Rundemellen i desembersolnedgang (12.12.2015)

Paal og jeg dro til Valdres sånn litt på halvimpuls. Hyttetur. Da vi kom opp i kveldinga på fredag var det mer snø enn vi hadde våget å håpe på, og det betydde fjellskiluftings på lørdag! Hurra! Vi virret en stund før turmålet falt på plass, fordi jeg hadde tenkt oss på kommunetoppen til Vang, men veien dit var selvfølgelig ikke brøytet. Rundemellen, kanskje? Ja! Den har vi snakket om å gå på i evigheter, men den har liksom alltid falt bort fordi det blir litt ekstra kjøring. Men nå! Nå fikk det bli Rundemellen, det var vi enige om begge to. Vi kjørte inn til Mellsenn (Bomveien koster 58 kroner om man betaler via sms – 50 kr om man har mynt). Parkerte på en parkeringsplass ca 1 km sørøst for Turrsjøen, sammen med to gravemaskiner og en diger haug med rør, og var klare til å gå halv tolv. Litt i seneste laget med tanke på dagslyset, men det fikk være.

Kartet vi hadde var sommerkart, så vi hadde ikke helt oversikt over om det fantes noen skiløyper vi kunne følge traseen til. Derfor prøvde vi å gå der kartet og terrenget så greit ut, men det er selvfølgelig alltid litt terreng som ikke kommer helt til sin rett på kartet. Det var lite nok snø til at det stakk opp masse einerbusker nede i skogen, men mye nok løssnø til at vi sank igjennom til knærne stort sett hele tiden der hvor det ikke var åpne flater. Kortfellene glapp på løssnøen og det var slitsomt å tråkke. Det ble med andre ord litt kaving og bushing gjennom einerbusker og trær, og over småhauger og litt større hauger til vi kom opp over tregrensa. Vi brukte mye tid på dette, men dagen var fin og vi likte området. Det var pent. Da vi kom over tregrensa bar snødekket litt bedre, og vi kunne nå se at vi måtte opp en bratt kneik for å komme opp til flata mellom Rundemellen og høyde 1230 (nord for Rundemellen). Kneika var vel ikke stort mer enn en 20-40 meter, men der hvor sommerstien går opp så det ut til å være et heng hvor det hadde samlet seg en god del fokksnø øverst. Ingen av oss var spesielt gira på å rote oss borti der, så vi forsøkte å spotte en mindre utsatt rute opp. Litt lenger til høyre (nord) så vi en rygg som så avblåst ut, og selv om det hadde samlet seg litt snø i bånn

av bakken hadde vi i allefall ikke mengder av fokksnø over oss. De første 20 meterne var bratte (fort opp mot 35 grader) så vi tok av skiene og festet dem på sekken. Kavet oss opp til der det var avblåst og gikk det siste stykket greit opp mot flata. Der var det visst bare å beholde skiene på sekken, for det var ikke mye skiføre videre. Heldigvis var det så avblåst og hardt at det egentlig gikk ganske radig til fots. Det var bra, for klokka hadde visst rukket å bli halv tre og snøen begynte så smått å bli rosa. Vi tenkte som så at så lenge vi kom oss ned igjen den bratte kneika vi nettopp hadde forsert før det ble mørkt, skulle vi alltids greie å gå resten med hodelykt. Derfor ble det toppen – juhu! Det siste stykket opp på Rundemellen var steinur, polstret med hard snø og is, med litt innslag av fokksnø her og der, men mye lettere å gå enn jeg hadde fryktet. Sola ble rød og jeg kom med det ene utbruddet etter det andre, for utsikten var fin, solnedgangen var fin og stemningen var fin. Det var rett og slett, som det ofte er, skikkelig fint i fjellet. Vi stod ved toppvarden da sola gikk ned under horisonten og jeg skulle ønske at det hadde vært plankekjøring hele veien ned sånn at vi bare kunne ha blitt der til det ble mørkt. Så fint var det faktisk. Vi begynte imidlertid på returen ganske kjapt for å komme oss ned det bratteste i siste rest av solnedganglys.

Ura ble unnagjort uten at noen av oss skled på isen, og så kom vi ned til kneika. Det var fristende å bare kikke litt på henget der sommerstien går opp, og om det så like ille ut ovenifra som det gjorde nedenifra. Det så fortsatt bratt ut gitt, og herfra så det ut som om det lå enda mer fokksnø enn det hadde sett ut som nedenifra. Men det var noen steinhyllegreier ved siden av henget som vi kunne følge ned uten å utsette oss for potensiell skredfare. Siden det ble en slags snarvei gjorde vi det. Innen vi var nede fra bratta og hadde fått på oss skiene var det hodelykttid. Da vi kom inn på skisporene våre igjen var det bare å følge samme vei tilbake – og nå gikk det mye fortere enn tidligere på dagen. Med nedoverbakke og selvtråkket løype å følge, var vi tilbake til bilen så fort som bare det. Skikkelig, skikkelig, skikkelig bra tur var det. Rundemellen var flott, og jeg kan fort tenkes å ville tilbake til den, det kjenner jeg på meg.