Noen småtråkk på Josten (12.10.2013)

Med gnistrende værmeldinger i strynetraktene var Mr. Brekke et selvskrevent turfølge. Verre var det å få lurt med en tredjemann, noe Øyvind krevde for å gjennomføre en bretur på denne årstida.

Selv hadde jeg fått opp respekten igjen for norske breer etter forrige tur i området. Etter litt om og men, omgjøring på planer etc. fikk jeg til slutt fristet Daniel med på nok en sær samletur, med Lodalskåpa som karamellen til slutt (men han bør nok gå på tur med noen andre skal denne 2k-samlinga hans få fart på seg).

Høstluft og høytrykk

Litt kjølig start på denne tiden, men du verden så herlig når man vinner høyde og får den krystallklare luften til å se gjennom. Sola varmer fortsatt litt og første matpause ble når vi traff på de første strålene rett over Kåpevatnet. Utsikten allerede upåklagelig opp mot Kåpa og vestover, men bedre skulle det bli.

Vi hadde en lang dag foran oss og vi var effektive opp til første topp, Nordøst for Skålefjellet på 1920m. Herlig å kunne få en revansj på denne toppen og få et gjensyn med den vide utsikta.

Videre over til Sør for Teinosa og så opp på det imponerende Tverrfjellet; Utsikten mot Kåpa, Hankebreen, Strupebreen, det å se rett ned i Bødalsbrekka, og ikke minst skule på skrått nedover til Småttene var en solid følelse. Deretter er det bare å løfte blikket og stirre rett mot Hurrungane og hele den kjente Jotunsiluetten i øst, mens mot nordvest ligger hele Teibreen og Erdalsbreen, og ikke minst Erdalen med Oppstrynsvatnet med sine omliggende topper bak der igjen. En solid følelse.

Høyfjellsdramatikken

Denne turen skulle vise å inneholde litt sånn småting underveis av dramatikk. Litt krydder. Litt angst og flere lettelser.

Den første episoden skjer når vi er på vei ned på den litt isete og bratte nordsiden av Tverrfjellet. Jeg er litt lenger nede når det skjer, men jeg hører et kjent Brekkebrøl fylt av angst, kikker oppover og ser en skikkelse falle nedover... Det var Daniel som tok seg en aldri så liten salto ned på en fjellylle noen meter nedenfor der han mistet fottaket. Helsike, ikke var det langt unna at han forsvant under breen som hadde en romslig åpning mot fjellet heller, klar til å spise små fjellfolk.

- Går det bra, ropte jeg. Sånn delvis fikk jeg til svar og det viste seg å bli med skrekken denne gang også. Noen skavanker ble det vel, men heldigvis tåler en uferdig kropp mye.

Vi fant en liten frosset smeltepytt ved høyde 1583, og det ble en fin teltplass da vi slapp å smelte snø. Tømte sekkene for all overflødig vekt mens vi fortløpende diskuterte dagens planer videre. Målet var i utgangspunktet Stornosa og Raudskarvfjellet, men siden vi hadde forsovet oss på parkeringa til Bødalssætra på morgenen, samt at dagene ikke lenger er spesielt lange, ble målet Raudkarvfjellet innen sola gikk ned, om 90 minutter. Optimistisk.

Vi banket rett mot høyde 1684 i et forsøk på å omgå det meget oppsprukne brefallet opp til toppen. Det viste seg å være litt brattere enn antatt og det ble litt knoting opp en bratt snøflanke. Vi hadde tatt av oss stegjerna for å klyve opp litt fjell, men her måtte de på igjen, ahh, mer tidsbruk. Så detter selvsagt stegjerna til Øyvind av, han prøver å rette på det, men til ingen nytte. Han ender med å dette ned for 2.gang fra ca 5m høyde, heldigvis uten å slå seg noe spesielt mot steinene i bunn. Det ender med at Daniel til slutt hogger spor, og vi kommer oss opp alle mann.

Sola er allerede forsvunnet og vi er fortsatt et godt stykke unna toppen, ingen har spesielt lyst til å gå ned samme vei som vi kom opp, og brefallet er uaktuelt i mørket. Interessant. Vi satset på at brefallet på motsatt side av toppen skulle bli noe lettere å forsere så vi gasset på over toppen. Vi rakk såvidt å få en viss oversikt over breen før mørket ustoppelig la seg over Norges langstrakte land. Så her var vi, usle 4 km unna en varm sovepose og en middag, kun adskilt av litt oppsprukket is.

Det ble noen slike:
"ohh shit - her er det mye sprekker!
- Hvor da?
- Der, og der, ..tror jeg
- wææ, her var det hvertfall en.."
Vi følte oss ikke så store akkurat da.

And so on and so on

Dagen etter våknet vi opp til like strålende vær, og vi klarte heller ikke i dag å komme oss opp før halv nitida. Storenosa ble skrinlagt til Daniel sin store glede, og vi så alle frem til og avslutte en flott tur med Lodalskåpa som prikken over det hele. Det var kun en liten runding av fjellet som måtte gjøres først...

Aller først måtte vi traversere Tverrfjellet tilbake og nede på Hankebreen gjorde vi oss klare for oppstigning av et særdeles kult, men oppsprukket brefall. Vi planla en rute som så ganske kurant ut, med kun én liten usikkerhet på hvordan vi skulle krysse en liten tverrsprekk helt i toppen. Vi regnet med at det skulle gå greit, den så ikke så stor ut.

