Kveldstur i Østmarka (30.08.2014)
Geschrieben von Tony (Tony Støkkebo)
Besteigungen | Barlindåsen (398m) | 30.08.2014 |
---|---|---|
Bjønnåsen (396m) | 30.08.2014 | |
Buåsen (378m) | 30.08.2014 | |
Marikollenslottet (370m) | 30.08.2014 | |
Maråsen (331m) | 30.08.2014 | |
Ramstadslottet (394m) | 30.08.2014 |
Etter å ha tilbringt tett på tre uker i sykesengen med influensa, var det på tide å se om en tur til Østmarkas høyeste og kommunetopp i Rælingen ville ta knekken på viruset som herjer i kroppen. Vi kan rask konstatere at formen ikke ble noe bedre av turen, men heller ikke dårligere.
Turen startet ved bunnen av Marikollen skianlegg. Fulgte rød/blåmerket sti til toppen på Ramstadfjellet, som hadde god utsikt tross for yret som hang i luften. Etter en kort pause gikk turen videre i retning Barlindåsen. Regnet tok til og våte stier ble forsert og etter 10-15 minutter var Østmarkas høyeste besteget. Ikke akkurat noen utsiktstopp. Hunden Kamilla fikk velfortjent ros for å funnet av varden.
Når vi først var i området tenkte jeg det kunne vært greit å ta med noen topper til, deriblant Østmarkas tredje høyeste, Bjønnåsen. Men først staket vi ut kursen mot Maråsen. Når vi nærmet oss ankomst koordinater foreslo GPS'en at jeg skulle klatre rett opp en fjellvegg. Dette var uaktuelt. Forsatte derfor stien et par hundre meter til, og etter litt leting med tanke på oppstigning, fant jeg til slutt en mulighet. Det ble marsjering i særdeles tett skog, og vips var jeg på toppen.
Turen gikk deretter mot Bjønnåsen. På vei mot toppen ble vi overrasket av skogsfugl og en gåseflokk på en gresslette. Kamilla var over seg av begeistring. Mørket begynte å ta skikkelig til. Vi rasket på og kom til toppen. Utsikten var nokså god da både Øyeren og Fetsund kunne sees, tatt i betraktning av det våte været. Nå kom mørket fort. Vi la derfor ut i et godt tempo i håp om å rekke de to siste før det var bekkmørkt. På vei mot Buåsen måtte hodelykta på.
Etter å ha trampet gjennom vannfylte stier kom vi til Buåsen. Nå var det nærmest helt svart ute. Selv i mørkt kunne jeg fastslå at dette ikke var noe annet en kjedelig skogstopp uten de store muligheter for utsikt. Turen gikk derfor umiddelbart turen videre mot siste topp, Marikollenslottet. Når GPS'en anbefalte at vi skulle ta av stien, vurderte jeg hvorvidt dette var hensiktsmessig. Tett skog i stupende mørke fristet ikke. For å unngå for lang omvei, tilbake til bilen, valgte jeg likevel å krumme nakken og gikk opp lia i tett skog. Etter å ha manøvrert seg frem til toppen, tok jeg kompass-retning mot toppen av Marikollen skianlegg. Det var såpass glatt at jeg var svært ukomfotabel, særlig når jeg også måtte ha kontroll på hunden i det dypeste mørket nedover i et svært ulent terreng. I ettertid skulle jeg returnert til stien og gått rundt fjellet da det var svært glatt i lyngen og i gresset på vei ned.
Men etter litt knall og fall kom vi oss til slutt ut av skogen. Akkurat i det vi sto på toppen av bakken av skianlegget valgte kommunen å slå av lysene i bakken. Vi tuslet derfor rolig nedover anlegget tilbake til bilen.
Våt og fornøyd kunne jeg glede meg over endelig å ha vært på tur igjen.
Benutzerkommentare