Bleia (20.07.2015)

Været sommeren 2015 har vært ganske grått, så da det åpnet seg et lite værvindu mandag 20.07 var tiden inne til å finne en ny topp i Filefjelltraktene. Valget falt på Bleia, som for meg til nå har vært en steil og lite gjestfri fjellvegg som møter synet når man kjører opp mot Filefjell fra Borlaug. Med sine 1821 m er den høyere enn de fleste topper i området, og dermed en nødvendig erobring.
Siden utgangspunktet var hytta vår på Buhaugane valgte vi den nordlige ruten som går opp fra Maristova. Vi parkerte ved den nedlagte fjellstua og gikk opp gjennom hyttefeltet ved Gramstølen. Etterhvert går veien over i sti, der skilting peker mot Oddedalen. Etter 2 km på god, umerket sti oppover dalen krysses elva på en trebro, og herfra var vi overlatt til kart, rutebeskrivelser og egne veivalg.
I følge beskrivelsen holder man til høyre mot en tydelig hylleformasjon oppe i fjellsiden. Vi fulgte rådet om ikke å gå for høyt i starten for å unngå kratt og ur, men litt kronglete ble det likevel. Oppe i fjellsiden fant vi etterhvert et svak dyretråkk som var greit å følge et stykke, og gav oss en grei rute oppover det tilsynelatende uryddige terrenget. Vi rundet vestflanken av Bleia i 1400 m høyde, og fulgte et elvegjel oppover mot toppen. Det var rikelig med snøfonner som gjorde veivalget greit, vi kunne gå ganske rett på, og snøen bar godt de fleste stedene. Det bebudede værvinduet viste seg å være temmelig oppskrytt, og skyene trykket hardt ned på alle de omliggende toppene. Uten GPS hadde vi liten lyst til å begi oss opp på topplatået uten sikt, men da vi nærmet oss toppen etter 2,5 time tittet endelig solen fram, og turen opp mot toppen ble en ren parademarsj. Riktignok via en rekke "juksetopper", som vanlig.
Vakker utsikt fra toppen i alle retninger, men Suletinds ellers så majestetiske toppkrone fortonte seg mer som en middels maurtue. En stor flokk med reinsdyr tok turen mot toppen etter oss, og førte til at alle spor over snøfonner som vi hadde tenkt å navigere etter på returen, ble visket ut.
Vi fant veien ned greit likevel, med god hjelp av nøye observasjoner av kritiske punkt på vei opp.
(Ed Visteurs ( første amerikaner som besteg alle 8000-meterne) gamle tricks om å ta med små merkeflagg som plasseres på vei opp for å sikre trygg retur er etter min mening undervurdert.)
Reinsdyrene var rolige men skeptiske, og lot seg avbilde, riktignok med en forbeholden mine.
Turen til Bleia ble overraskende variert og storslått, og toppen blir neppe besøkt av andre enn oss denne sommeren, om dere ikke lar dere inspirere?!