Heillstuguryggen, nordlige del (28.08.2014)


Startpunkt Spiterstulen (1.081m)
Endpunkt Spiterstulen (1.940m)
Tourcharakter Bergtour
Tourlänge 14h 00min
Entfernung 12,1km
Höhenmeter 1.413m
GPS
Besteigungen Hellstuguhøe (2.072m) 28.08.2014
Midtre Hellstugutinden (2.339m) 28.08.2014
Midtre Hellstugutinden N1 (2.176m) 28.08.2014
Midtre Hellstugutinden N2 (2.153m) 28.08.2014
Nørdre Hellstugutinden (2.218m) 28.08.2014

Endelig et stabilt høytrykk! Det var lenge etterlengtet, men når det endelig var varslet var vi ikke sene om å åpne kalenderen og legge planene for en topptur. Etter den søte kløe (fantastiske juli) kom den sure svie (kjipe august), men så ble det endelig varslet godvær og da kom vi oss endelig til fjells. Vi hadde opprinnelig lagt noen kreative planer for toppene på vestsiden av Svartdalen, men siden vi nå måtte nøye oss med to dager borte og ikke kunne være avhengig av båt på bygdin, ble planene justert og vi satte kursen for Spiterstulen.

I bilen satt Frode, Jostein og undertegnede. En av oss hadde aldri gått i fjellet før og skulle få sin jomfrutur, og andremann har aldri lagt skjul på at han verken er spesielt høydesterk eller høydesvak. Vel, hva er vel mer naturlig enn å legge ruta mot relativt hårete Heillstuguryggen? Ryggen er både lang og periodevis relativt luftig og krevende, men vi tenkte at vi prøver, så ser vi hvor langt vi kommer. Vi kjørte hjemmefra halv elleve og kom frem til Spiterstulen ved firetiden, etter en kort stans i Lom for å plukke opp to sett med stegjern hos Fjell og Fritid i Lom, som på kort varsel hostet opp nødvendig utstyr for mine to turkamerater. Vel fremme var det bare å forsøke å få noen sårt tiltrengte minutter på øyet før avmarsj tidlig neste dag. Søvn ble det så som så med, vi fikk vel en snau halvtime alle mann. Ikke lett å sove i bil, nei!

Kvart på sju var vi ferdig pakket, en lett frokost var inntatt, og vi var klare til tur. Været var akkurat som profetene på Yr hadde spådd, aldeles praktfullt. Litt kaldt fra morgenen, så vi startet stigåingen oppover Visdalen med bukse, jakke og vanter. God stemning blant de glade vandrerne, forventningsfulle til hva dagen skulle bringe. Kanskje litt mye spenning, flere av oss hadde litt sommerfugler men vi håpet jo at magen skulle roe seg når dagen etter hvert skred frem.

Sola gløttet frem og skinte med varmt, orange lys på Styggehøi og Store Uradalstind, og varslet med det sin snarlige ankomst også lengre nede i dalen. Etter femti minutter krysset vi broa over Hellstuguåi og vi var klare for å forlate stien og begynne på dagens lengste motbakke, opp til Hellstuguhøi. 800 høydemetre på ca 2,5 km, hvorav 400 av høydemetrene på bare ca 750 distansemetre gir en ganske bratt bakke! Jeg har alltid vært litt spent på hvordan denne bakken ville være å forsere, da den ser ganske bratt ut på avstand. Ja, den er bratt men ikke særlig komplisert å komme opp. Når man kommer opp på ca 1450 og man ser rett på ryggen, har den en liten tydelig nubb som markerer hvor kotene blir litt lengre igjen og brattheten avtar. På nedsiden av denne nubben synes det å være partier med bratte sva man helst vil forsøke å unngå, så vi bestemte oss for å forsøke å holde litt til venstre for disse partiene, men at veien helt sikkert ville gå seg til etter hvert som vi kom oppover i sida.

