En flott tur mellom to av våre fineste fjorder! (08.06.2012)  

Kart med inntegnet rute. Klikk på kart for dynamisk versjon i eget vindu. Største del av turen var runden oppe på platået, på jakt etter ulike utsyn mot fjordlandskapet.

© Morten Helgesen

Fint på turen over mot vestlandet og, i alle fall før de trafikkale problemene inntraff.

I utgangspunktet var dette en tur som skulle starte rundt midnatt. Men det lurte et par startvansker før selve fjellturen kom i gang. Først endte vi opp i en kø over Filefjell som ikke så ut til å ha planer om å løse seg opp i løpet av de nærmeste timene, og vi fant ut at nok var nok, snudde og kjørte tilbake til Tyinkrysset og videre ned mot Øvre Årdal. Men langs Årdalsfjorden kom nedtur nummer to. Vi var allerede bra forsinka syntes vi, selv om klokka enda ikke hadde passert 12 om natta, men da passet det veldig dårlig å bli møtt av ei sperring og en veiarbeider som kunne opplyse at det først ble mulig å kjøre videre klokka 01.30. Hva nå? Nei det var ikke annet å gjøre enn å innse at dette ikke ble noen soloppgangstur, vi fikk se å finne et sted langs veien hvor vi kunne prøve å få oss en times søvn.

© Morten Helgesen

I bratthenget opp mot Sauaklypet.

Jeg tenkte mye på hvor skjebnesvangre disse timene kunne være i forhold til å få skyer på toppen av Stiganosi siden dette var en værvindutur. Først litt over klokka 02.30 var vi klare for avmarsj fra Langhuso. Dette var første gang Morten var på tur i disse traktene, men for meg var det gjensyn med Jonadalen nesten 4 år etter. I 2008 var været middelmådig, men nå var det helt kjempe! Og starten var like bratt og brutal som sist, men i motsetning til forrige gang jeg var her så var sekkene lette på denne turen. Det gikk rolig oppover, og det var bare bra. Man må ikke alltid kjase og mase, og om natta er ikke kroppen nødvendigvis i slitemodus. Min 36-årsdag lå drøyt 3 døgn framover i tid, og mitt fokus for tida er å holde meg fysisk ung og gi f… i biologisk alder. Ubeskjedent nok synes jeg at jeg lykkes bra, men søvnløse netter kan sikkert bidra til motsatt effekt, så det er best å ta det med ro for å unngå å helle bensin på slitasjebålet.

© Morten Helgesen

Blå rute er der vi gikk opp mot Sauaklypet. Grønn der vi kom ned. I ettertid tipper jeg grønn i kombinasjon med gul ville vært beste rute opp her. Men spørs om ikke det finnes kortere ruter opp lenger ute i Jonadalen for den som ikke går av veien for litt småklyving.

Den uanstrengte vandringa ga rom for småprat og refleksjon. Sistnevnte dreide seg om dårlig samvittighet overfor stakkars Irene som måtte slite seg opp her sommeren 2008 med ca 20 kilo tung sekk. Dette var totalt uvant for henne, og hun klager fortsatt over knevondtet dette førte til. Men det finnes mye fysisk styrke i hennes familie, så i stedet for å legge seg ned for å dø bet hun tenna sammen og gjennomførte vår 10-dagerstur til punkt og prikke.

For min egen del føltes det deilig å gå oppover Jonadalen med lett sekk istedenfor 35 blytunge kilo. Det ga liksom rom for å nyte naturen. Jonadalen var et vakkert og fargerikt gjensyn, og mer skulle den by på i løpet av dagen. Men nå var det på tide å komme seg oppover fjellsida mot nord. Sauaklypet var veldig bratt, såpass at armene måtte tas i bruk, gjerne med busker som hjelpemiddel. Men snøen holdt vi oss unna, så fatale utglidninger var ikke så lette å få til. Da det flatet mer og mer ut på ca 14- 1500 meter kom vi etter hvert inn på snøen. Stort sett bar den ganske greit, så det gikk radig oppover mot toppen av Stiganosi. Været var fint og sikten god, og følelsen av å være høyt oppe var i høyeste grad merkbar. Vinden var sterk, hadde ikke yr meldt om vindstille et par-tre timer da??

© Morten Helgesen

Varden på Stiganosi.

På 1761 moh var det vid utsikt, men heller ikke mer. Dette var vi vel ganske forberedt på, ofte er det sånn med store fjell som ikke er alpine, man må søke ned mot kantene for å få de storslagne synsinntrykkene. Vi rusla nedover mot Grånosi, mest mulig langsetter kanten over Syrdalen. Nå fikk jeg et voldsomt trøtthetsanfall og var plutselig tom for krefter. Jeg kunne glatt lagt meg ned på en barflekk og sovet i flere timer. Men utsikten var for viktig til det, og vi måtte kjappe oss, for skyer kom både sigende og oppsto fra intet. Heldigvis gikk noen av de i oppløsning også, så det var sånn noenlunde trivelig her oppe til tross for vinden. Morraskyggen gjorde utsikten over Aurlandsfjorden altfor mørk og utydelig, så her må det nok skikkelig etablert dagslys til. Ingen steder er vel Blåskavlen mer imponerende enn sett herfra hvor den rager med sine 1809 metre så å si rett opp fra fjorden. Får sjekke det ut på en annen tur, for akkurat her har jeg et område jeg vet jeg vender tilbake til. Hvis Finnemarka er mitt kjære hjem og Jotunheimen det beste jeg vet så er definitivt Sogn min favorittlandsdel, og her skal jeg herje masse i åra framover! Ei uke i knallvær mellom Aurlandsfjorden og Nærøyfjorden er drømmen…

© Morten Helgesen

Fornøyd Øyvind nord for Grånosi!

