Nordpilaren på Gjertvasstinden (18.05.2014)  

Nordpillaren på Gjertvasstinden er obligatorisk pensum for en alpinist med tilknytning til Hurrungane. Ruta står notert på et høyt nivå i progresjonsføreren for tradklatring og etter å ha studert ruta i klatreføreren for Jotunheimen får man nesten assosiasjoner til nordveggen på Eiger med 20 taulengder i bratt is og klippe opp mot grad 5. Det skulle bli interessant å se om denne ruta virkelig var så krevende i virkeligheten...

Etter at min faste klatrepartner meldte fravær da vi planla turen dagen etter 17. mai prøvde jeg å sende ut en annonse på toppturgruppa i Sogndal på Facebook. Regnet med at responsen ville være dårlig. Har fått det for øre at folk flest ikke tør å gå på tur med meg på grunn av at jeg «kun går raske og krevende turer». La en ting være klart – når jeg annonserer turer på Facebook belager jeg meg på kosetempo (med mindre annet er presisert). Som Ola Hovdenak en gang sa; det er forskjell på tur og trening! Ta det med ro, og ikke vær redd for å bli med på tur. :-)

Denne gangen var jeg heldig og fikk med meg Mads som jeg har vært på tur med et par ganger tidligere i vinter. Tidlig søndags morgen 18. mai plukket jeg opp en trøtt Mads utenfor hybelen sin i Sogndal. Han hadde nesten ikke fått sove i natt på grunn av en heidundranes fest som resten av de han bor med hadde stelt i stand. Jeg hadde heller ikke sovet helt optimalt, så det ble gjespestafett i bilen hele veien opp forbi Turtagrø til avkjørselen mot Helgedalen. En snøfonn sperret veien ned til stølen, så parkerte ved avkjørselen. Ute var det overskyet og tåke på toppene. Vi har begge blitt rundlurt av yr.no utallige ganger i år, men både teksvarsel og symbolvarsel var virkelig samstemte om at det skulle bli skyfritt ut mot ettermiddagen. Så vi fikk krysse fingrene som så mange ganger tidligere.

Det var dessverre ikke sammenhengende skiføre innover Helgedalen så vi ble nødt til å bære skiene de første par kilometerne. Inne i dalen møtte vi på ei jente med en hund som kom joggende mot oss. Hvem er det som er på joggetur her så tidlig på en søndag? Det var selvfølgelig ingen ringere enn randonéelandslagets Malene Blikken Haukøy som var ute og trimmet. Slo av en liten prat før ferden fortsatte. Da vi nådde snøgrensa klikket vi på oss skiene og holdt oss noe til venstre i første bakke for å unngå det bratteste. I nedre del hadde snøen nesten fått sommerkonsistens, mens lenger oppe var snøen bløtere, blant annet på grunn av snøværet som herjet for to dager siden.

Plutselig oppdaget jeg at noe var feil med den ene skiskoa mi. En av delene som brukes til å stramme støvelen hadde falt av. Heldigvis var det bare en skrue som hadde løsnet og denne hang på fortsatt. Måtte improvisere en skrutrekker med neglsaksa som hørte med til flerbrukskniven min. Det funket fjell!:) Fortsatte over flata og inn på Styggedalsbreen. Greit med snø her, men enkelte partier har åpne sprekker. Lurt å gå her med sikt. Oppe på breplatået her sprang det utrolig nok flere lemen rundt omkring. Kanskje det blir lemenår i år tro?

Forlot breen ved 1500 moh og tok sikte på renna opp til sadelen sør for 1838-toppen. Her var det flere som hadde gått. Bratt i siste del, så godt å komme seg opp til innsteget på Gjertvassbreen. Fortsatt tåke rundt toppene selv om det begynte å lysne i terrenget rundt oss. Klarte å beskue ruta opp nordpillaren sånn omtrentlig fra breen. Forholdene så gode ut med snø på de første hyllene og en del bart fjell oppe på ryggen. Etter en liten pause trasket vi bort til innsteget på venstre side av foten på nordpillaren. Gikk på ski et stykke oppover forbi noen glefsende bresprekker før vi kledde på oss hjelm, sele og stegjern. Skiene skulle på sekken slik at vi kunne nyte nedkjøringa langs denne breen vi hadde over oss. Ifølge Ole Fredrik som jeg var på tur med i Lyngen var visst dette en av hans absolutte vårfavoritturer å stå på ski ned denne flanken.