Straks vi forlot stien ble det høye kneløft i lyngen. Ikke mye buskas her, men tyttebærlyng og mose tok bort litt av spensten i hvert skritt og stakkars Jostein klagde snart på både hold og kramper i beina. Litt energi-gel og litt redusert tempo reparerte raskt og vi forserte meter for meter oppover i sida. Ingen spesielle vanskeligheter opp her egentlig, klyving og armbruk for all del, men ikke komplisert. Litt over halvveis blir tråkket tydeligere og tydeligere og etter hvert dukket også spredte varder opp og viste vei. Snart nådde vi nubben og motbakken flatet noe ut. Vi kom tilsynelatende opp på oversiden av nubben på vestsiden til tross for at vi i utgangspunktet tenkte å gå på østsiden. Litt forledet i terrenget der, men det var tross alt bak oss uten nevneverdig trøbbel.

Som nevnt flater terrenget ut betydelig på oversiden av 1900 moh, og et parti med mose, gress og lav i gult, grønt og brunt gav en morsom variasjon i terrenget og litt avlastning for føttene. Bare å tråkke meter jevnt og trutt her, og til slutt nådde vi toppen av Heillstuguhøi. Kvart på elleve nådde vi varden, og det var tydelig at vi tok oss god tid på turen. Ikke no stress det, vi hadde foreløpig ingenting å rekke uansett. En god lunsjrast med brødskiver, nøtter og sjokolade ble inntatt, øyeblikkene foreviget digitalt og inntrykkene rundt oss ble slukt rått. Sola varmet nå godt og tindene på alle kanter kneiste stolt og viste seg fra sin beste side. Augustnedbøren hadde kommet i fast form i denne høyden, så toppene var pudret lett og klare for fotoshoot. Dette var min første Heillstugutopp, for Frode var det første 2000-metring noensinne og Jostein hadde strengt tatt bare Galdhøpiggen fra tidligere i denne høyden, selv om han er sunnmøring og sånn sett har rasket med seg enkelte topper i hjemtraktene.

Gode greier, nå var vi oppe, så nå skulle moroa starte. Eller, ikke egentlig enda, for først er det videre til Nordre Heillstugutind som må beseires. Jeg foretrekker ryggtraverser, og den begynner for alvor først før for Nordre. Veien videre fra Heillstuguhøi til Nordre er enkel å stikke ut. Først ned mot laveste punkt på sadelen, og deretter opp snøbakken til Nordre. Fra Heillstuguhøi kan det se ut som det kan ligge en topp lengre øst på topp-platået til Nordre, men det er bare synsbedrag her nede fra. I realiteten er det knapt stigning opp til østpunktet. Derimot ligger Heillstugupiggen ute på østryggen til Nordre, men den er ikke grei å ta fra denne siden, så den skal få stå igjen til en annen gang.

Nok en kjapp kikk på Memurutinder, Bukkeholstinder, Smørstabbtinder og annet snadder, før sekken kom på og vi gav oss i vei mot Nordre. Enkelt ned i sadelen, og dermed ble vi oppmerksomme på fotspor i snøbakken opp. Vi bestemte oss for å følge disse delvis opp. Bakken er akkurat passe slitsom å komme seg opp, så vi tok det piano. Grei snø å gå opp her, ganske fast og fin og vi hadde få gjennomtråkk. Oppe på toppen ser vi at det står to varder her, hvorav den største og mest forseggjorte egentlig ikke står på toppunktet. Rart? Ikke egentlig, for når vi ser hvordan ryggen snor seg videre mot Midtre, er det med en gang krystallklart at varden er der for å vise vei for vandrende som kommer sørfra. Vi slår oss ned ved pinglevarden og nyter utsikten nok en gang. Jostein kan fortelle at camelbak’en allerede er tømt og han er over på reserveflaskene. Motbakke og kramper tok knekken på reservoaret, så hvordan skulle dette gå? Den tid den sorg. Jeg kikket med lengsel ned på Heillstugubreen og de to hestene, som tilsynelatende var omringet av digre sprekker på alle kanter. Den sørlige hesten burde være enkel fra sørsiden, men veien videre til Nordre så helt håpløs ut nå. Nordre var om mulig enda verre fra nordsiden. Dersom hestene skulle tas i dag, ville det ta mye tid, så trolig måtte de avskrives denne gang. Klokka var passert tolv.

