Finnemarka på langs (05.07.2016)

Dette er en tur jeg har hatt lyst til å gjennomføre i noen måneder nå. Planen var først å ta den aleine før sommerferien. Dette gikk jeg bort i fra da jeg tenkte det ville være mer artig å ha følge på turen, både under og i etterkant. Jeg hadde kjøpt inn kart for en stund siden og planlagt en omtrentlig rute med topper og andre steder jeg ville innom. I luftlinje er turen på ca 30 km, men med diverse topper og andre steder å gå innom blir det fort mye mer.
Jeg nevnte planene for Haakon (bror) før sommeren og han hadde lyst til å være med. For han passet første tirsdag i Juli best, og sånn blei det.
Vi skulle starte tidlig så sekkene ble pakket dagen i forveien og fylt med mat og klær. Jeg stilte i fjellstøvler da jeg tenkte det kom til å være våt i terrenget etter en våt periode. Haakon i joggesko, mest fordi han ikke hadde noen andre alternativer.
Fatter meldte seg som sjåfør denne dagen. Vi suste av gårde litt før 6 og var framme ved Gulsrud helt nord i Finnemarka i halv 7 tia. Vi stabla oss ut av bilen og startet å traske oppover Hanseløkkveien i morgensola. Litt kjedelig å gå på vei tenkte vi, men tempoet var bra og høydemetrene gikk fort.
Rett før Abbortjern tok vi av veien og gikk over til traktorvei for å slippe å gå rundt. Her var planen å komme ut på veien igjen før Auretjern. Vi var tydeligvis på en annen sti en planlagt og endte med å bushe oss fram på østsiden av Auretjern før vi kom ut på veien. (Ser i ettertid at vi tok av en sti for tidlig). Denne veien fulgte vi til sørsiden av Svarttjern der vei går over til skiløyper/sti. Det ble også litt bushing opp til dagens første mål, Breiliflaka. Her ble den en liten stopp før vi fulgte blåmerket sti mot Finnemarkas høyeste punkt og Modums høyeste punkt, Lauvkollen. Det var ikke sti hele veien så også her ble det kompasskurs over noen myrer. Haakon var allerede våt mens jeg var tørr og varm på beina.

Fra Lauvkollen var planen å komme seg ned på blåmerka sti ned mot Bjønnestillinga. Vi gikk litt for rett sør og litt for lite vest så en liten bom ble det, men vi rettet opp ganske fort å kom oss ut på riktig sti. På dette strekket gikk stien over i myr flere steder, jeg undervurderte ei myr ved De pene tjerna og fikk myrvann godt ned i begge støvla. Nå var jeg og brodern likestilt på skofronten.
Ved et stort berg tok vi vestover mot Store Bumla stige. Her var det bratt og sleipt men noen herlige sjeler har tilrettelagt med både tau og stige for å gjøre det litt mer tilgjengelig. Etter å ha ”taua” oss ned til bekken var det litt uklart hvor stigen var. Det var tett skog og litt vanskelig å se noe sti her, men vi fant den fort ved å gå rett opp skråningen. Et artig sted å besøke, anbefaler å ta en tur hit.

På toppen kom vi til Bjønnestillinga. Her kjørte vi en liten pause før vi tusla bortover til kommunetopp nummer to for dagen, Liers høyeste, Sørøst for Bjørnkollen.
Herifra gikk turen videre rett sørover. Nå hadde finværet gått over til skikkelig regn. De 0,1 millimeterne som hadde vært meldt hadde utvikla seg til ganske mye mer.

Vi traff bra på kursen og endte opp med den lille hytta i nordenden av Vesle Nykjua. Herifra fulgte vi veien vestover og litt mot nord før den i et kryss svingte av mot sør i riktig retning for oss igjen. Etter flere våte partier og saktegående bushinger var vi enig om at det var godt å komme ut på vei igjen. Denne veien fulgte vi i 7-8 kilometer. Vi rakk begge å få vondt i beina (gnagsår) og været rakk å bli fint igjen før vi tok av på en vei som går på nordsiden av Korpåsen som var neste mål. Dette var uten tvil dagens hardeste topp. Vi knota oss opp i hoggstfeltet og endte litt for langt øst, men noen minutter senere var vi på toppunktet. Det var litt mange trær som blokkerte utsikten mot Glitre, men vi fant enkelte plasser der utsikten var bra.

