© Øyvind Brekke

Beerenberg! Hadde det ikke vært for Utladalen-Hurrungane ville du vært fjellkjæresten min! Det bryr du deg fint lite om, og jeg forguder deg uansett hemningsløst!

Turinteressen min ble vekket i 1991 etter en 5-dagerstur med far i det området som 4 år seinere fikk navnet Skarvheimen. God form pga skiturer jevnt og trutt gjennom den foregående vinteren sørget for at jeg hadde overskudd til å nyte naturen, i motsetning til den første fjellturen i Jotunheimen i 1988. Mens jeg da ikke hadde øye for Jotuntoppene ble jeg i Skarvheimen heltent av omgivelsene, og Ljøtebotnberget og Blåbergi blant andre fikk meg til å gjøre store øyne. Med unntak av tett skodde gjennom Kyrkjedøri var det stort sett fint vær hele turen, og avslutningen gjennom Aurlandsdalen ble et verdig punktum.

Tilbake fra ferien følte jeg meg som nyfrelst, og tenkte bare på tur. De trivielle medelevene i klassen himla med øya over meg, men det var meget gjensidig, for de visste ikke hva det koselige liv var! Jeg dro på skauen hver helg fordi jeg elsket (og elsker fortsatt) skauen, og fordi jeg av og til kunne få øye på fjellområder og drømme meg over tregrensa igjen.

Det hadde seg sånn at sommeren 1991 hadde det visst skjedd en eller annen ulykke på Besseggen. Lærern reagerte på den overdrevne skremselspropagandaen og fortalte at Besseggen var ikke en egg man kunne falle ned fra med mindre man virkelig gikk inn for å finne et egnet sted for den slags formål langt utafor t-merkinga. Han hadde gått ruta sjøl og hovedsakelig latt seg fascinere av naturen. "Jeg har sett mye fint i Norge, men Jotunheimen slår knockout på det meste!" sa han. Det ble en skjebnesvanger setning for meg. Jeg skjønte at jeg som 12-årig drittunge i Jotunheimen sommeren 1988 virkelig hadde gått glipp av noe stort fordi jeg ikke hadde brydd meg om naturen.

Jeg begynte å bla i "Jotunheimen fra hytte til hytte" og fant fram gamle DNT-årbøker på loftet med masse Jotunstoff. Her og nå ble jeg frelst for andre gang. I tillegg syntes jeg at et bilde av Stølsmaradalen i et gammel fjell & vidde-blad var så fint at jeg klipte det ut og fikk mor til å ramme det inn. Det henger på veggen på barndomsrommet den dag i dag.

1991 ble et år fullt av turer og lengsler, og i 1992 skulle jeg selvsagt til Jotunheimen som en ny og bedre person, det hadde jeg mast meg til på en så grundig måte at far måtte gi etter.
Men før han rakk å reagere kom faren til naboen han i forkjøpet og inviterte meg med på tur til Tjørnholstind i juni. Det ble en fin tur, men vi gjorde en klassisk (?) tabbe og gikk rett på sak til topps på Steinflytind. Egga videre virket skremmende på oss, og vi orka ikke å snu og gå langt ned og rundt, så vi forsonet oss med at det bare ble sekundærtoppen. Naturopplevelsen var det viktigste!

‹

›

© Øyvind Brekke Morten på Gravdalstind. Morten har i likhet med Sondre hatt stor betydning for mitt tindeliv. Gravdalstind var legendarisk, kun slått av Gjertvasstind, og kniver med Beerenberg om andreplassen.

© Øyvind Brekke Svein Erik er min nabo og faste turkompis gjennom hele livet. Her med Rime, hans rareste bikkje noensinne, på turen fra Gol til Flå i 2006.

© Øyvind Brekke Jeg og Svein Erik ved et skaubål pleide å være et vanlig syn. Har blitt for lite av det de siste par åra, men satser på at 2013 blir litt mer som før.

© Øyvind Brekke Storronden sett fra Vinjeronden er det mest trolske jeg har sett!

© Øyvind Brekke Råna er hittil min favorittur i Sunnmørsalpene. Det blir for sjelden turer dit!

© Øyvind Brekke Fra Gråberget rett overfor Gudvangen med utsikt mot Vindeggi og Nærøyfjorden. Et av mine favorittområder.

© Øyvind Brekke Ingen bikkje er like glad i meg som buhunden Pia. Skulle ønske den var min!

© Øyvind Brekke Blir aldri ferdig med Stølsmaradalstind jeg. En legendarisk teltplass i Ringsskar!

© Øyvind Brekke Stølsmaradalen sett fra Morka-Koldedalen. Utladalen og omegn er mitt favorittområde!!! Og denne turen er på pallen over mine desidert mest slitsomme turer.

© Øyvind Brekke Hvor mange ganger har jeg ikke savnet den seinkvelden hvor jeg endelig kunne krype i posen rett ved Morka-Koldedøla...

© Øyvind Brekke Jeg er selvsagt ekstremt svak for Leirungsdalen!

