En analyse av ferdselsårer til Andershøe - del 1 (27.07.2014)  

Hva er letteste vei til Andershøe?

Dette spørsmålet har i århundrer plaget og utfordret samfunnets beste hoder. Det synes derfor riktig å foreta en komparativ deskriptiv analyse av ferdselsårene til denne Lalmsgiganten. mortenh (Morten Helgesen) har allerede utforsket muligheten med start fra Åsen i Sel. Denne turen er omtrent 5 kilometer lang, det mest av det på "vei" og sti. Et utmerket alternativ om du skulle ha med deg sykkel, og kanskje spesielt om du bor på "gal" side av Tolstadåsen. De mulige rutene jeg vil utforske i den kommende serien av turrapporter er som følger:

Parkering

Et par hundre meter vest for kommunegrensa mellom Sel og Vågå på riksvei 15 er det en unnselig veistubb nordover. Sakk gjerne ned i god tid, slik at du ikke kjører forbi den. Det gjorde jeg. Rett innenfor avkjørselen er det veibom. Det er så vidt mulig å plassere en bil der slik at en annen bil kan komme forbi. Parkeringsplassen er så godt som rett under toppen, og det er jo alltid morsomt å se målet fra begynnelsen (selv om toppvarden skjuler seg).

Anmarsj

Følg "veien" oppover (husk at dette da per definisjon er en gjengrodd kjerrevei). Den svinger seg oppover i skogen, først til venstre, så til høyre og så til venstre igjen. Her går den over i kjerrevei (sti - gjengrodd sådan). Etter hvert kommer du til noen steiner som ligger i veien. Her kikker du til høyre og ser en sti oppover. Om du følger kjerreveien (stien) videre kommer du til en brennesleåker. Ikke morsomt å forsere i shorts - som jeg gjorde. Jeg har forsterket merkingen med noen stokker:

Denne stien går relativt bratt på skrå nord-østover, før den møter en annen sti som går nord-vestover.

Nå starter vanskelighetene. Stien (elgtråkket) videre er utydelig, og det ligger store trær i veien med jevne mellomrom. Etter min erfaring er det dog lettere å følge den på vei ned enn opp. Etter en stund kommer du opp mot Skriduskardet. Her går den tydeligste stien (elgetråkket) til venstre, mens den riktige (men mer utydelig) stien går mot høyre. Her gikk jeg igjen feil oppover, men fant riktig sti (elgetråkk) nedover.

La allikevel ikke sjansen gå fra deg til å gå den brede vei et stykke! Etter hundre meter vill du komme over en ruin av en laftet koie. Beliggenheten er i en liten lysning nesten ytterst på kanten av stupet ned mot Ottaelva. Fikk umiddelbart lyst til å kjøpe stedet og restaurere denne!

Om du har valgt å ta turen ut for å se på koia, kan du enten følge stien tilbake og finne rett sti, eller klyve litt oppover bak den. Du vil uansett snart komme til en vei (gjengrodd kjerrevei) som du følger østover. Ta gjerne å posér eller spill luftgitar foran viltkameraet du kommer over etter en stund, så får noen seg en god latter.

Etter en stund på denne veien (gjengrodd kjerrevei) som snart blir en kjerrevei (sti) kan du ta sikte på kjerreveien (stien) du ser litt nord for deg på kartet. En del lyng må da krysses. Denne kjerreveien (stien) følger du et godt stykke, til den blir utydelig. Deretter er det bare å brette opp ermene (og eventuelt ned buksebena) og ta peiling mer eller mindre rett på toppen. Herfra er det mer eller mindre vandring i lyng hele veien. Det siste stykket mot toppen går underlaget over til 90% kvitkrull, noe som kan bli glatt ved regnvær. Denne fyren var i alle fall som Bambi på isen på vei ned.

På toppen blir du belønnet med flott utsikt fra en overraskende fin topp. Herfra kan du se både Jotunheimen, Dovre og Rondane. Bygningene nede i Ottadalen blir veldig små herfra.

Returen går mye lettere enn oppstigningen. Lyngen er lett å jogge i, og det er som sagt mye enklere å finne veien ned enn opp. Vil estimere at (om man er kjent med veien så klart, og ikke stopper for å ta så mange bilder) bruker cirka 70 minutter opp og 45 minutter ned.

Oppsummering

Dette var en flott tur på gjengrodde stier (elgetråkk) synes jeg. Det er nesten synd at denne ruta ikke er bedre tilrettelagt, for det hadde den fortjent! Oppstigningen gjennom tett og trolsk skog (den litt skumle typen som er særs illevarslende i norske skrekkfilmer) er flott, og stoppen ved koia er absolutt å anbefale. Toppen i seg selv er også fin. Det er dog ikke like lett å finne en logisk vei det siste stykket mot toppen, men jeg er overbevist om at det med flere felt-turer er mulig å finne en enklere vei enn den jeg tok i kveld.

PS: Jeg mistet GPS-en min på tur til Griningsdalskampen og måtte derfor bruke mobilen til tracking i kveld. Ta derfor sporet med en stor klype hjortesalt.