Spranget på Svolværgeita i Lofoten (14.09.2014)
Geschrieben von Endre (Endre Myrdal Olsen)
Besteigungen | Svolværgeita (355m) | 14.09.2014 |
---|
Høye bølger, havnepub, måkeskrik, natt under åpen himmel og adrenalinkick. Velkommen til Lofoten
Det var blitt helg igjen. Tiden går jammen fort her oppe i Bodø. Meg og Sven Are hadde helt spontant bestemt oss for å klatre Svolværgeita. Vi pakket sekkene og hev oss på Hurtigbåten i Bodø. Moren til Sven Are hadde frarådet oss på det sterkeste å ta hurtigbåten i et slikt vær som det var i dag. Det var meldt opp mot 4 meter høye bølger og vind opp i 16 m/s. Dette skulle visst tilsvare at alle på båten spyr. Dette hørtes heftig ut, men spennende. Hvordan kom jeg til å reagere på noe slikt? Jeg er jo ikke akkurat en sjømann og har ikke vært mye ute i røff sjø.
Det tok ikke mer enn 1 time før Sven Are måtte fylle den første reisesykeposen. Jeg ventet bare på min tur. Foreløbig gikk det veldig fint. Turen med hurtigbåten fra Bodø til Svolvær er på 3,5 timer. Undervegs stopper den på de mest spektakulære steder. Ja jeg overdriver ikke når jeg sier blandt de mest spektakulære stedene i verden. Alle har hørt om Lofoten og for en toppturnentusiast og friluftsmann sjenerelt, kommer du ikke utenom å høre anbefalinger om dette paradiset. Jeg vil gjerne skrive litt mer om dette. Lofoten. Hvor enn jeg ser i friluftsblader er det en eller annen artikkel om Lofoten. På sosiale medier finner du drøssevis av bilder og artikler. Til og med noen av verdens beste fotografer, som jeg følger på Instagram, legger stadig ut nye bilder av Lofoten. Å sitte her på denne båten, tenke på dette og se ut vinduet, gir meg en stor følelse av lykke. Her bor jeg jo. Bare noen timer med båt så er jeg der. For ikke å snakke om alle de uendelige rekkene av tinder i Bodø kommune som bare venter på å bli utforsket.
Vi kom omsider til Steigen. En vakker øy som eies av Børge Ousland. Kan tenke meg han trives godt her. Sven Are hadde fylt 3 reisesykeposer til nå og vi var enda ikke framme. Da vi kom lenger ut på åpent hav, og siste stykket igjen mot Svolvær, startet showet for fullt. Det var umulig å stå oppreist og det føltes som en berg og dalbane. Vinden ulte og vinduene ble vasket av sjøvann når båten traff bølgene. Sven Are fikk ut sitt siste da vi ankom Svolvær. Han hadde nå spydd fem ganger. Jeg hadde merkelig nok ikke følt meg i nærheten av dårlig i løpet av turen. Kanskje jeg er litt sjøsterk allikevel.
Vi gikk inn på Narvesen og kjøpte en pølse før vi gikk inn på Styrmanns pub og tok en øl mens vi så Real Madrid ble slått av Atletico. Til pass for dem. Vi satt som vanlig og mimret fra tiden i militæret. Det føltes godt å sitte på puben i turklær. Det passer oss bra. Etter en stund var det på tide å komme seg i seng og vi lempet sekkene på ryggen mens vi tuslet i retning av stien opp til Geita. Planen var nå å finne en god plass for å slå opp teltet. Dette skulle ikke være like enkelt. Klokken var 23.00 og det var mørkt. Vi fant stien og fulgte den oppover, men noe egnet sted for telt var det ikke i dette terrenget. Vi er i Lofoten. Tindene skyter i været fra havet og det er som regel bratt. Vi gikk ganske så langt opp og speidet med hodelyktene etter et egnet sted. Vi gav etterhvert opp tanken på å finne en teltplass. Vi lette etterhvert kun etter en plass vi kunne ligge gjennom natten. Det tok tid, men til slutt fant vi et ganske bra sted. Vi rullet ut soveposene og nøt synes av lysene fra Svolvær og Geita som kneiste med hornene over oss. Dit skal vi i morgen. Hyggelig var det også å høre på musikken fra lørdagsfestene nede i Svolvær.
Vi våknet av vekkerklokken som ringte 07.00. Vi hadde begge sovet som steiner og det var godt å endelig få seg en natt under åpen himmel igjen. Vi valgte å starte ganske tidlig for å unngå kø opp på Geita. Været var nydelig med lett skyet og sol innimellom. Vi trasket etterhvert opp stien og det to ikke mer enn ca 30 minutter før vi stod ved foten av Geita. Vi brukte litt tid på å studere ruten og visste ikke helt hvor det var lettest å begynne. Vi hadde selvsagt ikke klart å få tak i en klatrefører til turen. Dem var de utsolgt for. Med litt mer detaljert info på en engelsk klatreside fant vi ut hvor vi skulle ta oss opp. Hele ruten på Geita ligger på rundt 5. Det første buldreopptaket var litt overhengende og hadde ikke så mange gode tak. Jeg klatre ikke å lede opp her med sekk så jeg prøvde deretter uten. Ikke nå heller. Jeg prøvde gjentatte ganger men valgte å heller prøve sprekken like ved siden av et sva litt til høyre. Her kom jeg opp, men svaene var bratt og hadde ingen tak. Nå måtte jeg bare fortsette oppover. Jeg kløv meg videre oppover mot skaret litt til høyre for toppen med noen små pinakler og troddde et øyeblikk på veien at jeg hadde kilt meg fast mellom to steinblokker. Jeg klarte først ikke å rikke meg, men gjorde så en bevegelse som gjorde at jeg kom meg løs. Mot toppen av dette skaret var det ikke de største utfordringene men det var bratt og luftig.