© Øyvind Brekke Gjendealpene deler "andreplassen" med Beerenberg tett etter Utladalen-Hurrungane.

Nå vokste treet rett i himmelen trudde jeg, for om en måned var det stortur i heimen med far! Gledet meg voldsomt og telte ned dagene, men selve turen ble et gedigent antiklimaks. Været var grått og kjedelig, ja det var fullt av regn og elendighet. Det jeg husker best fra den turen er den dagen som faktisk begynte fint. Vi ante dagen før på vei fra Glitterheim til Spiterstulen at det var tegn til bedring i været, og slo opp teltet ved vestfoten av Glittertind. Dagen etter bar det oppover i kjempeutsikt, men fra rundt 2000 moh kom fæle skysystemer drivende fra nordvest og ødela alt. Tviler på at vi nådde toppen, vi så skavlen, men den er som kjent svært lang. En bergenser som kom småjoggende i bare shorts i ruskeværet fikk meg til å trekke på smilebåndet noen sekunder, men ellers var det bare sorgen. Far leste for meg i turdagboka si seinere at "Øyvind tok været som en personlig forulempelse og hadde nesten tårer i øynene der han satt og ventet på utsikten. Hadde jeg ikke beordra oss ned til Spiterstulen hadde han vel sittet der enda...".

Skysystemer har aldri vært noen stor favoritt seinere i livet!

Jeg gjør et langt sprang framover i tid siden labre ressurser ikke sørget for spesielt mange toppturer på 90-tallet. Derimot masse skauturer, men de skriver jeg stort sett om i hytteboka. Pleier å følge Zappfe sin Hold Kjeft-paragraf når det gjelder perler i den hjemlige marka eller andre skauområder. :)

Etter et mislykka opphold på Sogndal Folkehøgskule i 1997/98 (altfor lite tur!!!) bar det hjem til Drammen for å leve ut Lars Monsen-tilværelsen i Finnemarka sammen med naboen mens jeg hadde fri og ventet på studietida. Begynte i Sogndal igjen høsten 1999. Labre ressurser (manglende kontaktnett med fjellfolk) sørget for at det ikke ble nok turaktivitet, til tross for at det likevel ble endel minneverdige storturer, ikke minst på Voggebreen, Bleia, Vangsen og kjære Stølsmaradalstind.
Men i 2005 bestemte jeg meg for å bli medlem på fjellforum, og siden har jeg "ikke sett meg tilbake!".

Jeg er meget takknemlig overfor fjellforum som har gitt meg anledning til å treffe ressurssterke og interessante folk som har gitt meg muligheten til å bli med på turer jeg nok ikke hadde fiksa på egen hånd!

På grunn av at jeg på mange måter er bedagelig anlagt så orker jeg ikke å kjøre i skytteltrafikk mellom Drammen og fjellområdene som har 2000-metere, det blir for slitsomt. Dette sammen med at jeg er svært kresen på været når det dreier seg om alpine turer gjør at 2k-samlinga går relativt tregt. Men det ordner seg nok til slutt! Og man lider ingen nød om 2k-topper eller andre topper må vike plassen for den herlige skauen!:)

‹

›

© Øyvind Brekke Stølsmaradalstind! 7 besøk, området du ligger i og din nydelige fasong gjør deg til min fjellkjæreste! Det blir flere besøk, bare vent!!

© Øyvind Brekke Irene hjemme på Ovrisegga si. Sjøl om vi ikke lenger er kjærester så er vi gode venner, og jeg føler stor tilknytning til Vik i Sogn.

© Øyvind Brekke Sjøl om jeg er tindeentusiast så føler jeg meg hjemme på skauen. Her fra et hemmelig sted, det gjelder å ikke røpe skauperlene! De kan folk med tilstrekkelig utforskertrang finne fram til uansett. Vi trenger ikke mate de med teskje!

© Øyvind Brekke Uten Sondre hadde jeg nok ikke vært på så mange steder som jeg faktisk har vært på. Stor takk til han for det!! Her fra Sarek.

© Øyvind Brekke Utslitt på Falketind 15. oktober 2006. JPV100 venta på meg i 53 minutter! Har blitt MYE sprekere siden den gang...

© Øyvind Brekke Ikke spesielt bra bilde, men Store Austabotntind er fortsatt en ugjort drøm for meg. Er temmelig desperat altså!

© Øyvind Brekke Utsikt over Dalavatnet i Sogndalsdalen fra Tugga.

© Øyvind Brekke Hustrig april et eller annet sted i marka.

© Øyvind Brekke Jan Petter på Søre Uranostind. Han gikk rett på sak mens jeg klamret meg rundt flanken, noe som under de rådende forhold førte til 5 kvarters venting for hans del på stortoppen.

© Øyvind Brekke Balder! Eller Ikonbikkja til Svein Erik gjennom alle tider. Dæven som jeg savner deg!!

© Øyvind Brekke Magisk maimorgen på Blefjell.

© Øyvind Brekke På hyttetrammen sommeren 2009, siste gang til nå hvor blåbærsesongen har vært bra hvor jeg har befunnet meg. Håper på flere sånne sesonger!