tirsdagen påfølgende uke om været blei bra.. Nå viste yr masse sol og noen skyer for denne dagen, klart jeg ville bli med på tur! Hvor, spør jeg... Raymond er litt i søken enda, utfordringa er å finne en morsom topp og med grei tilgjengelighet. Jeg la inn ønske om en tur som ville utfordre meg litt med høyde og helling.

Vi møttes på Fagernes kl.10, Morten hadde også slengt seg med underveis, og nå var vi tre på vei til Skørsnøse ved Tyin. Jeg pleier å sjekke ut turene litt på forhånd, peakbook.org er fin der, men for denne turen hadde jeg ikke fått vite hvor vi skulle så veldig lenge i forkant av avreise så jeg hadde lite info. «Noe jeg burde forberede meg på før vi starter» sa jeg.. « minst mulig» er svaret gitt med et smil, du ønsket deg litt utfordring og det får du. Raymond og Morten kjenner meg godt i tur-sammenheng og jeg kunne ikke hatt tryggere eller bedre turfølge enn disse to :) På Tyin står Tom å venter, en svenske som Raymond kjenner, smiler, det har visst blitt litt slik med Tom-han svensken som Raymond kjenner når det skal fortelles om hvem som har vært eller skal bli med på tur.. med ett var vi blitt fire som skulle på tur, «Han svensken», Morten, Raymond og jeg. Med Tom så kom også skredsøkerutstyret fram... jeg blir litt betenkt og lurte på om jeg våger meg ut og opp på i fjellsiden i det heletatt, «er dere sikker på dette undrer jeg...» men egentlig ikke altså, gutta kjenner jo som sagt mine turferdigheter godt og Skørsnøse er en grei topp, bare at jeg er litt pingleVenke iblant og da kiler det litt i magen :) Likevell er det viktig å kjenne til sine egne begrensninger og ikke ta noen sjanser i fjellet. Å være litt redd er fornuftig!

De skyene yr melde uteble, her var det bare strålende sol og nesten helt vindstille.
Vi parkerte rett ved fjellfoten og startet på de 500 høydemeterne som lå foran oss, først igjennom litt krokbøyd bjørkeskog før vi kom opp høyden med åpne fjellandskap der trærne ikke lenger vokser, vakkert. Kritthvite snøkledde fjelltopper, lite kan måle seg med slik utsikt :)

Vi holdt et rolig tempo oppover, små korte pauser som ga oss muligheten til å nyte alt hva vi så rundt oss. Et stykke ovafor der bjørkeskogen sluttet å vokse begynte bratta å merkes. Denne var mere utfordrende for meg enn å holde tempo oppe. Søren også, så irriterende å kjenne på denne frykten! Jeg brukte tid, tråkket gode spor oppover så følelsen av at fellene under skia fikk litt feste. Enkelte partier ga det skarete topplaget på snøen etter, ikke mye, bare bitte litt men nok til at den ilende frykten min kjennes... Jeg vet det gjelder å stole på utstyret, plassere vekta riktig over skia og fortsette å tråkke seg gode spor. Og hadde jeg mistet grepet på snøen ville jeg nok ikke seila så altforlangt heller før jeg stoppet. Tom -svensken, tråkket seg egne spor litt på nedsiden av meg for god støtte oppover :)

Så deilig å ha klart den første kneika og nå kunne pustet lettet ut vel opp på snøskavellen der Raymond og Morten hadde ventet tålmodig mens jeg snilet meg oppover... Etter å ha fått hentet seg litt innigjen, trukket pusten ett par ganger så skulle neste helling bestiges, denne var brattere og ga enda mere utfordringer. Jeg fulgte tett på i sporene til Raymond, han tråkket opp løypa litt for meg nå, i sikksakk, på tvers av bakken oppover. Skulle jeg ta av meg skiene og kravle meg oppover istedet? Visste jeg vil angre senere om jeg gjorde, lysten til å mestre, ha styring på egen frykt..åpne for større utfoldelser videre, ler...høres kanskje voldsomt ut, men Skørsnøse er en overkommelig topp, bare at den er litt ekstra for meg :D Raymond motiverte bra..eller bare bekreftet for meg at det ble ikke noe lettere neste gang om jeg nå «ga» opp... Litt sånn, hører hva du sier Venke, men det hjelper ikke å gi støtte til dine tanker om at dette er «skummelt». «Kom igjen, dette klarer du» det er det som trengs, for jeg søker det jo. Ingen vill panikk eller påstartede farer for egen kontroll...bare pingle. Tanker om at jeg skulle ned igjen var også innom.. Det siste stykke opp mot toppen flatet litt ut og jeg landa litt, kjente gleden over å ha seiret egen frykt og beholdt skiene på hele veien :D

Toppen ga en enda større utsikt utover Jotunheimen, så vakkert!
Vi brukte rundt en to timer opp, ikke så mye i tid, men mange høydemetere så er det godt med en matpause og litt påfyll av ny energi, litt for turfølelsen og kosen også :)

Så var det tid for det morsomste egentlig, nedkjøringa.. Fordelen her var randonee utstyr, selv om jeg har litt utrangert utstyr, litt for lette ski etter «dagens» utvalg så gjør det mye å kunne låse føtta på skia og stå alpint nedover mot løse fjellski. Hjelm også, jeg mener det er et must på slike turer. Jeg satte utfor, gutta tok meg raskt igjen, men nå kjente jeg det gøye mere en frykten, så digg! Dette gikk over alt forventning sa Raymond framme ved bilen, ca 20 minutter senere.. og jepp, jeg gleder meg over den uttalelsen og seier over egen mestring, en knalltur. :D Og det er bare begynnelsen av sesongen for slike turer...masse å glede seg til fremover :D