Her er det fint å være, men ryggen videre lokker og jeg er veldig spent på kvaliteten på fjellet og veien videre. De to andre langt mer usikre men kaster seg uredde på toget videre. Enn så lenge. Før vi la ut på turen videre på ryggen dro vi på oss selene, i tilfelle det skulle bli behov for den slags. Veien videre gir seg selv. Jeg var foreløpig fornøyd med fjellet, usedvanlig fast og fint og lite løsmasse. Traversen svarer til forventningene og vel så det. Ryggen følges stort sett hele veien ned i skaret. Jeg lærer gutta den viktige leveregelen «følg rygg, vær trygg», og med unntak av korte små omgåelser til høyre, holder vi oss stort sett på eggen. Mine venner er ikke like sikre på hvor trygt det egentlig er å gå på ryggen og ser ut til å foretrekke litt mindre utsikt ned i avgrunnen. Hver sin smak! Enkelte steder er «trinnene» såpass høye at sekkene havner nede på fjellet når man aker seg nedover, til enkeltes frustrasjon og plage. Det er litt av ulempen med å gå nedover og løsningen er naturligvis å gå baklengs, som på en stige. Ingen store utfordringer ned i laveste skaret mot Midtre.

Vi kom oss deretter ganske enkelt over de to småtoppene, men straks etter småtopp nr 2 (Midtre N1) kom en liten utfordring som måtte beseires. En liten hammer med litt for lite tak til enkel forsering, presset oss ned i høyre flanke. En ganske bratt flanke, men her måtte det omgås det var klart. Tråkket gikk også ned i siden, så det var bare å forlate ryggen for en stakket stund. Takene var faste og fine og det var heller ikke vanskelig å finne hyller til føttene, men det var naturligvis bratt. Mine kjære venner hadde nå oppdaget nytten av å få kroppen inn mot fjellet og baken ut. Til tider så følelseslivet ut til å ta overhånd og fjell og steiner ble kjærtegnet etter alle kunstens regler mens kroppene sakte gled over utspring i søken etter nye steder å sette ned foten. Så hyggelig, tenkte jeg – flere som har fått sansen for livet til fjells!

Vel nede kom vi oss raskt opp på ryggen igjen og begynte på bakken opp mot Midtre. Imidlertid møtte vi raskt på en ny utfordring, og denne var litt verre. Et par hundre meter senere, oppe på ca 2190 moh kom det en skikkelig klyvehammer. Den så ikke altfor komplisert ut, med brukbart med tak. Men huttetu så utsatt, nå var det alvor! Denne skulle jeg gjerne klyvd, men da ville det vært greit å bruke tau. Turfølget var særdeles skeptisk og lurte på omgåelser igjen. Jeg kikket ned i sida, og det var ingen tvil om at folk flest tok seg ned i sida her. Denne nedgangen var imidlertid adskillig verre, minst 50 høydemetre, rimelig bratt, periodevis glatte sva med løse steiner og jeg forkynte at det ikke var sikkert at omgåelsen var så mye bedre enn å følge ryggen, ubehagelig kunne det bli uansett. Overbevist over at omgåelse var eneste alternativ, tråkket jeg meg nedover i sida, og konstaterte at på venstre side av renna, altså sørsiden, var det flere massive steiner med utspring og bombesikre tak som var greie å holde seg fast i. Altså var renna en del enklere enn den kunne se ut til, forkynte jeg mine to venner.

