Da Gravdalstinden ble et begrep (31.10.2008)  

Denne turen skulle for lengst hatt sin store rapport! Den har jo sin selvskrevne plass på topp 3-lista mi sammen med Gjertvasstind og Beerenberg. Nå er tida inne for å hylle den særdeles spesielle turen som hvis jeg skal ta alle kriterier til grunn må være den beste av dem alle.

Turen ble som vanlig litt utsatt på grunn av komplisert og drøyende værvarsel. Noe som ga seg utslag i en uventa rørende kveld siden jeg da bodde sammen med Irene. Hun trudde jeg var reist, og jeg holdt huset mørkt utenfra og stengte dører inn til rom som kunne avsløre lys og overrasket henne med en god middag da hun kom intetanende inn. Samtidig var det litt sårt, for jeg var nervøs for det som venta to dager seinere på Smørstabbreen. Å virre rundt usikra på bre er aldri etter boka, men om høsten er det i hvert fall å be om bråk. Morten hadde sagt at vi sikkert kunne bruke tauet for moro skyld da…

Husker lite detaljer fra turen mot Sognefjellet, bortsett fra at Morten fikk en telefon fra "askogvoll" mens vi kjørte gjennom Bøverdalen, Alex lurte på hvordan Skardstinden var på delvis vinterføre.

Vi la trøstig i vei oppover mot og etter hvert langsetter brefallet på Bøverbreen. Jeg lot Morten brøyte siden han var kjentmann, jeg ville nødig rote meg borti randsprekker. Sekkene våre var vel ca 25 kilo, og på årets første skitur føltes de blytunge. Jeg veide også en 12 kilo mer da enn nå, halvannet år med uvant mye stillesitting på et kontor hadde fått vekta til å prøve seg på gamle «høyder» igjen, og formen min var ikke hva den er nå.
Været var temmelig knall mener jeg å huske, men husker ikke presist om det var det helt fra start. Fra turen innover breplatået er det blå himmel, sol og reine, kritthvite tinder som sitter igjen i erindringen, og enkelte bilder dokumenterer vel den saken. Jeg regna med at det var greit nok å gå her siden Morten var lokalkjent og vi nå var på platået, men han sa at vi sikkert gikk over mye rart og at det var best å unngå kulene. Dette fikk hjertet til å slå raskere, da var tingenes tilstand selvsagt som jeg innerst inne hadde regna med ja…

Sekken var helt jævlig nå! Skulle dette livet virkelig være så tungt?? Jeg holdt på å bli sprø av snøbrøyting og verkende skuldre. De søre Smørstabbene virka bare sånn passe interessert i å komme nærmere, og tanken på å kaste inn håndkleet var faktisk fristende, men så lenge det dreier seg om slit og ikke tekniske problemer så er jo den tanken temmelig forbudt. Man vet jo at man kommer til å angre i ettertid.

Omsider kom vi oss gjennom den lille portalen mellom Sørvestre Smørstabbtind og de sørøstre, og her måtte ei gryte passeres på venstre side. Fin utsikt mot Hurrungane og selve Gravdalstinden. Nå var det ikke langt igjen, og etter en pause fikk jeg uante krefter. Vi kom oss omsider opp og satte etter kort tid i gang med å grave ut snøblokker og en brukbar plass til teltet. Jeg hadde ikke så gode klær og frøs en del på grunn av kulda og all svetting dette innebar. Men resultatet var en legendarisk teltplass på kanten av stupet.

Det blir fort mørkt på denne tida av året, så tida var straks moden for å trekke inn og ordne middag og legge seg i posen. Jeg slet med noe mobilkrøll på den tida, men Morten lånte meg sin så jeg fikk sendt melding hjem. Etterpå ringte han broren sin og skildra lattermildt hvordan vi hadde lagt oss til, det var vel bare en meter fra føttene våre til starten på den utoverhengende skavlen, og kanskje 3 meter bort til kanten på denne, og det var 200 loddrette meter ned der.

På grunn av den evinnelige pisseproblematikken trakk vi ut av teltet for en stakket stund. Alt var hustrig og mørkt, men vi ante at været var perfekt. Et lite lys var å se langt nedi Utladalen, kunne det være fra Vetti eller Hjelle mon tro? Nei nå var det på tide å prøve å sove…

Magiske 1. november

Pissetrengthet trenger ikke alltid å være en ulempe. Etter ei natt med forholdsvis urolig søvn bare måtte jeg ut mens det enda var temmelig mørkt. Opp med glidelåsen og ut av teltåpninga, og jeg kunne så vidt skimte Hurrungveggen i det svake lyset. Men da jeg fikk reist meg helt opp og snudde meg mot øst fikk jeg rene åpenbaringen, her holdt morrasola på med sine siste soloppgangsforberedelser og lyste opp resten av Jotunheimen på en svært så tindrende klar måte. Dette lyset er det vel bare november, desember og januar som får til tipper jeg. Jeg hadde alt opplevd mye fint i 2008, men dette kunne fort være starten på årets høydepunkt…

Vi knipsa bilder, i ettertid vet jeg at mine ikke ble spesielt bra, men Mortens ble såpass at kommentarer er overflødige. Ganske kjapt kom vi i gang med ruslinga mot de sørøstre Smørstabbtinder. Dette var stort sett den reneste parademarsj uten tung sekk og med kulisser som var pyntet til fest! For en renhet, for et lys og for et herlig kritthvitt landskap! Alt dette forsterket av soloppgangens intense oransje farger. Morten måtte bare gi seg ende over og sa at denne turen gikk rett inn på tre på topp-lista etter Gjertvasstind og Jan Mayen. Moro å høre, og da måtte jo Beerenberg jammen være uventa flott tenkte jeg. Snaut tre år seinere fikk jeg bekrefta nettopp det til gangs!

