Kommunetopphelg i nedre Hedmark (08.04.2005)

Hornkjølberget i Eidskog
Etter et kundebesøk i indre Østfold var ikke veien lang over til Eidskog og Hornkjølberget. Et stykke syd for Kongsvinger sees fjellet vest for hovedveien, jeg svingte inn på gamleveien og fulgte denne til litt syd for fjellet. Herfra går vei merket Buholtet, og etter et par kilometer var jeg på veiens høyeste punkt. Et skilt markerer at her går stien opp, og et kvarters vandring senere stod jeg på toppen. Her er et gammel tårn for utkikk etter skogbrann, kledd med liggende panel hele veien opp. Inni er det kun en trapp i et luftig trapperom. Øverst utsiktsrom med vinduer i alle retninger. Vid utsikt.

Granberget i Sør-Odal
Etter besøket i Eidskog gikk turen til Sør-Odal og Granberget. Jeg fant veien opp til Odals verk, og kjørte så langt det gikk, det var ikke lengt før jeg traff på en bom. Tok så sykkelen fatt innover noen ganske fuktige skogsveier, tungt å tråkke, og litt trilling må jeg innrømme. Jeg gikk av sykkelen noen hundre meter sydøst før toppen før jeg ruslet til topps. Jeg fulgte et hogstfelt opp mot toppen. En harepus som ikke hadde fått av seg vinterpelsen sin hoppet omkring og hadde vanskeligheter med å skjule seg. Skogens konge kom også ruslende, men forsvant fort. Ikke så rart kanskje at flere av kommunetoppene i Hedmark heter noe med elg. Mye gran her oppe, noe utsikt.

Rafjellet i Kongsvinger
Etter besøket i Sør-Odal var ikke veien lang til Rafjellet i Kongsvinger. Jeg fulgte en bilvei innover skogen så langt det gikk, og videre var det bare å følge traktorvei/sti til topps. Åpen hytte på toppen, med mulighet for kaffekoking og sogar overnatting for et par personer om man har med sovepose og underlag. Branntårn på toppen, men utsikten var begrenset, da det kom en skikkelig snøbyge da jeg var på toppen.

Kaktjernsberget i Grue
Fra Kongsvinger ble det lang kjøring innover finnskogene, forbi Svullrya. Like før avkjørsel til Tysken gjestegård svingte jeg opp til venstre på en åpen skogsbilvei, som ble fulgt inn til Gråbergkoia. Herfra spente jeg på skiene, men skiføret var heller dårlig, så jeg satte igjen skiene og fortsatte til fots. Dette var en logistikk-feil av de store. Etter hvert ble det mer og mer snø, og da veien nærmet seg slutten, svingte jeg opp til venstre, der jeg kom innom nok en skogsvei et stykke før jeg fulgte bekken opp til Øyvannet og tok peiling på toppen syd for Øyvannet. Som på de 3 forrige toppene var det også her en kjentmannspost som fortalte at jeg var kommet til Kaktjernsberget, høyeste fjell i Grue. Jeg hadde egentlig tenkt å ta turen sørøstover til Kaktjernsbergets trig.punkt for å være på den sikre siden, men droppet dette, da jeg regnet med at kjentmannstoppens gutter vet hva som er høyest. Jeg måtte her vasse i knehøy snø et godt stykke og ergret meg stort over de hensatte skiene. Et bedre alternativ for å nå denne toppen er nok en annen årstid, enten på skikkelig skiføre eller med sykkel nesten til topps fra en annen retning. På returen fikk jeg virkelig opplebe storskogens gleder. Jeg hadde hørt tranenes karakteristiske trompetstøt flere ganger, men hadde ikke ork til å gå ut å se etter dem i dypsnøen, men så kom de av seg selv, flyende rett over hodet mitt, mens de trompeterte i kor. den som hadde hatt et godt videokamera for hånden da !
Elgklinten i Åsnes
Etter den strabasiøse turen turen til Kaktjernsberget fant jeg til slutt en vei som gikk innover mot Elgklinten. Jeg startet mellom Tysken gjestegård og Ramsli, etter anvisning fra en gubbe med motorsag som jeg kom over. Veien var låst med bom, men jeg tok sykkelen fatt med skiene på stanga. Etter et par kilometer var det skiføre, og jeg gikk på ski og til fots ettersom føret var innover. Litt bratt opp mot toppen av Elgklinten, som har riksrøys 94 med kongelige monogram i steinhella fra 1755 på toppen. Artig å se langs grensegaten nordover som var stort sett snøbar, mens et blikk sørover fikk meg mer i vinterstemning. Et kremsted når man først er kommet opp.