Jostein først. Rolig og pent nedover mens jeg ropte opp forslag til alternativer å plassere bein og armer. Litt løsgods raste nedover siden, men jeg hadde trukket meg godt ut til siden og sto trygt plassert utenfor skuddhold og lot fotoapparatet gå varmt. Sakte men sikkert trakk Jostein seg nedover renna, vekselvis på venstre og høyre side av dypeste punkt for å finne sikre steder å plassere føtter. Vi avsluttet renna litt før dens laveste punkt, ettersom det så ut til å være greit å komme seg videre sørover derfra. Åling og kosing med en diger blokk før beina fikk solid fotfeste på andre siden, og Jostein fra trygt nede. Deretter Frodes tur, som hele tiden hadde sittet rolig på toppen og lyttet til mine instrukser og latt fantasien få fritt spillerom og engstelsen krype godt opp i hårfestet. Men til tross for både skepsis og tvil kom også Frode ned til oss andre etter noen minutters famling og fomling på vei ned renna. Det er rart hvordan terrenget spiller inn på hvordan vi oppfører oss. Selv om renna egentlig var ganske enkel å komme seg ned, blir alt betydelig mer komplisert når frykten slår inn. Jeg synes det sto respekt av hvordan de to trosset kroppens motvillighet og kom seg helskinnet ned. Dette var tross alt debutturen deres i slikt terreng.

Vi traverserte litt bortover i siden retning sør, og deretter var det bare å vinne høyde igjen. Høydemetrene satt imidlertid langt inne her, snøen lå her 20-30 cm dyp og fylte igjen alle sprekker mellom steinene, så når vi gikk oppover opplevde vi adskillige gjennomtråkk i sprekker mellom steinene. På veien oppover her hylte og skreik GPSen min. NEI, var den i ferd med å gå batteritom nå? Typisk! Ikke det at jeg trengte den for å finne vei, men sporloggen skulle jeg gjerne hatt. Håpet at den skulle holde helt ned, og lærte nok en gang at jeg må ha med ekstra batterier. Men det går vel i glemmeboka igjen til neste gang… Jeg ledet an disse anstrengende meterne opp mot det vi mente måtte være toppen av Midtre. Men akk, nei. Dette var ikke toppen likevel, bare en fortopp snaut 50 meter nord for Midtre. Og mellom fortoppen og Midtre var det først nok et lite skar og deretter en utsatt klyvepassasje bort til toppkrona. Jeg kikket ned i sida og konstaterte at her var det uaktuelt med noen enkel omgåelse. Omgåelse her ville innebære retur ganske langt ned i sida, travers i flanken og opp igjen til riktig topp. Glem det, her skal vi over klyvepassasjen. Ikke vanskelig i det hele tatt, men jøss da – luft i massevis! Ålreit, da ble det frem med tauet. For å senke adrenalinet litt og få igjen fornuften, tok vi oss først tid til en liten brødskiverast her.

Vi hadde tatt med to tau for anledningen, både seksti meter til gromme rappeller og brevandring, men også 30 meter 7mm klyvetau for raske sikringspunkter. Vi dro frem sistnevnte og jeg bandt inn begge gutta i hver sin tamp og festet midten av tauet til min egen karabiner. Deretter tok jeg meg opp det første partiet på 7-8 meter og slang tauet rundt en diger blokk og bandt meg fast. Sikret deretter opp Frode og Jostein etter tur. Med tau gikk alt så meget bedre, og gutta flyttet seg stødig oppover selv om en viss engstelse fremdeles kunne leses av ansiktsuttrykkene. Klatret deretter opp på en diger blokk som var tilnærmet flat på toppen og ruslet de siste meterne bort på trygg grunn. Surret fast tauet igjen og vinsjet inn de to siste, denne gangen Jostein først. De fikk deretter æren av å spasere bort til toppvarden mens jeg ryddet sammen taukveilen og fulgte etter. Jubelen sto i taket når det ble klart at veien videre var ryddig og enkel og vi ikke behøvde å returnere samme vei! Halv fem nådde vi toppvarden, og det var klart for litt posering for fotografen. En knakandes fin topp, i hjertet av Jotunheimen, som fremdeles viste seg fra sin aller lekreste side. Vi hadde utsikt til alt som er severdig, breer, tinder, daler, vann og ikke minst veien videre. Klokka var blitt såpass at veien videre skulle bestå av å komme seg ned i skaret og deretter ut på Heillstugubreen og raskeste veien tilbake til Stulen.

