Skjerdingane - ryggtravers og rennekjøring (12.02.2016)

Denne dagen valgte jeg å gjennomføre en tur alene i raskt tempo for å rekke et isklatrekurs jeg skulle holde i Hemsedal som startet utpå kvelden. Jeg var rimelig sikker på snøstabiliteten etter å ha vært på tur i samme område i både nord- og sørhelling. Likevel viste det seg at vindstyrken hadde økt utover natta fra nord/øst og ladet mer snø i sørlig og vestlig sektor. Turen jeg bega meg ut på i dag var ikke like utsatt for vindtransportert snø. Å gå alene i komplekst terreng behøver ikke være galskap, men det er meget nyttig erfaring som gjør deg ekstremt observant på det som er rundt deg og kanskje ekstra kritisk i skredvurderingen.

Startet fra Frudalsparkeringen litt utpå formiddagen, og fikk akkurat plass til bilen min her tross at det faktisk var en hverdag. Været var klart og fint, men rundt -14 grader og kaldt. Jeg stilte med lettvektsskiene denne dagen og langet innover i Frudalen. Observerte snøføyke på toppene, så jeg var observant i forhold til hvor mye innblåst snø jeg ville finne. Forlot etter hvert sporet som gikk i retning Frudalshesten og måtte brøyte egne spor inn mot Skjerdingane. Åpenbart ingen som har vært der inne på en stund.

I bakkene opp mot Tungelvi dreide jeg etter hvert mot venstre og inn i bollen mellom 1520-toppen og Nystølsfjellet. Det hadde gått et skred i nordsida på Nystølsfjellet, men det stammer trolig fra forrige søndag. Snøen var stabil og fin helt til jeg etter hvert nærmet meg nordryggen på 1520-toppen som jeg hadde tenkt til å følge. De siste meterne ut til ryggen var snøen mye mer vindpåvirket, men jeg hadde fortsatt kontakt med gammel snø og et eventuelt skred her ville ikke blitt katastrofalt stort.

Ute på ryggen var det åpenbart at vind fra øst hadde ladet mye snø ut i vestsida. Snøen var kartongaktig, men hard nok til at jeg ikke gikk igjennom med skiene. Fulgte ryggen så langt opp som mulig til den ble så smal at jeg måtte av med ski og på med stegjern. Turen videre opp ble meget tung i den dype gjennomslagssnøen. Kavet meg oppover med snø til lårene. Dessuten ble jeg skikkelig kald på tærne og fylte deler av støvlene med snø… Holdt nesten på å gi opp et øyeblikk, men staheten dro meg ytterligere noen høydemeter, og til slutt nådde jeg toppen.

Klokka gikk fort og den hadde nå passert 14.00. Ifølge tidsskjemaet mitt burde jeg været ved bilen mellom kl 15.00 og 15.30, og jeg hadde fortsatt et stykke igjen før jeg kunne skli nedover. Planen var å kjøre ned den største renna inne i Skjerdingabotnen og dersom jeg hadde tid, baute meg opp på Salen og kjøre ned i nordøst. Om det hadde blåst inn altfor mye snø i den store renna ville jeg fortsette over Bjåstadbreen i stedet.

Heiv i meg et knekkebrød og fortsatte videre langs ryggen. Det viste seg at jeg på to steder langs denne ryggen måtte av med skiene i et bratt og steinete parti ned i to forskjellige skar. Dette tok ekstra tid, og jeg ble så smått stresset på grunn av tidspresset jeg hadde utsatt meg for.

Kom etter hvert fram til renna. Det så ut til å ha blåst inn noe snø fra øst, men ikke nok til at det ville gå større skred. Kjørte nedover og løsnet et harmløst flakskred ved skjærbrudd. Fulgte skredmassene videre nedover. I nedre del var snøen faktisk ganske fin å kjøre i! Jeg hadde ikke tid til å gå opp på Salen, så jeg ble nødt til å komme meg ut av botnen og ut i Frudalen. Her måtte jeg jobbe meg over noen flate partier før jeg omsider kom innpå sporene mine fra tidligere på dagen. Rakk fram til bilen kl. 15.25 og fikk med det akkurat nok tid til å pakke og gjøre meg klar før jeg kjørte over fjellet til Hemsedal.

Kart