Gitvola i Løten
Vel nede fra Elgklinten bar det mot Flisa, Braskereidfoss, forbi Elverum og oppover mot Nordhue. Veien opp til Nordhue var brøytet, men jeg fortsatte rett frem mot Gitvola. Etter et kort stykke var ikke veien brøytet lenger, så det ble noen dryge og kjedelige kilometer innover mot Gitvola seter. Jeg så setra store deler av veien, men den kom veldig sakte nærmere. Jeg fant så veien opp gjennom småskogen, forholdsvis bratt og kronglete her med ski, men lenger oppe rundet toppen av som så mange andre topper på denne kanten av landet. Jeg var på det høyeste punktet, men her var dårlig med markeringer å se i den meterhøye snøen. Sommerstid er nok dette en lettere tur, når man kan kjøre frem til setra, ikke spesielt inspirerende å gå kilometervis på en nesten flat og rett vei.

Tuva i Ringsaker
Etter å ha vært på Løtens høyeste topp gikk turen videre vestover og nordover. Jeg fant til slutt veien opp fra Brummunddal opp mot Brummund sag, og derfra på en bred fjellvei sterkt preget av vårløsning oppover mot Kvarstadsetra, derfra i retning Øyungen seter. Veien stoppet ca. 1 km før hytteområdet. Så vidt jeg kan se går det sommervei helt frem til hytteområdet. Fra hytteområdet gikk jeg på flott føre rett opp på fjellet, over et par småtopper og opp på en ny topp. Da er jeg på Tuva, tenkte jeg. Men en kontroll viste at jeg ikke var på 1090 meter men på Danseren på 1009 meter. En halvtimes skigåing senere, etter å ha passert Jomfrua var jeg imidlertid på toppen. Fin utsikt i alle retninger, et typisk fjellvidde-terreng uten de bratte stigningene. Flott område for den som liker å strekke ut på ski.

Himmelkampen i Åmot
Etter å ha vært på Tuva i Ringsaker var ikke turen lang over til Himmelkampen søndre topp, ikke stort mer enn en kilometer i luftlinje. Skivennlig terreng og godt føre tidlig i April. Fin utsikt og flott utforkjøring sydover

Kroksjøhøgda i Hamar
Fra Himmelkampen i Åmot var det bare å peile seg inn mor det høyeste fjellet i Hamar som ikke akkurat er noen topp. Fulgte kompassnåla, passerte et par hytter, over en bekk og fant så en liten haug ute på myra med en varde på. Litt rart med en varde akkurat her, men punktet passet veldig godt til å være Hamars nordligst punkt, selv om jeg ikke fant noen markering av dette. Fulgte så i rettlinje kommunegrensen og fant så en ny varde med en solid kjepp akkurat der det begynte å gå nedover igjen. Jeg tok en flertallsavgjørelse på at denne kjeppen markerte Hamars høyeste fjell. Dette var kommunetopp nummer 3 på godt under en time!

Orrkjølen i Nord-Odal/Stange
Etter å ha vært rundt i mange Hedmarkskommuner var det fint å avslutte med ”dagens dobbel”, ettersom Orrkjølen er høyest både i Nord-Odal og Stange kommune. Jeg startet ved Malungen ved riksvei 24 og fulgte veien i retning Grytsetra til fots. Det ser ut som denne veien kan benyttes av biler mot avgift, men tydeligvis ikke i teleløsningen. Vel oppe bakkene starter en merket sti i retning Orekjølen. Det er en lang vandring i myrlendt skogsterreng, men jeg gikk på ski det meste av veien. Jeg traff et par med en hund som var på vei ned, og spurte om snøforholdene, for jeg var litt i tvil om jeg skulle fortsette med ski. De var entydige i sine råd, og skiene ble med. På vei ned brukte jeg ski nesten hele veien, men det ble litt mosegåing innimellom. På toppen er ei lita bu som står åpen, med ovn og ved og en kaffikjele. Med medbragt sovepose og underlag er det sikkert fint å overnatte for et par personer her. Over hytta er et utsiktstårn med en metallplate som forteller om siktlinjer i ulike retninger. Som på Hornkjølberget i Eidsskog, Granberget i Sør-Odal, Rafjellet i Kongsvinger, Kaktjernsberget i Grue og Elgklinten i Åsnes var det også her kjentmannspost. Nå er det like før jeg får kjentmannsmerket. På Finnskogene har de kjentmannsposter på alle kommunetoppene, men benytter en gammel kommuneinndeling, slik at det er litt flere poster enn det som nå er kommuner. Også i Våler og Elverum kommuner er det satt ut poster, men disse rakk jeg ikke innom denne helgen, de sparer jeg til en annen tur med litt mindre ulne snøforhold. For mer info om kjentmannstoppene se www.finnskogen-turistforening.no/kjentmannstoppen.html