Aiguille du Tour (08.07.2004)

Det var vår 4. dag i Chamonix. Vårt store mål, å bestige Vest-Europas ubestridte fjelldronning; Mont Blanc. Og vi; det var Cato, Cathrine, Tom Ove, Jan Einar, Øystein og jeg. Været hadde vært grått de 2 første dagene mens vi hadde tatt akklimatiseringsturer, i forgårs til Pointe de Drone på knapt 3000 moh fra Col du St Bernhard og i går gondoltur til Aiguille du Midi i tåke. I dag hadde vi tenkt oss høyere enn 3000 moh, uten noe konkret mål, vi ville komme bra høyt opp på Tour-breen. Cato sa etter frokost at han ikke ble med(?), han og Cathrine hadde annet viktig fore...Vi 4 andre dro avgårde mot Argentiere, og tok en taubane opp til ca 1800 moh. Vi fant en sti som syntes å føre i retning østsiden av Glacier du Tour. Været var så som så med lave skyer og det dryppet litt av regn. Etterhvert som vi steg oppover, steg skydekket også, og snart brøt solen gjennom. Kan ikke nekte for at humøret steg atskillige hakk også. På ca 2400 moh kom vi til den forseggjorrte steinhytta Refuge Albert 1ere. Her ble vi fortalt at den imponerende toppen vi etter hvert kunne se til venstre(øst/sørøst for oss) var Aiguille du Tour, en relativt godt besøkt topp. Optimistisk fortsatte vi oppover i stadig flottere vær, og snart kunne vi gå inn på breen, helt i dens nordøstlige del. Vi traff her 2 klatrere på vei ned, og joda, de hadde vært på Aiguille du Tour(vi hadde jo ennå ikke hørt om "alpin stil" med grytidlig start, og kom tutlende der midt i solsteiken godt etter middag)

Og ganske riktig, ikke mye lenger oppe tråkket Tom Ove gjennom ei snøbru og godt ned i en bresprekk med ene benet, dog helt udramatisk. Etter hvert som vi steg oppover bedre og bedre utsikt, særlig sør/sørvestover. Mont Blanc og de høyste toppene var dog stort sett skjult i drivende skyer.

Snart var vi ved den sør/sørvestvendte snørenna vi hadde blitt anbefalt å følge, og som de siste timene hadde ligget midt i solsteiken. Akkurat idet vi stod ved innsteget kom et våtskred sigende, og stanset noen meter over oss. Siden solen var på vei bort fra renna, og "skredet nettopp hadde gått" regnet vi med det var greit å gå opp her.
Vi knyttet oss inn i tau; "en for alle, alle for en". Det var ikke så verst bratt i begynnelsen, men våt snø hvor førstemann sank godt nedi, og suboptimalt akklimatiserte som vi ennå var, ble det rimelig strevsomt oppover. Lenger oppover smalnet rennen inn og ble stadig brattere. En og annen stein kom farende, men aldri faretruende nær oss. De siste metrene var veldig bratte, med isete underlag, og fronttaggene på stegjerna gode å ha. På toppen av renna var var det en liten sadel og på nordvestsiden stupte det ned på nordsiden av fjellet, og vi kunne se ned på breen og helt ned i dalen mot Argentiere, mer enn 2 tusen høydemeter lavere. Fra denne lille sadelen gikk den en smal luftig egg med steinblokker opp mot høyre(øst/sørøst) til et toppunkt.
Vi kom oss opp på dette meget begrensete toppunktet, men er i ettertid noe usikre på om dette var hovedtoppen eller om det var en sekundærtopp.
Særlig når vi har sett bilder av toppunktet til Aiguille du Tour i etterkant, som er et rimelig vidt toppunkt med plass til mange samtidig, er vi litt i tvil om vi faktisk var på høyeste punktet

Ned snørennen fant vi det helt klart tryggest å gå baklengs, og med stramt tau og stor forsiktighet arbeidet vi oss nedover. Ettermiddagen var nå i ferd med å bli til kveld og vi hadde langt å gå tilbake. Snart kom mørket, og vel nede på 1800 moh var det selvsagt ingen heiser operative. Vi måtte derfor traske hele veien ned til Argentiere og kl 0030 var vi nede. Heldigvis hadde vi fått mobilkontakt og ble godt tatt i mot av Cato og Cathrine som hadde kjøpt noe Mc Donalds-like mat til oss. Godt slitne etter ca 1700 høydemeter opp og nærmere 2500 høydemeter ned stupte vi til sengs på hotellet i Chamonix; i morgen skulle vi bare sitte og "kule'an" på le Brevent 2500 moh før værvinduet for "Den Hvite Damen" forhåpentligvis dukket opp...Forresten; det var en helt fantastisk fjelltur; Cato!!!