Storetoren - Volda pf100 komplett (14.09.2014)

I dag var en "merkedag" i mitt fjelliv - det var dagen jeg skulle besøke Storetoren (El Toro Grande - som jeg kaller den...) og komplettere lista over fjelltopper i Volda med primærfaktor > 100m. I høst har jeg også "ryddet opp" i Vanylven, Selje og Vågsøy så nå begynner jeg å få god oversikt over fjella mellom Sunnmøre og Nordfjord...

Turen i dag gikk sammen med Karma og Anne og vi startet fra Furuhogane ved Harpefossen Skisenter. Tåka hang tjukk over nordvestlandet denne søndagen og på vei fra Gurskøya var jeg mest opptatt om jeg hadde nok batterier til GPSen. At a) tåka kunne lette eller b) vi skulle komme over den hadde jeg ikke engang tenkt på som en mulighet. Ei heller da vi ankom Furuhogane...

Ruta til Ljosuregga (som vi måtte over for å komme til Storetoren) viste seg å være godt skiltet og merket, så bekymringen for lite batterier forsvant fort. Ved Tjønndalsvatnet / Kjenndalsvatnet (?) traff vi en sprek kar som mente tåka ville lette. Og jaggu fikk karen rett!

Turen videre mot Ljosuregga gikk over en del ur. Både Anne og meg sliter med hvert vårt kne for tiden, og vi gikk med staver - noe som ikke alltid er like lett i ur. Men det gikk nå ganske greit oppover. Da vi kom til skiltet som sa "Ljosuregga 1205" var vi skjønt enige om at det er TEIT å sette opp skilt med høyder som ikke stemmer. Dette punktet var kanskje 1190m, og slett ikke 1205m!

Ferden gikk videre og 375m lenger nordøst passerte vi punktet på kommunegrensa som kartet sier er 1205m. Men 400m lenger nordvest var et punkt som virket enda høyere. GPSen var enig i mine betraktninger - punktet nærmest Storetoren er trolig det høyeste på Ljosuregga.

Jeg visste INGENTING om ruten til Storetoren annet enn at det burde la seg gjøre. En rask titt utfor kanten avslørte at det var luftige partier men også at dette burde gå greit. Selv med hund. De første meterene var "halvkrevende" da Karma ville gå sine egne veier.

Ruta opp til Storetoren var helt greit og vi ankom toppen 2t:40m etter at vi forlot Furuhogane. Tåketeppet under oss var i ferd med å smuldre opp, men fremdeles aldeles nydelig å se på...

På vei tilbake forsvant det meste av tåka, samt at det strømmet på med turfolk oppover. De fleste hadde Tjønndalsvatnet som mål, og der fant vi ut - alle tre - at det hadde vært greit med et lite bad. Det var mest for å holde ved like en god TREND vi hadde hatt HELE sommeren, for nå var det ikke lenger hyggelig badetemperatur...

Vi tok stien på vei opp fra Furuhogane men nå tok vi veien under trekket. Den bratte bakken og løse grusen var ikke noe OK for knærne våre og vi angret raskt på beslutningen. På vei ned var jeg imidlertid mest opptatt av Svartdalshornet på andre siden av Hjelmelandsdalen - ett av tre fjell som jeg mangler i Eid kommune ;)