"Mission completed" -hårete tur på tøffe våte egger (02.08.2014)  

Endelig! Komplett samling av 2000m topper med pf 10m. Mye slit og strev, men også masse glede og tøffe opplevelser. Sondre var trygg turleder som førte Geir Arne og meg over Maradalsryggen og Skagastølsryggen i tjukk tåke, regn, glatte fjell og skumle passasjer.

Etter et mislykket forsøk for 14 dager siden....med en kropp som slo seg vrang på Nørdre Skagastølstind var det igjen duket for et forsøk. Det var kjiipt å sitte på Nørdre sist å se klatrekompisene vandre mot Skagastølsnebbet i vakker soloppgang. Selv måtte jeg med gråten i halsen tusle nedover mot foten av Nørdre og ta en "timeout" i enden av ura. Mange tanker raste gjennom hodet da. Faktisk så har denne samlingen...drivkraften for å komme på de høyeste tinder i Norge vært stor. Etter brudd i nakke og skulderoperasjon med store plager etter dette,- så det mørkt ut for at jeg skulle klare dette. MEN, sta som et esel....og med oppmuntringer fra Morten så kom jeg i gang igjen.

Da telefonen kom fra Sondre om at han ville føre meg og Geir Arne over alle de resterende toppene,- så kunne jeg ikke si nei. Værmeldingene var bob..bob....men var mulighet for brukbart vær..eller var det det ;) Vel, med en overnatting på den berømte Tindeklubhytta og at jeg fikk holde i Slingsbys gamle isøks....ja da følte jeg at tiden var moden for å klare dette. Geir Arne og jeg fikk hvert vårt rom med kjente navneskilt over døra. Yesss...nå skulle tindene erobres!!

Klokka ringte kl 01.00. Fy f....for en start. Kun snaut to timers urolig søvn med drømmer om litt av hvert. Klokka 01.45 var vi klar til avgang. Mørkt og med hodelykt bar det innover dalen med Sondre først som gikk i passe tempo. Det var nå oppholdsvær...litt vind, men ikke kaldt. Det gikk greit oppover mot hytta på bandet der vi svette...og kalde hutret oss gjennom en snau halvtime før vi startet ferden videre mot Slingsbybreen. Berges Chausee merket jeg omtrent ikke noe til der vi konsentrert vandret etter Sondre. Gikk nå veldig greit ned mot breen. Ble vel litt "skuffet" over denne lille iskladden der inne...men fikk jo ikke sett så mye av omgivelsene da det fortsatt var rimelig mørkt...og tåkete rundt toppene. Et lite glipptak fra Geir Arne som førte han noen meter nedover breen satte et lite støkk i meg, men alt gikk bra. Hmmm....hva ville skje videre på turen.

Det gikk smertefritt og veldig greit opp den såkalte "rampa" opp mot Maradalsryggen. Lettere enn forventet og vi var i god rute. Tåka og vinden feide over eggen og vi fikk ikke mange glimt av ryggen videre. Vi vandret bortom Jernskartind og tok oss litt mat før vi startet ferden videre. Her må jeg si at jeg husker lite av hvor de forskjellige passasjene var. Det var tjukk tåke og vi "tinderanglet" oss nordover på ryggen. Mener nå å huske at vi kun brukte en rapell og lite sikring ellers før vi kom opp på Nørdre. Derfra synes nå JEG at ting begynte å tilspisse seg...

Berget begynte å bli enda mer vått og skoene er glatte. Det ble flere småtryninger på fjellet på oss alle tre som gjorde at vi virkelig måtte holde fokus. Må si at det er jævlig små marginer...og stupene er rundt deg hele tiden. En glipp mange plasser er katastrofal. Tenkte litt inne i meg...at min tid er ikke kommet ennå....Tenkte at nå var det snakk om å overleve ;) Vi måtte jo bare videre. Ingen vei tilbake nå. Vi stolte på at Sondre fikset biffen....der han rolig gikk foran oss. Jeg hadde nå håpet på denne turen i solskinn og vakkert vær, men det var det definitivt ikke i dag. Noen ganger følte jeg tåka var så tjukk der den rullet over ryggen at det var vanskelig å puste..