‹

›

Vi passerte kjapt over Søre Smørstabbtinden, for klatreklyvepartiet nordøst for denne var noe vi ønsket overstått. Jeg syntes jo at absolutt alt som hadde med klatring å gjøre var kjempeskummelt på denne tida og var skikkelig spent. Sjøl om jeg per i dag fortsatt har lite peiling på sikring og klatreteknikk ler jeg meg skakk av at 4 meter kunne få meg så bekymra. Og det gikk jo greit tross litt kløning. Endelig kunne parademarsjen fortsette!

Det bar over Øst for Søre Smørstabbtinden, over en humpedumpetopp og til slutt helt fram til Søraustre Smørstabbtinden. Her var det temmelig luftig, og utsikten mot Storebjørn helt enorm! For en bjørnetopp den er fra denne vinkelen, og med all den rene snøen mot en iskald og blå polarhimmel var synet nesten ubeskrivelig. Gikk man utpå den lille sekundærtoppen og etter hvert hadde nytt utsikten over den store bamsen og Sandelvbreen langt der nede var det på høy tid å la seg imponere av estetikken i retning der vi kom fra. Søraustre Smørstabbens hovedtopp og ryggen videre med Gravdalstinden som bakteppe med det jeg vil kalle blomkålsnø var et motiv som glatt kunne glidd rett inn i en Lyngenkalender! For en måte å oppleve disse traktene på! Bortsett fra våre egne spor var alt så uberørt, rent og klart. Litt av en kontrast til E 18-tilstandene i samme område når man skriver mai. Jeg foretrekker selvsagt 1. november i klarvær, sjøl om jeg neste gang ikke tør annet enn å gå i et taulag som består av minst 5 personer…

‹

›

Tilbaketuren

Alle gode ting har en ende, og vi måtte etter hvert tenke på tilbaketuren. Det jeg husker best er fortsatt nyting av landskapet, at Morten knota med lasermåling og ble frustrert iblant, at det ble litt klyveknoting opp det såkalte cruxet på ruta og at det plutselig kom noen flyvende tallerkener av noen skyer fra vest som vi selvsagt hadde sett i det fjerne en stund. Jeg mener bestemt at vi opplevde enda flere timer før det igjen uten å se skyer overhodet, så det var ikke mulig å klage. Men innen vi var tilbake på Gravdalstind for å hente og pakke sammen telt og utstyr hadde gråværet tatt fullstendig overhånd og redusert sikten til et minimum. Hvem skulle trudd at vi nettopp hadde opplevd en av våre livs største og vakreste turer?! Dette var under perioden hvor Alex (askogvoll) ble mobba på det sterkeste fordi han var et uværsmenneske, og vi visste at det var i dag han kom til Jotunheimen for å dra på tur. Men han hadde nok både våkna hjemme og sittet i bil mens vi opplevde knallværet denne dagen, så Morten klarte ikke å dy seg: «Detta er typisk Aleksandervær!»

Det siste jeg husker fra Gravdalstind er at jeg måtte stupe inn i teltåpningen for å rette ut beina i et plutselig krampeanfall. Morten tippa at lite drikke var årsaken. Men omsider var vi klare for nedturen. Jeg droppa Sørvestre Smørstabbtinden uten å være lei meg for det. Sier fortsatt som en viss annen trivelig fyr at «det blir sikkert en fin vårskitur en gang!» Må jo ha pent vær på den også, og det kan jo være kontrastfylt artig å stå der i solsteika i mai og mimre tilbake til denne iskalde perleturen. Tipper i så fall at minst Gravdalstinden vil få et nytt besøk da.

Vi sklei etter hvert nedover breen, og jeg nøt til fulle den falske trygghetsfølelsen av å befinne meg i ei løype vi hadde gått opp dagen før uten å ha fått et eneste gjennomslag. Det måtte være enda tryggere nedover, og det trur jeg fortsatt på, det eneste er at «trygt» i denne sammenhengen er et svært relativt begrep. Lettelsen var selvsagt stor da vi gikk i land nedenfor Bøverbreen. Men videre mot Krossbu fikk vi faktisk oppleve en dose dramatikk, plutselig drønna det enormt i elveisen så vi instinktivt trakk så fort vi kunne ut mot høyre. Tydelig at denne isen ikke var av de mest solide enda. Trur vi kun hadde blitt våte, men det var så absolutt ingenting å trakte etter det heller. Som vanlig slapp vi unna, og en stund seinere satt vi i bilen nedover Leirdalen og Bøverdalen strålende fornøyde med den legendariske turen vi hadde opplevd. Det skal være en ekstremt fantastisk tur som skal klare å skyve denne ned fra pallen!!!