Nedoverbakken til skaret og breen besto av en nedsnødd flanke, ikke altfor bratt, og med stort sett fast fint fjell. Snøen var imidlertid lumsk, siden den skjulte hva som ligger under, så vi tok det ganske med ro nedover siden og siktet oss inn på en plass der breen gikk langt opp i fjellsida. Jeg tenkte at siden jeg uansett hadde bretauet nederst i sekken og måtte forberede det litt, gjorde det ikke noe om jeg fikk et lite forsprang så jeg slapp opp litt på bremsene. Det ligger to små kuler på ryggen nedover mot skaret, og jeg var litt nysgjerrige på disse, så jeg tenkte at jeg kunne jo like gjerne kikke litt nærmere på de. Hadde fått et lite forsprang på de to andre uansett, så jeg skvatt opp på første kulen. Usikker på hva slags skardybde den hadde, men trolig rett i underkant av 10 meter. En liten varde hadde noen kostet på seg å lage, en koselig gest. Tror jammen varden var grommere enn pinglevarden på toppunktet på Nordre, så her er det et misforhold noen bare må ta seg tid til å rette opp! Plukket også med meg den andre knausen, som ikke kan ha mer enn 4-5 meter skardybde og ingen varde. Men flott utsikt ned i Urdadalen, hadde de begge. Fjellet var også usedvanlig nydelig å gå i, sånne lyse steiner som er helt frie for lav og har fantastisk friksjon i all slags vær.

Kom oss deretter ned til brekanten og fant frem sjokolade, stegjern og tau. Her tok vi oss god tid til litt instrukser, skikkelig påsetting av utstyr og innknyting i tauet. Frode, letteste mann i laget, fikk æren av å være breåte og ble dermed også utstyrt med den lengste øksa for effektivt søk på den snødekte breen. Jostein fikk være kjøttvekt i midten, mens jeg tok taukveilen og prusikene og ansvaret for kameratredning ved gjennombrudd i snøbruene. Heilstugubreen og Vestre Memurubreen nede på flata er ganske forutsigbare, med ganske smale tverrgående sprekker og lite tull, så jeg var ganske trygg på at breturen skulle forløpe uten særlig dramatikk. Klokka var blitt halv seks når vi gikk ut på breen – noe som var nok en ny opplevelse for Frode. Jostein hadde et brekurs i bagasjen, om enn for ganske lenge siden.

Godt nede på første flata, omtrent på høyde med salen til Søre Heillstugubrehesten klager Frode over vondt i ryggen, og lurer på om han må stikke øksa ned i breen ved hvert eneste skritt. «Neida, Frode. Bare stikk der det ser ut som vi går på en forlengelse av en sprekk du ser til en av sidene, du» kunne vi begeistret og smått humrende servere tilbake. Lettet over den beskjeden, men samtidig skuffet over at den beskjeden ikke ble gitt en halvtime tidligere, tråkket vi ufortrødent videre ned bakken sør før Søre hest. Aldri før, og trolig aldri siden, har jeg gått så nære en 2000-metring uten å plukke den med meg. Det ville uansett bare være bortkastet tidtrøyte, all den tid jeg uansett må opp igjen ved en senere anledning for å ta den nordlige hesten – og den var helt uaktuell i dag. Altså kunne begge like gjerne vente.