Lenger nord for Grånosi fikk sola bedre spillerom, og uhindret av skyggevirkninger kunne vi nyte en storslått og variert utsikt over nordre del av Aurlandsfjorden med stupbratte fjell "langt der nede" på begge sider. Grønne Beitelen rett nord for høydegården Stigen var en viktig ingrediens i landskapet, og vi kunne ane inngangen til Nærøyfjorden på andre siden av denne. Dette var skikkelig fint altså! Et nydelig landskap som tross alt de færreste ser fra oven men desto flere fra båtdekket. For et vakkert land vi lever i!!!

Morten måtte tilbake for å hente sekken, men jeg tusla videre ned mot selve 1500-meterskota i nordlig retning og fikk med meg utsikten over inngangen til Nærøyfjorden med Lægdafossen som kommer fra Lægdene, ei fin furuflate mellom fjorden og Fresvikområdet. Her var det bare å tusle lykkelig rundt. Vel var det skyer her og der, og de måtte mer enn gjerne stikke dit pepperen gror for min del, men siden dette ikke er et alpint landskap var jeg ikke like rigid som jeg pleier å være. Et landskap rikt på grønne innslag blir ikke like fort ødelagt av skyer som et standard jotunpanorama.

Oppildnet av Mortens utrop som tydet på ny fin fjordutsikt fortet jeg meg oppover mot vest. Og ganske riktig, her var det flott utsikt over nok et parti av Nærøyfjorden. Virkelig moro å se over mot en gammel kjenning, nemlig Fresvikbreen. Den ligger jo lang inn fra fjorden, men likevel er det lett å tenke at den er høydekronen på verket i et mektig landskap som reiser seg fra havnivå via ville og grønne daler til snøkuppelen på 1648 moh.

Videre vandring sørvestover avslørte en ny og mindre flik av fjorden der hvor den mektige og frodige Dyrdalen munner ut. Nye minner for meg dette, jeg rusla nemlig innover dalen der da vi var på båttur med folkehøyskolen for 14 år siden…

© Morten Helgesen

Bratt snørenne ned fra Sauaklypet. Grei på siste snørester, men undøvendig løs og fæl senere tipper jeg.

Det var på tide å komme seg opp på topplatået igjen for å ta fatt på nedstigningen. Skyer og vind gjorde det forholdsvis utrivelig her oppe nå, men vi ante at livet ville være lettere å leve noen hundre høydemetre lenger nede. Dermed bar det sørover, først over snøen, deretter over idyllisk vegetasjon mellom steinrøysene som tok seg godt ut i kontrast til utsikten over den vinterlige fjellheimen i retning Hordaland. Spesielt mye oppmerksomhet vakte den bratte og breie stripa etter et digert ras som hadde gått fra Jonadalsnosi. Det så ganske ferskt ut, men det hadde jo ligget der under turen oppover også. Raundalsryggen lå lett gjenkjennelig i sør og fristet meg til en skitur i nær fremtid, men realistisk som jeg er så regner jeg med at været setter en stopper for de planene.

Vi valgte ei bratt snørenne på brekket ut mot Jonadalen. Da vi nådde vegetasjonen fant vi ei aldri så lita flate i "bratthenget" som innbydde til rast. Aldeles herlig her i sola altså! Dette var fjellivet på sitt beste, og Jonadalen la inn ytterligere aksjer for å bli en av mine store favoritter. Det er nydelig å ligge i lyngen og sleike sol mens elvesus, bratte og grønne lier og snølandskap danner rammen rundt det hele.

Dessverre måtte vi rive oss løs fra dette fordi jeg helst skulle rekke 17-bussen fra Fagernes. Det gikk greit å skli nedover på snøen, og kort tid etter langet vi ut bortover stien i dalen. Varmen var nå ganske voldsom og fargeprakten stor. Her var det blomster i gult, lilla og rosa, og Jonadalen er ellers en grønn og frodig dal, så det fortonet seg som en vandring i paradis. Langt om lenge karret vi oss ned til Langhuso, og nå var vi så desperate av svette og varme at et bad ikke var til å unngå! Jeg fant et sted under brua hvor jeg kunne få hele kroppen under vann med føttene så vidt borti selve elvestrømmen. Kaldt, men deilig og forfriskende! Her skulle man hatt mange timer på seg, det var vi skjønt enige om…

Alle de forskjellige høydepunkters egenart gjorde dette til en såpass variert og fin tur at selv skyene ikke kunne hindre terningkast 6. En flott og annerledes tur var gjennomført, og det gjenstår bare å takke for denne!

Og artikkelen ble nok en gang for lang fordi jeg ble for ivrig...

Flere bilder

Panoramabilder

© Morten Helgesen

Mot toppen fra Grånosi i nordøst. Selve toppunket ligger litt tilbaketrukkent utenfor syne.

© Morten Helgesen

Øyvind skuer ned i fjordeventyret. Nærøyfjorden fikk vi kun se stykkvis og oppdelt og kun ved å bevege oss et stykke ned og ut mot stupkantene. Selve Stiganosi har faktisk en relativt kjedelig og begrenset utsikt.