Sprekker og sprekker

Jeg gledet meg veldig, Øyvind var noe bekymret. Daniel var fortsatt på sin første skikeklige bretur, for en debut! Det startet ganske tidlig med en solid, men ikke så stor bro over en temmelig grov sprekk. Vi var i gang. Sikret med isskruer, litt på løpende, og innimellom fra standplass. Øyvind brukte mye krefter på å få bukt med all adrenalin oppover blåispartiene og syntes dette var mer enn nok spennende.

Vi var alle litt forskjellig utstyrt; Daniel lånte de gode stegjerna mine, men hadde kun en breøks, jeg hadde dårlige stegjern med ei god øks + en dårlig, Øyvind hadde ei dårlig breøks og gode stegjern, men som ikke passet til støvlene skikkelig. Til sammen ble vi et brukbart alpint brelag som brukte mye tid oppover.

Oppe ved den digre tverrsprekken fikk vi oss en overraskelse. For det første var denne tverrsprekken kanskje 15m bred og mye mer gedigen enn det vi hadde forestilt oss. For det andre var vi plutselig sperret inne i et virrvarr av monstersprekker på 20-30m dyp. Vi prøvde flere veier, men ble på nytt sperret av gap i den blå isen.

Eliminasjonsprosessen ble brukt, og veiene med de stadig tynnere og mer suspekte snøbruer ble valgt, da vi til slutt sto igjen med to valg. 1. Komme oss ned igjen, eller, 2. Satse på ei snøbru i monstertverrsprekken, som vi nå sto midt inne i på en slags rampe, for å så klatre vertikalt opp denne. Jeg hadde ikke så stor tro på dette, men Daniel foreslo at jeg kunne jo hogge spor, da kom vi oss opp. Ingen dum idé, det fungerer jo!

Med litt jobbing i isen var "stigen" klar til bruk. Laget en standplass på oversiden og da gikk det veldig greit for de andre å følge etter på topptau. Og til vår store lettelse var det ingen flere vide gap som manglet overganger opp resten av breen.

Ikke helt slutt enda

Vi nådde ikke østeggen før to på dagen, og nå skulle vi finne veien ned og rundt Kåpa. Tankene om at det ble sent meldte seg. Vi hadde lest at det var to skar på østeggen som bød på nedganger til breen over Småttene. Vi gikk først til det vestligste, så at det muligens kunne løses med et par rappeller, men det fristet absolutt ikke, mye råttent fjell og løse partier. Så gikk vi litt øst, så en nedgang og startet på denne. Kom kanskje 40m nedover, og skjønte at dette ble bratt, og det kom til å bli isete, noe som ikke fristet Øyvind veldig. Det som var verre, var den potensielle gleppa inn mot fjellet slik at vi ikke kom oss inn på breen igjen.

Jeg foreslo vi gikk tilbake for å se på rappellruta en gang til, vel fremme, ble vi ikke helt enige med oss sjøl, det var ingen gode alternativer. Det så nemlig ikke helt greit ut å komme ut på breen her heller, forutsatt at vi faktisk fant rappellfester nedover.

Tikk takk

Hmm. Vi ser på klokka og begynner å tenke at vi ikke rekker ned i dag. Tida går utrolig fort når man begynner å surre slik. Det var en ting som var sikkert, vi skulle ikke ut å surre i flere bresprekker i nattemørket på denne turen, det var vi alle enige i.
Det som virkelig var teit, var at selv om vi ikke var i noen umiddelbar fare så kom vi sannsynligvis til å bli savnet hvis vi ikke ga lyd fra oss innen kvelden var omme.
Kikket på kartet og så at høydekotene ikke var så skremmende et stykke nedover østryggen, kanskje vi kunne gå nedover et stykke, så traversere oss inn på breen lenger nede?
Vi tok et valg og gikk all in.

Enda en ting vettu

Når jeg runder av breen og over på fast fjell svikter selvsagt snøen under venstrefoten. Jeg detter ned og kiler meg mellom to steiner, og stopper selvsagt ikke før det høyre stegjernet har kjørt seg godt inn i den venstre lårmuskelen! Jeg presser meg opp igjen rimelig fort og får dratt ut det ene beinet fra det andre. Av med klær og konstaterer hvit kjøttmasse og litt rart sår, det blør heldigvis ikke så mye. Har noen teip? Nei. Plaster eller dasspapir? Nei, tomme. Løsningen ble en bokser på såret ,fastsurret med ei slynge. Humøret ble holdt oppe ved å vise, og å fortelle om, såret til Øyvind.

Vi tok av oss stegjerna og kløv oss nedover til vi kom på ei snøfonn, traverserte denne mens vi håpet at det nå skulle være slutt på de fleste episoder på turen. Vi måtte krysse et par store sprekker, men det var gode snøbroer, så intet problem. Vi så nå tydelig at vi hverken hadde kommet ut på breen fra rappellskaret eller ned snøflanken. Gedigne bresprekker og berglepper sperret effektivt de veiene!

Klokka var blitt mange og vi avskrev Kåpa og la kursen over Veslekåpa og ned i Skålaskaret for å så komme seg lengst mulig ned brattbakken før mørket la seg helt. Endelig fremme med bilen rundt ni på kvelden og turen kunne endelig få en avslutning. Herlig.