Første flanke var rundt 45 grader og førte oss opp til pillaren og ut på noen hyllesystemer på høyresida (vestsiden). Denne første delen var i dag det mest utsatte partiet på ruta med tanke på våtsnøskred fra oven. Derfor prøvde vi å forsere dette så fort som overhodet mulig. Kun en time etter at vi hadde forlatt flanken dundret det ned et monsterskred som feide over hele flanken vi nettopp hadde gått opp... Kom oss ut i vestsida og fulgte noen bratte hyllesystemer/snøflanker oppover helt til vi møtte på en flanke som førte til venstre og ut til selve pillaren igjen. På sommeren er nok disse partiene som nå var dekt av snø langt mer krevende å forsere.

Så var vi kommet til det partiet der klatringa begynte. Nedenfra så det ikke så ille ut. Relativt slakt og heldigvis ganske mange sva som var dekt av snø. Dette forenklet turen i stor grad. Jeg ble satt i den skarpe tauenden og ledet i vei. Mange rutemuligheter, men jeg forsøkte å den letteste mulige veien. Som Bjørn Myrer Lund sa; «etter mange år i fjellet har jeg erfart at det er ikke noen vits i å oppsøke vanskeligheter». På nesten hver taulengde var det et eller to crux som var litt tekniske (M4), ellers cruising på snø og is. Vi trodde at det lå en stor snøflanke over oss siden det i føreren var beskrevet 60 grader is i sluttpartiet, derfor ba Mads meg om å lede alle taulengder for å korte ned eksponeringstiden. Vi beveget oss raskt, og jeg var imponert over hvor effektiv Mads var på å følge og rive standplasser! Bra teamwork! Ledet rundt 4-5 taulengder langs pillaren før det etter hvert ble så enkelt at vi bandt oss ut av tauet.

Det viste seg at det ikke var noen problemer med å følge ryggen hele veien til topps. Dermed slapp vi unna den 60 grader bratte isflanken (som forøvrig ikke lå rett over oss...). Like før vi nådde toppen ble det mer og mer sikt og antydninger til blå himmel. Det var nesten som Gjertvasstinden skjønte at vi nå var kommet på besøk og belønnet oss med en fantastisk utsikt!

Legendarisk skue fra toppen og innover mot Hurrunganes utallige ryggtraverser og kvasse tinder. Ble sittende her en stund og nyte den deilige dagen. Det lå fortsatt en del skyer som sperret sikten nordover, men dette var nesten bare stilig og krydret motivet i retning Styggedasryggen.

Så var det på tide å få på seg skiene. Jeg var virkelig spent på hvordan det kom til å bli å kjøre ned igjen. Hadde lest at flanken både var 50 og 40 grader. Da vi kjørte ned langs øsryggen merket vi at det var luftig og høyt ned på nordsida. Jo lenger mot ski høyre man kjørte, jo slakkere ble det. I tillegg omgår man med dette en del komplekse sprekkområder. Mads fikk æren av å sette de første svingene. Ble litt slushskred og rullende snøballer, så vi valgte å kjøre en og en om gangen. Det var ganske så fuktig og tung snø, så det ble ikke den beste skiopplevelsen selv om det var utrolig kult uansett.

Vel nede på flata kavet vi oss opp igjen til sadelen sør for punkt 1838. Ned i renna droppet jeg utfor en bratt kant, kom helt ute av kontroll og landet på snørra. Men sånn skal det være, man må kjøre til man tryner for å bli bedre!

Resten av turen ble krusing ut Styggedalsbreen og over flata til Styggedalsdammen som var dekt av en del overvann. Her nede var det grisevarmt, så det ble barisfaktor resten av veien ned i Helgedalen. Holdt oss på snø så langt som mulig før vi måtte kaste inn håndkleet og gå til fots ut til bilen.

Tusen takk for en super tur, Mads!:)

Topo

Kart

Startzeitpunkt	18.05.2014 08:53 (UTC+01:00 SZ)
Endzeitpunkt	18.05.2014 17:46 (UTC+01:00 SZ)
Gesamtzeit	8h 53min
Zeit in Bewegung	4h 51min
Pausenzeit	4h 01min
Gesamtschnitt	2,3km/h
Bewegungsschnitt	4,2km/h
Entfernung	20,2km
Höhenmeter	1.654m