På vei ned klarte vi å kløne oss ut rett over stupet, her klyvde vi oss nedover sørøstover. Det var til tider noen spennende partier, men vi kom oss fint ned uten noen uheldige hendelser. Anbefaler å ta en annen rute ned en det vi endte opp med.
Vi gikk hundre meter forbi demningen og opp mot en hytte, her var det en blåmerket sti som førte oss til neste vei noen få meter lenger sør. Vi fulgte denne veien et godt stykke før vi tok av på en ”sti” vestover som var merket på papirkartet. Dette var ikke mye til sti så her ble det kompasskurs mot veien mot vest som går nesten parallelt. (Istedenfor å ta dette veivalget kunne vi også satt kursen opp til Nedre Eikers høyeste punkt, Trettekollen, men siden jeg allerede har vært der og Haakon ikke samler på topper så tok vi en enklere vei rundt.
Etter bushinga over og etter å ha sett en grevling kom vi ut på en vei som vi fulgte til vestenden av Langvannet. Kraftig regnvær hadde nok en gang tatt over for finværet.
Vi var nå inne i et område jeg hadde blitt kjent med på Eiker 100pf maraton-turen litt tidligere i sommer. Det var deilig å kjenne igjen terrenget rundt seg nå som beina var så vonde som de var. Tunge våte støvler anbefales ikke.
Vi fulgte traktorveien på østsiden av Urdevann før vi endte på stien på sørsiden og gikk mot vest. Her fulgte vi veien noen få hundre meter før vi gikk løs på myrene langs skiløypa og den blåmerka stien mot demningen ved Solbervannet. Her kom vi nok en gang ut på vei en liten periode før vi tok av på blåmerka sti mot Lokkeråsen. Her var det en solid sti etter topp 7 turen. Nå kjente også Haakon seg igjen. Det hjalp for føttene ble ikke akkurat bedre som tia gikk. Vi kom oss opp til Lokkeråsen og senere ned til Solbergvarden. De bratte høydemetrene nedover gjorde vondt og på vei ned herifra så vi de første folka på turen. Vi må ha sett helt forferdelig ut der vi halta oss nedover. Vi møtte på enda mer folk rett før vi gikk ut på det som blir omtalt som Eikers Preikestol av vemundmathiesen (Vemund Mathiesen), nemlig Knabben.

Nå hadde vi såpass vondt i føttene at vi satt oss ned for litt ekstra pause. Det kjentes ut som hele undersiden av foten var et stort gnagsår, i tillegg til hælene hadde skoa også begynt å gnage rett under ankelkulene., lite digg.
Folk sier det er en kort tur ned fra Knabben, det var ikke det for meg den gangen her. Vi fulgte stien nedover og fikk også med oss en tur oppom Solbergfjellet. Her var vi slitne og lite oppmerksomme begge to og fant nok ikke den raskeste veien ned, men vi endte opp ved Inntaksdammen og kom oss ned til veien og rett etterpå Bjørkedokk parkering.
Vi hadde klart det, og det med vonde bein i 30 km. Vi måtte le av oss selv, vi må ha sett ut som verdens største kløner der vi prøvde å karre oss ned Lokkeråsen, men det gjorde ingenting. Vi hadde fulført og var veldig godt fornøyd med det!
(Det ble dessverre litt lite bilder mot slutten, det var andre ting som var i fokus)

Vi ringte pappa som kom å henta oss. Han kunne også fortelle at han hadde laget en svær form med lasagne til oss. Snakk om service!
Vel hjemme ble sko og sokker tatt av. Helt kritthvite bein med unntak av noen røde gnagsår her og der. Det svei bra i dusjen. Sovna ikke overaskende ganske raskt denne natta. Deilig å kunne merke denne turen som fullført. Takk for turen, smerten var verdt det.

Startzeitpunkt	05.07.2016 06:36 (UTC+01:00 SZ)
Endzeitpunkt	05.07.2016 20:29 (UTC+01:00 SZ)
Gesamtzeit	13h 52min
Zeit in Bewegung	12h 10min
Pausenzeit	1h 42min
Gesamtschnitt	3,6km/h
Bewegungsschnitt	4,1km/h
Entfernung	49,5km
Höhenmeter	1.870m