Snølaget vi trampet spor i ble gradvis skrinnere, fra å være langt opp på leggen og nesten knærne når vi startet på breturen nådde snøen snart bare så vidt over foten, og så kom blåisen. Sprekkene gapte imot oss på høyre og venstre, og vi fikk noen fine utsyn ned i det mørke, ukjente mens vi passerte forbi på trygg avstand. Smeltevannet rant i strie strømmer under snøen og de klukkende lydene satte ut Jostein litt, som var gått tom for vann for lenge siden og nå var på vann-snylteren i forrådene våre. Men ikke lenge etter gikk smeltevannet i dype bekker oppe på isen og Jostein kunne fylle flaskene med friskt, nysmeltet og iskaldt vann.

Vi holdt oss til høyre på isen så godt det lot seg gjøre, vel vitende om at det kunne være flere sprekker på venstre siden der breen kommer ned nord for Nordre hest, og dessuten var det viktig å komme ut på rett side av breelva der blåisen tar slutt. På vei ned Heillstugubreen ble det brått isende kaldt, brevindene tok tak i de etter hvert slitne kroppene og når sola forsvant bak den stolte ryggen vi tidligere på dagen hadde vært på toppen av, sank temperaturen betraktelig og raskt. På med jakker og deretter bare å fullføre etappen.

Vel nede fra breen ryddet jeg bort et møkkete tau, møkkete stegjern og annet møkkete utstyr. Frode plumpet grundig gjennom søla og sto i klissete grå bresand til over begge anklene. Vi konstaterte at klokka var blitt kvart over sju, og vi hadde ganske dårlig tid til å rekke matserveringen på Spiterstulen klokka ni. Her var det bare å peise på nedover lia. Gutta var ikke vonde å be og satte opp et forrykende tempo jeg aldri hadde trodd de var i stand til å oppnå etter den dagen. Vi var nå i kjent terreng, mye av ruta hadde vi gått tidligere på dagen, fjellene, breene og dalene var sett før og det viktigste nå var rett og slett å legge stien bak seg for å nå den forjettede matsalen og sengene før kroppene segnet om. Den forrige nattas magre søvnutbytte og dagens topptur var i ferd med å sette spor og etter hvert som ur ble til sti og vegetasjonen økte på, ble føttene mørere og lårene mer og mer medtatt. De siste hundre meterne frem til tunet på Spiterstulen er ganske drøye, du ser hytta, men den kommer liksom ikke nærmere. Kikket litt rundt meg og kunne konstatere at ansiktene var ganske innbitte, og gangen var ikke lenger like elegant. Mer som pingviner som hadde fremdrift gjennom vagging fra side til side på to stive stolper av noen bein, som hadde takket av for lenge siden.

Kvart på ni vagget vi inn i resepsjonen og kunne gledesstrålende få bekreftet at selv om den ordinære matserveringen sluttet kl åtte, og kafeteriaen som vanligvis tilbyr tallerkenretter og andre retter ikke lenger var åpen fordi høysesongen var over, skulle vi få mat. Kyllingfilét, potetsalat, rognebærgele, salat og flatbrød gikk rett ned på høykant. 14 timers tur var historie. En stolt «guide» hadde gitt to kompiser en grom debut i Jotunheimen og en opplevelse som nok sitter i en stund. Selv er jeg godt fornøyd med fem nye topper i bagasjen, vel vitende om at Heillstuguryggen fordrer nok et besøk. Ikke meg imot, det er en rygg som er vel verdt et besøk til. GPSen holdt noen timer lengre enn pipingen tilsa, men utpå breen tok sporloggen slutt. Da fikk jeg i hvert fall med den viktigste delen av turen!

Benutzerkommentare

Kommentartitel:
Zeichen: 1000
Kommentartext:
Du musst angemeldet sein, um Kommentare schreiben zu können.