Uranosryggen og Langeskavltinden (19.07.2014)  

Vi hadde akkurat unnagjort to flotte uker i Nord-Norge og var nå tilbake på Filefjell, og med den vedvarende tropesommeren var lysten på en ordentlig Jotuntur stor. Etter å ha vært på kurs i naturlig sikring tidligere i sommer hadde jeg også lyst å samle litt erfaring med taubruk i høyfjellet. Uranostraversen ble blinket ut som et bra alternativ siden det er kort vei fra Filefjell og siden klatringen her er temmelig enkel - jeg har jo skjønt at de fleste med en del erfaring går denne turen usikret under gode forhold. Dessuten var turfølget mitt for anledningen - lillebror Jonas og hans samboer Hege (som ble med under sterk tvil) - helt uten erfaring med eksponert klyving, så litt taubruk var uansett påkrevd av den grunn.

Avreise fra Filefjell ca ti over syv. På grunn av Vinjerock ønsket vi å være relativt tidlig ute i tilfelle det skulle bli stor trafikk på fjellet. I det vi passerte Tyinholmen oppdaget vi at ingen av oss hadde greid å få med kamera. Utrolig surt å ikke få kvalitetsbilder fra en slik tur, men det var uaktuelt å snu. Mobilkamera fikk duge...

Vi parkerte et lite stykke før bommen i Koldedalen og var klar til avmarsj litt over åtte. Vi fulgte vanlig rute innover; T-merket sti til utløpet av Uradalsvatnet og så rett opp på ryggen. Det ble tidlig klart at det kom til å bli en ganske folksom dag på ryggen - det var minst fem andre grupper som som kløv oppover mot S2 samtidig som oss. Det ble gradvis brattere og brattere helt til vi kom til det første klyve-opptaket ved drøyt 1900 moh. Deretter var det lett over luretoppen før vi kom til det «litt luftige hakket før S2». Dette hakket var adskillig mer luftig enn forventet, kanskje mest fordi det var første møte med litt skikkelig luft på denne turen, men også fordi man må litt ned for å komme over hakket så man blir på en måte tvunget til å ta «utsikten» ordentlig inn.

Men vi kom oss da greit over og videre opp på S2. På S2 er det lett å få en liten psykisk knekk. Man har akkurat passert punktet som de fleste beskriver i en parentes, men som helt sikkert for noen er temmelig skummelt. Og har man ikke før kommet forbi dette punktet så får man plutselig søreggen på hovedtoppen rett i fleisen. Det var også et par tauløse karer som satt litt betuttet på S2 når vi kom opp og vurderte om de skulle snu eller ikke (når det er sagt så bestemte de seg like etterpå for å fortsette, og under en halvtime senere var de forsvunnet over hovedtoppen). Hege så heller ikke veldig selvsikker ut på dette tidspunktet, men hun klagde ikke og etter en liten matbit fortsatte vi i retning S1.

Veien ned til og over S1 var helt uproblematisk. Den lille eggen frem til foten av hovedtoppen var «opptatt» når vi kom bort, så her trakk vi litt ned i vestsiden før vi kløv opp igjen til foten. Så var det på tide å finne frem tau og sikringsmidler og gjøre oss klare til dagens første klatreøkt. Jonas hadde på forhånd blitt instruert i litt basic sikring og taulagsrutiner, så han fikk taubremsen. Klatringen oppover var som forventet veldig grei, så jeg satte den første sikringen bare to meter under den store, men løse hyllen før jeg kløv forsiktig opp mens jeg konsentrerte meg om å ikke sparke ned noen steiner. Så var det bare å finne en stor og god blokk til standplass og sikre de to andre opp.

Neste etappe var over dagens eksponeringsmessige høydepunkt - gromeggen - for å bruke Helgesen-terminologi. Det var første gang jeg sikret langs en slik egg, så jeg brukte god tid på å vurdere eventuelle belastningsretninger sikringene kunne få. Rett før jeg skulle opp den litt utsatte passasjen på slutten av eggen hadde jeg gått ut taulengden, så det ble en liten strekning med løpende sikring her før jeg kom meg opp og fikk satt ny standplass.

Siste taulengde gikk via fast og fin 2-er klatring helt opp til sørenden av toppeggen. Det var en herlig følelse å komme opp. Dette var min første tur i skikkelig eksponert terreng uten mer erfarne folk å støtte meg på, og også første gang i den skarpe enden av tauet i høyfjellet. Dagens desiderte høydepunkt var likevel å se ansiktsuttrykket til Hege når hun forstod at vi var oppe - en fantastisk blanding av stolthet og stor lettelse. Veldig bra jobbet av en som i utgangspunktet ikke er glad i høyder! Jonas klarte imponerende nok å nyte turen hele veien opp og er tydeligvis av den høydesterke typen.

Selve toppeggen fortonet seg som en tur i parken etter å kommet fra sørryggen, og det ble nesten litt flaut å tenke på retretten fra påsken i fjor (Uranostinden og Slingsbytinden). Etter en god matpause ved toppvarden tråkket vi oss nedover uren mot nord. Slingsbytinden hadde både Jonas og jeg fått med oss før (og Hege var ikke spesielt interessert), så vi gikk rett ned til breen. Her var det frem med stegjern, økser og tau for så å traske over til dagens siste mål - Langeskavltinden. Det var bratt, men lett oppover uren her og til slutt et lite klyvepunkt like under toppen.

Så var det bare å starte på den lange turen ut igjen til Koldedalen. Noen fine snøfonner ned fra Langskavltinden hjalp oss et stykke på vei. En litt småvanskelig elvekrysning i bunnen av Uranosbreen, men på dette tidspunktet var det bare deilig å fylle støvlene med litt kaldt brevann. Like etterpå kom vi inn på en umerket, men tydelig sti som brakte oss tilbake til den T-merkede stien fra Fondsbu.

Slitne, men veldig fornøyde var vi tilbake ved bilen etter ganske nøyaktig ti timer på tur. Kudos til Jonas og Hege for flott gjennomføring!

Flere bilder

Startzeitpunkt	19.07.2014 08:08 (UTC+01:00 SZ)
Endzeitpunkt	19.07.2014 18:09 (UTC+01:00 SZ)
Gesamtzeit	10h 01min
Zeit in Bewegung	7h 48min
Pausenzeit	2h 12min
Gesamtschnitt	2,0km/h
Bewegungsschnitt	2,6km/h
Entfernung	20,1km
Höhenmeter	1.699m