Urkedalstinden og Kløvheitinden (08.10.2016)

Spontantur til Sunnmøre. Samme utgangspunkt og turfølge som i fjor, men ingen tåke. Det skulle visst være kjempehøytrykk over Norges land og rike denne helga. Eneste som var potensielt upraktisk var at det lå en ukjent mengde snø over 1000 moh. Og vi ville jo fort over 1000 moh. Det ble til at vi sorterte bort fjell som innebar luftig klyving. Også sorterte vi bort fjell som turfølget hadde vært på før. Også sorterte vi bort fjell som hadde nordvendt adkomst. Heldigvis er det mange fjell igjen på Sunnmøre, og selv etter at en drøss av fjell hadde blitt utsatt for hardhendt utsortering hadde vi muligheter nok. Vi fant ut at vi kunne gå til Urkedalstinden. Der hadde ingen av oss vært før. Vi hadde et lite håp om at vi skulle greie å få med oss Bjørnetanna og litt Vellesæterhorn i samme slengen, så vi tok med et lett tau og litt sikringsmidler sånn i tilfelle vi skulle komme til å få bruk for det. Stegjern og øks hadde vi ikke, for vi hadde resonnert oss fram til at hvis forholdene var sånn at vi trengte det, så var det fort snakk om vinterklatring, og det hadde vi ikke planer om å begi oss ut på.

Det er parkeringsplass ved Haukåssetra og der satte vi fra oss bilen. "Fotturer på Sunnmøre"-boka sa: "Turen frå Urkedalen har fleire fasar: god sti, elvekryssing, bratt kratt, kuperte morener, ur og bratt berg". Det viste seg å være en ganske dekkende beskrivelse. Det var egentlig den tredje fasen - det bratte krattet - som var mest styrete. For stien var god den, helt til elvekryssinga, og det var så lite vann i elva at elvekryssinga var lett å gjennomføre tørrskodd. Etter elvekryssinga og østover inn i Grøtdalen var det først bratt uten kratt. Stien gikk litt i oppløsning, men det var mulig å se hvor folk hadde gått før hvis man fulgte med litt. Krattpartiet bestod av en mengde liggende bjørketrær med smågreiner og kvistkvas stikkende ut overalt i kroppshøyde. Det var ikke bare dumt det krattet, for selv om det insisterte på å stikke seg inn i øre-nese-hals og ribbein, så hadde det også den fordelen at man kunne bruke greinene til å dra seg opp med.

Da vi hadde dratt oss opp over bjørkekrattet ble terrenget veldig omgjengelig og lettgått inntil vi kom så høyt at snøen lå tjukk. Tjukkere enn vi hadde sett for oss. Vi så folk foran oss - to stykker. Det var jo inmari praktisk for oss! Etter å ha krysset et digert snøfelt med gammel fjorårssnø under de 30-40 centimeterene som kom for en ukes tid siden, bøyde sporene av mot bekken som renner i dalbunnen. Det var et fornuftig veivalg, for bekken var åpen, og steinene langs den var frie for snø. Vi hermet. Da det ble på tide å dreie opp mot nordøstryggen av Urkedalstinden, tok vi igjen folka som gikk først. Siden de allerede hadde spist lunsj og ikke vi, bestemte vi oss litt diskret for å ta lunsjpausen på dette tidspunktet, og slo oss ned i bekkekanten med sola varmende rett i fleisen, mens de to stakkarne før oss begynte å slite seg oppover i den bratte snøbakken opp til ryggen. Vi var veldig heldige som fikk spor, for bakken var seig nok som den var om ikke man skulle brøyte seg gjennom snøen i tillegg. For én gangs skyld var det ikke så værst å ikke ha fjellet helt for seg selv.

Vel oppe på ryggen tok vi igjen de andre to. Bratte stup ned fra ryggen på nordsiden, og plutselig en hel masse utsikt. Wæææv! Etter et par lette klyvemeter opp en liten steinhaug på ryggen, ville han ene foran-karen vente mens han han andre foran-karen slo følge med oss det siste stykket opp til toppen. Han foran-karen som ble med oss hadde faktisk tråkket alle sporene hele veien opp, og syntes det var avslappende å få lov til å bytte rolle nå. Forståelig nok. Fra klyvinga traverserte vi i sørsiden nedenfor egga, rundet en stor hammer på noen gode hyller, og så var det bare omlag 50 meter med enkel, men et par steder litt løs klyving de siste nordoverhøydemeterne opp til toppen.

Oppe på toppen av Urkedalstinden var det bare skikkelig masse utsikt over alt. Man føler seg virkelig oppe i høyden når man kan sitte på en topp og kikke ned i dalbunner og fjordarmer og fjell på alle bauger og kanter. Vi satt oppå toppen en time, for vi hadde skjønt at det var for mye snø til at vi kunne rekke bort til Vellesæterhornet og slikt. Men Kløvheitinden, den kunne vi alltids rekke oppom. Noen kaller Kløvheitinden for Grøtdalstinden forresten. Vi kalte den for Kløvheitinden vi, for det kaller de den der turfølget mitt kommer fra.

Vi fulgte sporene våre tilbake til vi kom tilbake opp på østryggen igjen. Derifra var det bare å følge østryggen videre ned til skaret mellom Urkedalstinden og Kløvheitinden. Det som var fryktelig praktisk var at snøen her var såpass fast at vi kunne løpe nedover den uten å slå igjennom helt ned til ura. Fra skaret var ryggen videre opp til Kløvheitinden såpass framsmeltet at vi stort sett kunne gå på tørr ur. Det var deilig til en avveksling. Utsikten fra toppen av Kløvheitinden var vel verdt turen oppom, og plutselig så Urkedalstinden litt villere ut enn den hadde gjort tidligere på dagen. Det så nesten skikkelig bratt ut der vi hadde løpt ned, men det var ikke så ille altså.

På toppen av Kløvheitinden ble vi plutselig oppmerksom på to ting. 1.) Klokka var 16.00 og 2.) Ferga gikk 18.15. Det gikk også en ferge i 21-tida, og det oppstod litt ulike synspunkter på hvilken ferge vi burde belage oss på å rekke. Det ble til at vi fortet oss nedover for å rekke den første av dem, selv om ettermiddagslyset var aldri så fint. Ura ned fra Kløvheitinden var den verste snøura vi hadde gått i hittil, for det var gjennomslag både til knær og hofter, og beina kjørte seg ned i de fleste av hulrommene mellom steinene. Tungt. Det var en lettelse å komme ned til bekkedalen igjen - her hadde vi jo spor fra tidligere på dagen. Hui og hast ned krattbratta og framme til fergeleiet 15 minutter før avgang. Tross litt brå avslutning var det en knallfin tur. Jeg liker Sunnmøre bedre og bedre.