Bailetur i Fortunsdalen (24.02.2016)
Besuche anderer PBE | Foss Ø for Kvernhusholten | 24.02.2016 |
---|
Etter tips fra Martin og Sigbjørn http://heihaaklatring.blogspot.no/2013/01/fortunsis.html måtte Fortunsdalen sine isklatremuligheter undersøkes nærmere. Eivind og jeg reiste fra Sogndal kl. 06.20 med ambisjoner om å klatre den 700 meter lange islinja (WI4-5, kanskje 6-7, men tvilsomt under dagens gode isforhold) som går opp fra gjelet like nord/øst for Kvernhusholten. Vi var dog spente på hvor mye snø som var kommet der inne de siste dagene med hensyn til skredfaren.
På vei inn i Fortunsdalen i grålysninga var det lett snødrev, men det hadde likevel ikke kommet mer enn 5-10 cm nysnømengder det siste døgnet, og generelt ikke mye snø i terrenget totalt. Akkurat som forventet, ut i fra senorge.no sine beregninger. Vi fulgte veien innover mot Ormelii og parkerte i en stor lomme like før brua over Grandfasta. Litt av noen digre vegger på østsida av dalen her. Definitivt mye potensiale for nye alpine linjer!
Kl. 07.45 forlot vi bilen, fulgte veien et lite stykke oppover mot Ormelii før vi krysset elva og siktet oss inn på elvegjelet opp mot fossen vår som så stor, blå og fin ut herfra. Samtidig så det ganske trolsk og nifst ut i det svake, blålige lyset og snødrev. Vi tok på oss sele og stegjern allerede her og fulgte elva oppover. Et par isopptak på WI2-3 forserte vi, men dette gikk greit å soloere. Lenger oppe lå det mere snø og eldre rasmasser. Snødybden varierte fra legg- til knedybde. På vei oppover kom det en god del tørre løssnøskred ("sluff"), men det lå ingen større, sammenhengende snøfelter over oss, så derfor var det ikke kritiske snømengder som kom med i raset. Likevel så det tilsynelatende noe dramatisk ut, og ikke minst var det ikke noe koselig å være i et slik.
Etter 1t 45min med brøyting opp de 600 høydemeterne i renna ankom vi til slutt innsteget til fossen. De siste 50 høydemeterne var helt forjævlige med magedyp snø fra ferske sluffs. Her stod vi noe utsatt til for løssnøskred fra ei renne oppe til høyre, så jeg foreslo at vi burde være litt effektive på de to første taulengdene til vi var kommet opp på selve hovedfossen. Akkurat idet vi skulle til å ta på tauet kom det to ganske så store løssnøskred som tåkela tilværelsen totalt. Skikkelig Alaska-tilstander. Det var da Eivind utbrøt at han ikke ville klatre under slike forhold, og at han ønsket å snu. Jeg prøvde forsiktig å argumentere med at løssnøskredene ikke ville bli store nok til at det ville utgjøre noen fare for oss, og at idet vi kom opp på hovedfossen ville det sannsynligvis ikke sluffe i like stor grad som her. Men jeg skjønte at Eivind ikke var helt komfortabel med situasjonen. Dessuten hadde han et godt argument at "micro traxion trikset" vårt for å klatre på løpende sikringer muligens ikke ville fungere dersom det festet seg mye snø til tauene.
Selv om jeg hadde veldig lyst til å fortsette har jeg alltid sagt til meg selv at jeg skal respektere beslutningen dersom andre i gruppa ønsker å snu. Vi snudde uten ytterligere diskusjon og uten noen som helst form for bitterhet fra min side. Fjellvettreglene skal man lytte til - det er ingen skam å snu. På denne måten har jeg et håp om å kunne leve lenge med de aktivitetene som jeg elsker.
Returen som vi hadde håpet ville bli en evig lang aketur gikk dessverre ikke like smooth som vi hadde håpet. Løssnøen ga dårlig glid, selv om det mange steder var godt over 30 grader. Uansett, vi kom oss greit ned til det ene lange WI2-3 opptaket. Her traverserte vi ut på den skogkledde ryggen rett øst og fulgte skogen greit hele veien ned til elva og opp på veien til Ormelii. Returen tok omtrent 50 minutter.
Vel tilbake ved bilen kjørte vi rett til Lustrabui der det ble bailebolle før vi gjorde oss klare for en skitur i Vigdalen.
Takk for en fin sightseeing, Eivind! :)
Benutzerkommentare