Semelholstinder (30.06.2007)

Under værskillet
Klokka var 06:40 da Robert og jeg tok iveg over snøflatene fra Leirvassbu retning Kyrkjeglupen. Været var over all forventning, sola bakte, og svetten piplet snart på panna, selv om det fortsatt var flate dalen der vi gikk. For vi hadde gamblet litt denne gangen, og dratt på tur sjøl om værmeldinga var heller stusselig. Men det viste seg snart at vi var omtrent på værskillet. Nordover blånet himmelen glassklar og ren, mens sørafor lå skydekket tungt og grått. Skyfronten syntes å ligge i øst-vestlig retning, og hadde tydeligvis stoppet opp også. Derfor på med solfaktor 12! Så vi var mer enn fornøyde, der vi rundet Leirvatnet/1401 på et fortsatt solid snødekke, som i snitt nok var 40 cm tjukt ennå. Dog var de solvendte flatene under Tverrbytthorna tiltagende flekkbare, mens isen ennå lå heldekkende på vannene, selv om vi altså skulle skrive juli mnd. neste dag.

Snart så vi dagens mål svartne under sola i motlyset, nemlig traversen over Semelholstindene fra Nordre/2004, over Vestre/2130 til Store/2147. En illkvit tåkedott klynget seg ennå fast over Store, som kastet sin kalde blåskygge utover nakken på Visbreen ved dens fot. Og ut fra tåka falt den kvasse og noe forrevne egga utover mot Nordre. Huh - så spennende ut ja!

Vi turet innover flyene foran Kyrkja/2032. Jeg kjente at formen ikke er mye å skryte av, og med en tung sekk full av klatreutstyr og tau, syntes jeg det gikk litt trått. Det var varmt så svetten silte, og jeg drakk uvanlig mye underveis. Der stien faller av utover Visdalen mot Spiterstulen tok vi en liten rast, og vurderte potensielle veivalg opp til Norde Semelholstind/2004. Vestflanken så svapreget og lite innbydende ut, styggbratt er den også. Langs nordryggen lå noen spredte men større snøfelt, og vi bestemte oss for å benytte disse som adgang opp til himmelranda ca. halvveis oppe på fjellet, for så å følge den bare nordryggen til topps. Vi forlot så stien, og slapp oss ned til den grumsete åa foran fronten på Visbreen. Vassføringen var ikke allverden, så kryssingen gikk greit. Den bratte og oppsprukne Visbreen ser flott ut herfra. Men også i denne har det nå dukket opp en bar svaflekk med fossende vann oppe i brefallet, en flekk som ikke var der for 2 år siden, da jeg var her sist...

Nordryggen
Snart når vi motbakken i Nordre Semelholstind, og vi krysser skrått over til venstresiden av den første snøflanken. Så følger vi snøkanten nesten til endes. Vi ser derfra at videre oppe steiler noen svapregede småknauser som vi velger å omgå på høyresiden. Vi skjærer derfor over snøen til høyre igjen. Her er det såpass bratt at vi benytter isøksene under kryssingen. Vi når fast land omtrent i toppen av snøflanken. Vi runder så hamrene, og når en ny snøflekk bak disse. Denne benyttes i sin helhet oppover, og derfra var det barmark til topps. Neste hammer ble rundet på venstresiden, og snart nærmet vi oss punktet der ryggen smalner av og flater ut sørover mot selve Nordre/2004. Relativt enkel nordryggen altså. Runde første hammerparti til høyre, og neste til venstre, og unngå svaene underveis. Holder man seg øst på nordryggen er det meste greit. Lenger vestpå, for ikke å nevne i selve vestflanken, er det adskillig mer svapreget, samt brattere også. Idet vi slentrer sørover toppryggen, blir vannsuset fra Visdalen borte, og foran oss ser vi nå eggen oppover mot Vestre/2130. Den ser bratt ut! Vi nyter utsikten på begge sider, og når omsider Nordre Semelholstind/2004. Her tar vi en liten toppause, og plukker fram seler og litt annet småstæsj, før vi belager oss på den hakkete og utfordrende egga videre mot Vestre...

