Nørdre Svartdalspiggen (17.08.2002)
Besteigungen | Nørdre Svartdalspiggen (2.137m) | 17.08.2002 |
---|
Morten, Ragnar og jeg ankom Gjendesheim sent fredag kveld i lovende vær, og med gode værvarsler. Lørdag formiddag var vi blant de heldige som kom med på første båt mot Memurubu og Gjendebu. Vel framme på Gjendebu litt over kl 11, fikk vi ordnet oss et sovested før vi startet på turen mot toppen. Jeg var ganske spent på hvordan dette ville bli siden dette var min første 2000-metertopp, bortsett fra Storronden som jeg besteg i 1989. Ekstra spenning ble det av at jeg noen måneder tidligere hadde en kneoperasjon der jeg fikk rekonstruert både fremre korsbånd og leddbåndsstrukturen på utsiden av høyre kne, som var blitt ødelagt i en ulykke 2 år tidligere. Jeg var naturlig nok et godt stykke fra toppformen, men vi la i vei med godt mot og i strålende vær.
Planen for dagen var i grove trekk at vi skulle til topps, men jeg var likevel usikker om jeg ville klare det, og hadde hele tiden i bakhodet en tanke om å snu. De to andre hadde nok ikke de samme tankene, og så vel for seg en fin fjelltur og en relativt enkel topp, så da hang jeg meg på etter beste evne. Utsikten ned mot Gjende ble etterhvert veldig flott med det klare vannet fra Storåe som blandet seg med det grågrønne brevannet fra Veslåe.
Videre oppover ble tanken om å snu forsterket av at i alle fall jeg måtte bruke hendene og klyve litt for å komme meg fra Svartdalen og opp på ryggen mot toppen omtrent ved 1625-punktet på kartet. Heldigvis var det bare et kort strekk der det var nødvendig. Vi fortsatt derfor greit videre, og den ruten vi tok hadde bare ett punkt til der det måtte klyves litt like før toppen. Jeg kjente en viss skepsis også her, spesielt med tanke på at jeg faktisk skulle ned igjen samme vei også, men opp kom jeg, og følelsen av å ha besteget en 2000-metertopp for egen maskin var deilig, selv om jeg kjente godt at dette ikke var noe beina var veldig godt vant med.
Turen ned igjen til Gjendebu ble etterhvert ganske så tung, og jeg skjønte etterhvert at om man skal på topptur til fots så er det greit å ha litt å gå på når man er på toppen. Jeg hadde tydeligvis i minste laget. Mot slutten av nedstigningen, fra Svartdalen til brua over Veslåe ble det etterhvert veldig tungt. Jeg gikk rett og slett tom for krefter. På flatene mot Gjendebu verket det i beina, og jeg hadde problemer med å holde balansen. Da jeg kom tilbake til Gjendebu både skalv og frøs jeg selv om temperaturen av upåklagelig. Nedenfor hytta var det faktisk flere sommerkledte som spilte volleyball og koste seg i vannkanten. Jeg prøvde å legge meg ned med beina høyt i gresset utenfor hytta, utsyrt med en flaske sportsdrikk for å komme til krefter igjen, men det var umulig å finne en stilling som var behagelig for beina. Etterhvert fikk jeg stablet meg inn i dusjen og deretter inn til middag, og da, endelig, etter et bedre måltid sank det inn at jeg faktisk klarte å komme meg opp. Og ned igjen. Den følelsen, og den flotte opplevelsen det var å stå på toppen, den første etter ulykken jeg var i, gjør at Nørdre Svartdalspiggen alltid vil være en spesiell topp for meg.
Morten tok for øvrig også med seg Store Svartdalspiggen før vi tok fatt på nedstigningen.
Benutzerkommentare