Jeg hadde lest mye om toppen Sør for Sentraltind. En liten pigg rett sør for mektige Sentraltind. Kanskje den mest utilgjengelig toppene av dem alle. Ferden forbi denne Sør for Sentraltind og piggen etter denne og ferden videre i flanken opp mot selve Sentraltind var tøff.
Det var særdeles rufsete og vått...avgrunnen føltes nær...og ikke rom for tabber. Vi gikk usikret opp her, men likte meg svært dårlig mange plasser. Vi fikset biffen og sto på Sentraltind kl 09.50. Nå gikk ferden videre mot den berømte Skagastølsryggen som jeg har lest og sett på så mye. Det hadde tydeligvis vært nysnø. Det lå rester noen plasser og også isete et par plasser før Vesle. Rapellen gikk greit ned fra Sentraltinden og vi vandret videre. Må bare innrømme at tinderanglerstilen min..og Geir Arne sin,-ikke står til terningskast 6. Alle kroppsdeler ble brukt føler jeg. Blåmerker og skrubbsår...på legger og knær...og rifter i buksa;), men det viktigste nå var å komme hjem med livet i behold ha,ha.

Jeg syntes Skagstølsryggen var vanskeligere enn jeg trodde på forhånd. Vel...det var glatt og skummelt og diskusjonen gikk spesielt mellom Geir Arne og meg om gummiblandinger og skotyper. Det var massivt fjell de fleste plasser, men glatt og uberegnelig. Alle tre måtte "ned" noen plasser da beina gled unna oss. Huff....takke meg til varm sol og tørt fjell.... Topp etter topp ble besteget....nå 4 topper igjen...så tre...så to da vi i pøsende regn og skodde sto på Midtre Skagastølstinden. Tøft å se Sondre kaste tauet ned i V-skaret....i tjukk tåke....Gjøre klar til rapell...og hive seg utfor der vinden suste og regnet sildret. V-skaret...ikke den beste hyttetomta som Geir Arne spøkte med. Vi kom oss nå velberget ned den 30m lange rappelen og gikk usikret opp på Skagastølsnebbet. Endelig var lista komplett!!!! Helt utrolig at jeg hadde klart å fikse denne turen uten å psyke helt ut. Egentlig litt stolt av det for dette er ingen spøk i slikt vær! Likevel var vel ikke seiersrusen så stor som mange kan forvente. Da Geir Arne satte sin berømte røde seigmann på varden presset tårene på, men jeg var ikke trygt nede ennå.
Mange lurer vel på hva som er drivkraften vår...hva som driver oss ut til plasser der døden lurer rett rundt hjørnet. Jeg vet ikke....

I skrivende stund har jeg fortsatt litt problemer med tanken på at lista er komplett. Det har kostet blod, svette og tårer. Mange mil...penger....tid i bil fra sted til sted. Det har likevel gitt meg masse. Mange nye turkompiser og vært en stor del av livet mitt siden ca. år 2005 for alvor. God trening har det gitt meg og jeg må takke spesielt Morten Helgesen for god oppbacking og hans entusiasme for fjell og turer. Hans bøker har gitt inspirasjon og mange drømmer om flotte turer. En spesiell takk også til Odd Arne Madsstuen. Han er her fra Gjøvik og har inspirert meg og ikke vært vond å be med på turer selv om han er ferdig med alle toppene selv. DET viser ekte fjellglede. Flere turer skal det bli,- om enn ikke så mange 2K lenger. Det er da man kan selektere litt. Plukke ut kremen av topper og gå turene om igjen...og KUN i godvær. Likevel...tror det blir lenge til...om noen gang at jeg går den siste turen om igjen med det første. Det vil gå noen år tror jeg.

Takker ellers alle turkompiser som jeg har vært på tur med. Vi har vel inspirert hverandre og hatt felles drømmer. Noen har gitt opp tinderanglerlivet for en periode, mens andre finner nye topper...nye mål..prosjekter! God tur fortsatt til dere alle.