Sprekt landskap
Etter sigende inneholder egga fra Nordre til bandet mot Vestre fire rappeller hvis egga skal følges. Vi når etter drøye 100 meter den første hammeren, og den ser ikke innbydende ut for klyving/klatring. Glatt klippe med lite tak for både hånd og fot. Men alle rappellene synes korte, kun en håndfull meter hver og en av dem, så vi enes om rett og slett å omgå dem alle ned i vestflanken. Men denne er bratt her, så vi må søke litt tilbake for å komme ned. Vi finner en grei vei som ender i et glatt og bratt sva ovenfor en snøflekk. I høyrekant av svaet drar en 2-3 meter høg bergvegg nedover. Vi søker nedover så langt vi tør gå på svaet, langs veggen som har få potensielle opptak. Der nede lager Robert ei lang tauslynge, som kippes over en steinspiss oppe på ryggen ovenfor bergveggen. Taufestet testes, før vi jukser oss opp med et halvgodt grep på høyrehånda, og slynga viklet rundt venstre. Vel oppe på bergryggen løser det hele seg opp, og om litt står vi nedenfor både svaet og snøflekken. Tipper dette er eneste veg ned her, men man kan også slippe seg ned 50 meter før den første rappellhammeren, istedet for å snu ved den slik vi gjorde.

Vel nede under hamrene, traverserer vi så i grei ur bortetter vestsida. Ikke fullt så bratt som i øvre del her heller, så det er grei skuring bort til laveste bandet mot Vestre. Her kommer også breen helt opptil egga på østsiden, så breen er også en mulig adkomst til bandet, forutsatt forsiktighet på den ralativt bratte breen. Men den så relativt sprekkfri ut. Fra laveste er egga knivsmal et stykke, 30-50 cm bare, og sidene er nesten vertikale. I tillegg ser den "råtten" ut, idet den kun består av stablet sten og blokk, og den er gjennomsiktig både her og der. Neppe godkjent av bygningskontrollen dette! Instinktivt prøver man å se an "balansepunktet" i stenene man trår på, og bevege seg mjukt med jevne tyngdeoverføringer. Ikke av fare for selv å dette ned (for grepene er gode), men av fare for å rive ned hele røysstabelen!

Lenger sør nås igjen fastere fjell, og det som på avstand ser verst ut, nemlig det meget bratte partiet opp mot Vestre, er ikke brått så ille som det ser ut til. Faktisk er dette det enkleste partiet mellom Nordre og Vestre. Bratt javel, men fast berg med masser av gode tak og god friksjon. Trivselsfaktoren er høy oppover der! Etter å ha vunnet en del høydemeter i bratta, nås da Vestre Semelholstind/2130 uten dramatikk. Men videre da mann, ser det adskillig mer spooky ut...

Cruxet
Vi drøyer ikke lenge på Vestre. Jeg har vært varm og litt daff hele dagen, så jeg suger de siste vanndråpene ut av Camelbak'n der oppe . Ikke ofte jeg går tom for drikke, har vel knapt hendt før, enda jeg hadde med meg 2,5 liter også. Men en baktung sekk på 18 kg påvirker jo også balansen og derved kraftforbruket, både i ur og i klyve/klatrepartiene. Og varmt var det helt til topps.

Vi tusler ut til neste hammer, et rappellpunkt ned fra Vesttoppen, der det sitter et par slynger tredd innunder en sprekk på ei steinhylle. Det er drøye 10m ned til skaret, men kun øvre halvdel rettferdiggjør en rappell. Vi ser hammeren nøye an. Nedtaket er utsatt, men vi bestemmer oss for å gå uten tau. Robert senker seg langsomt ned med et laaangt steg (og han er langbeint!) og hengende mest i ei hånd, og når et fotisett med venstrefoten langt nede. Med tyngden pent overført til foten, kan hender og høyrefot step by step lete opp neste tak, som alle var relativt små, men faste. På dette viset unngikk vi også her rappellering. Så er det opp igjen fra skaret til en ny topp, jamnhøg med Vestre omtrent. Derfra ser vi endelig dagens crux, for oppatt fra neste skar, som også er farlig nær 10m djupt, steiler nordsida på Store. Den krever klatring. Vi myser på veggen, peker og diskuterer vegvalget. Vi bestemmer oss for å prøve det østre (venstre) hjørnet opp veggen fra skaret, en kort etappe på ca. 15 m, estimert grad 3. Teknisk sett relativt enkelt, men temmelig så utsatt.

Men først må vi ned til skaret da, og finne en standplass. Her prøver vi å gjenta suksessen fra forrige topp, og søker å unngå rappell også her. Kanskje enda mer utsatt, like bratt, og like langt ned til første plasseringsmulighet for en fot. Men her er fjellet adskillig løsere, så ethvert feste/håndtak/fotisett må både vurderes nøye, og testes før belastning. Men med samme tynte teknikk som i sted, og med max konsentrasjon, kommer vi oss endelig ned i det siste skaret. At apefaktoren er like stor som solfaktoren er sjelden noen fordel, men i dag var lange armer så absolutt et stort pluss!

