Et meget intenst og helhjertet forsøk på Maradalsmannen (09.09.2015)

Det gjør vondt å skrive om denne turen! Bare tre topper sto igjen før Jotunheimen pf>100 m-lista var fullført, og den vanskeligste, Kjerringa, trodde jeg var tatt. Jeg tok feil. Og valget om å snu er et av de verste jeg har tatt i fjellet i seinere år, men i ettertid føler jeg det var klokt og riktig. Nå kan jeg i alle fall prøve igjen seinere. Det hadde jeg nok ikke kunnet, om jeg hadde ramla ned.

Rutevalget var originalt. Fra Skogadalsbøen ned den umerka stien til Utla, rett sør for Vormeli, og opp krattskogen til munningen av Maradalen. Så greit hele veien opp til østflanken av Mannen. 4,5 t tok anmarsjen, og jeg slapp helt unna vading av elver, men fikk til gjengjeld en solid dose motbakke med kratt og svineri, flere ganger:

Den umerka stien ned til Utla er ikke umerka uten grunn. Den er bratt, tilgrodd og kronglete, men selvsagt lettere å gå ned, enn opp. Da jeg var nede ved elva etter 1 time, trodde jeg straks jeg så broa, men så måtte jeg opp 40-50 m - ikke bare en gang - men to ganger! Derfor tok det 1,5 t innen jeg krysset Utla, vel vitende om at det nok skulle gå atskillig tyngre motsatt vei i ettermiddag. Så sant, så sant.

Bestyreren på Skogadalsbøen hadde tipset meg om at det fantes en slags sti som jegerne brukte sør for Maradøla opp til Maradalen. Denne fant jeg lett, men den var slett ikke lett å følge, og det ble mye krattkrig og dyretråkk og tunge motbakker, innen jeg var over tregrensa. Da var det gått tre timer, og jeg var ganske utkjørt, og måtte ta en skikkelig pause.

Etter pausa gikk det langt lettere (enklere terreng), men å omgå Mannen - øst i sørflanken vant jeg neppe noe på, da det ble en del klyving opp og ned og utsatte sva som måtte omgås. Burde like gjerne gått rett over hele toppen!

Mannen fra øst - tre ulike forsøk
Nå fikk jeg endelig fullt overblikk over østflanken, men ble aldeles ikke beroliget. Dette så tøft ut, og verst var det at jeg ikke ante hvor jeg egentlig skulle opp. NØ-egga ut mot Maradalen så ut til å kreve forsering av glattskurte sva, og ble forkastet. Klatreføreren sa bare "flanken opp", men også her var det styggbratte sva. Mot sørøst-egga derimot var fjellet mer knudret, og en renne gikk på skrå utover mot sør, men så ut til å ende under en bratt hammer. Likevel gikk jeg for denne først.

Tok en solid matpause nede ved foten av fjellet, der det rant mye vann, før jeg krysset meg oppover i mye ur, med litt klyving, med kurs for renna. Måtte ut på et ubehagelig bratt og ganske hardt snøfelt litt til høyre, for å komme inn i renna. Eneste "sikring" på snøfeltet var stavene mine, samt å ta seg tid til å sparke skikkelige trinn i snøen. Jeg likte ikke situasjonen. Verre ble det, da en glippe på 1 m mellom snøen og fjellet åpenbarte seg under renna, som for øvrig virket mye brattere nå. Jeg kunne nok klare å hoppe inn på fjellet, men hoppet på returen ville bli vanskeligere. Ikke visste jeg om dette var veien heller.

Jeg kikket nå nordover i flanken, og så at en tydelig hylle gikk oppover i østflanken. Nytt håp! Den prøver jeg! Men atskillige nervepirrende meter måtte krysses på den ekle snøen, og det gikk fort en halvtime innen jeg var innunder hylla. Her klorte jeg meg inn på fjellet med et nødskrik, og opp på en bredere hylle, og skiftet til svasko. Det bar rundt noen snøklumper og på skrå oppover, men så sluttet hylla, og terrenget ble langt vanskeligere.

Nå var jeg nesten borte ved NØ-egga, og måtte ned noen sleipe sva, før jeg igjen kunne klore meg opp et snøfelt med svakoene på. Sparka trinn så det gjorde vondt i tærne, og kjørte tomlene ned i snøen for å få litt feste for hendene. Inne på fast fjell igjen, fant jeg ingen lett passasje bort og rundt "hjørnet" på NØ-egga, og prøvde flere utsatte varianter oppover. Alle endte med overgang til treerklatring, og da ville jeg ikke fortsette.

Nå var klokka blitt 16, og jeg hadde drevet på i over 2,5 timer i eksponert terreng og med psykisk belastning hele tiden. Det begynte å ta på i beina også, og returen som ventet var lang og kronglete. Det satt langt inne, men jeg fant det tryggest å returnere. Det betød at lista neppe blir fullført i år likevel, og det var ganske deprimerende å tenke på. Jeg skiftet til fjellstøvler, og tok meg dermed lettere ned snøfeltet. Her kom jeg meg helt ut på NØ-egga, og så at det muligens var her jeg skulle gått opp med en gang?

Jeg var likevel så utkjørt psykisk og fysisk at jeg ikke orket enda et forsøk oppover. Dessuten så jeg ingen løsning på å komme meg rundt "hjørnet" der oppe på forsvarlig vis. Jeg returnerte over østtoppen, og fikk en fin retur på mye snø ned til Maradalen. Videre en noe bedre stivariant ned krattet til Utla, og så forferdelig tung berg- og dalbane, før den fæle stien opp mot Skogadalsbøen igjen. Det gikk svært tungt på slutten!

Tilbake til middag kl 19 akkurat, men svært skuffet over ikke å ha klart Mannen. Noen som ut fra bildene kan fortelle meg nøyaktig hvor ruta opp går?

Holdt på 2,5 t i krevende terreng - tidvis bratt og hard snø - i østflanken på Mannen, for å finne en trygg vei opp.