I skaret etablerer vi så en utsatt standplass, sittende overskrevs på en kvass stenegg. Til venstre svartner fjellveggen verikalt ned i breen 60-70m nedenfor, til høyre stuper et hylbratt og gruslagt sva rett ut i ei uggen snølagt hengerenne, som ender i stenur 40-50 meter under oss. Jeg skal sikre Robert som skal lede opp. Standplass sikres ved ei tauslynge rundt et bergutspring, lavt og halvt bak meg til venstre, samt ei kile i berget bak ryggen min. Så får Robert noen karabinslynger og et rack inneholdende både kiler, hexer og kamkiler, og prøver seg følende fram på hjørnet...

Fjellet er også her løst, og takene høres ofte litt hule og utrygge ut. Fotlistene er jamt små, så Robert er forsiktig, og tester takene godt før han tar neste steg opp. Jeg konsentrer meg om taukveilen, og er nøye på å fore ut tau så jeg ikke trekker ham ut av balanse. Det er få muligheter for sikringsfester også, lite sprekker, og de som er, er enten råtne eller for små for kilene. Men ved litt leting blir de to første kilene satt, før Robert er oppe på ei lita hylle oppunder det siste avgjørende opptaket. Ikke lett å finne noe sikringshold, men etter mye famling finner han omsider et feste for det tredje sikringspunktet, en halvstor hex. Opptaket fra hylla er ganske greit, og snart ropes det "Standplass!" oppe fra vestre pukkelen på Store.

Jeg rensker så standplassen min, og går sikret på topptau etter. Idet jeg skal ta med meg kile nr to, ser jeg at den øverste hexen også henger på tauet der. Jeg sier til Robert at den har løsnet, men han svarer at han bevisst hadde nykket den ut med tauet fra der han sto på toppen. Derfra klatrer jeg så ørlite mer høyre enn hva Robert gjorde. Helt greit egentlig, det viktigste er å unngå løse tak. Men ved litt famlig og leting finner man alltids noe, så med konsentrerte forflytninger er det problemfritt til topps. Litt baktung i vertikalen med 18 kg på ryggen, så man må kline seg litt inn i veggen hvis det er løst. But hey - artig dette!

Tung retur
Vi pakker så ned igjen utstyret, og tar en matbit. Og jeg får heldigvis litt vann av Robert.
Vi skuer nord og tilbake mot både Vestre og Nordre, og ser også mye av ryggen vi hadde kommet langs. Nedover langs Visdalen forsvinner snøen fort, og dalen blir helt grønn før Spitersulen. Deretter tusler vi bort til varden på Store Semelholstind/2147. Vi bare klapper på varden før vi går stenrøysa rett ned på Visbreplatået nedunder fjellfoten. Breen trekker seg kritthvit og sprekkfri, og herfra tar vi hvert vårt vegvalg. Robert skal nemlig utom Urdadalstind SV-1/2080 og SV-2/2005, som her ligger kloss langs brekanten i sør. Jeg har vært på disse før så jeg rusler iveg beneste over breenflata til dals, men Robert tar av mot Urdadalstindene. Jeg ser ham oppe på himmelranda mens jeg vasser skodjupt i bløtsnøen nedover mot Langvatnet. På dalbrekket snur jeg meg en siste gang, og takker pent for i dag. Så halvt går, halvt sklir jeg på bena ned snøbratta, og legger meg på en flatsten nedi dalen og venter på Robert. Det anger av fjorgras og kramsnø der nede, ei lita bekkesisle klukker lavmælt attmed stenhella jeg ligger på, og en fjellvåk klager tynt oppe i bergene under Langvasshøes sørskulder. Så fredelig, så godt.

Om litt kommer også Robert ned, og vi tar iveg på 7-8 tunggåtte km i våtsnøen tilbake til Leirvassbu. Ved hvert eneste skritt glipper foten litt, og vi synker i en 8-10 cm hele vegen. Vi blir rett og slett slitne, særlig i leggene, og må ta en to-tre pauser underveis. Det synes kokvarmt, for vi har også blitt litt solbrente gjennom dagen. Så vi svetter, og drikker, og går og går og går...
Men alt tar en ende, og etter 12 timer på rømmen, har en dugget og perlende pils sjelden smakt bedre! For vi skulle ikke hjem igjen ennå, vi skulle også gasse oss med en bedre middag, før morgendagens småplukking av sekundærtopper i Visbretind sto på programmet.
Ahhh - noen ganger er det ålreit!