Jeg satte en standplass rundt en av de store steinene og gav klarsignal til Sven Are. Da han så meg oppe til høyre for toppen, sa han bare "Opp der ja?". Videre kategoriserte han meg som gal for at jeg hadde ledet opp hit. Videre nå måtte vi ta oss rundt og opp på baksiden av toppen. Her var det luftig men gode sikringsmuligheter. Jeg fant en gammel og innhamret bolt i veggen. I denne festet jeg en forlengelsesslynge. En kile med forlengelsesslynge i veggen litt til høyre. Her var det utsatt og jeg stod på et bratt sva mens jeg prøvde å nå det gode taket på toppen av den litt overhengende veggen. Det gikk, men sekken måtte bli igjen.
Jeg kom meg opp og herfra var det bare å følge et riss med gode tak oppover før jeg satt standplass ved et fint platå ved foten på sørsiden av hornene. Jeg ropte ned til Sven Are at han kunne feste sekken min i en karabin slik at jeg kunne dra den opp. Da jeg hadde fått opp sekken min så jeg til min store forbauselse at den var festet i den andre enden på tauet. Det var jo ikke akkurat det jeg mente, menmen. Sven Are var festet med en slynge til standplass. Jeg følte meg veldig lite profesjonell når Geir Rune, mannen med flest bestigninger av Geita (430), stod på toppen og så ned på meg der jeg stod og la sammen tauet, klar til å kaste det ned til Sven Are. Jeg måtte bare si "Vi er nybegynnere". Han viste tommelen og sa bare "Det er bra å se nybegynnere". Flaut, men jeg måtte bare le av situasjonen. For det var veldig komisk. Gang på gang stod jeg og kastet tauet ned mot Sven Are, men vinden blåste det vekk. Etter et fjerde forsøk fikk Sven Are tak i det. Hele situasjonen er bare morsom. Jeg gleder meg til den dagen jeg blir rutinert og kan le meg skakk ihjel av dette herlige minnet.
Sven Are kom seg opp og nå måtte vi vente en stund på at Geir Rune skulle få opp alle klientene sine på toppen. Da alle var nede, benyttet jeg sjansen. Jeg fulgte nå en sprekk med bøttetak på baksiden og kløv meg opp på toppen. Det var et kick å stå her. Heftig. En skikkelig godfølelse. Det skulle bli bedre. Nå var det klart for spranget. Det var mer utsatt enn jeg hadde sett for meg, men jeg gledet meg. Dette hadde jeg vantet på. Jeg bad Sven Are slippe ut litt tau før jeg gikk fram på tuppen av hornet. Jeg står på et bratt og utsatt sva og stiller meg i satsposisjon. Mellom hornene er det ikke mange meterne, men man slår seg om man ikke hopper langt nok og detter ned her. Det er ca 2,5 meter mellom dem. Hopper man for langt, faller man nedover stupet. Utenom partiet mellom dem, går det lodrett ned x antall meter. Platået er ikke stort og det er ikke mye rom for feilberegning. Jeg talte til tre og tok hoppet. Perfekt. SYKT digg følelse. Jeg brukte standplassfestet som Geir Rune hadde satt opp. Han gav meg tillatelse til det.
Da Sven Are var kommet på toppen og gjorde seg klar til hoppet, brukte han noen minutter på å gjøre seg klar. Geir Rune kom etterhvert opp og stilte seg klar til å ta ta imot Sven Are når han skulle over. Det gikk knirkefritt. Nå festet vi tauet i rappellfestet og rappellerte ned til andre standplass på normalruten. Her tok vi fram det andre tauet vi hadde med, skjøtet dem, festet dem inn i standplassen og rappellerte videre helt ned til bunnen. Dette er den lengste rappellen jeg har tatt. Sinnsykt digg.
Da vi begge var nede, pakket vi sekkene våre og satte i vei ned mot Svolvær. Geir Rune og klientene var også kommet ned og han tilba seg å kjøre oss ned til fergekaien. Utrolig snill fyr. Vi plukket opp storsekken til Sven Are på veien ned før vi satt oss i bilen. Det viste seg at Geir Rune hadde vært på tur med Inger Lise Innerdal og Otto Lund. Jeg fortalte dette senere til Inger Lise og Otto på Peakbook treffet. Geir Rune sa vi bare måtte ta kontakt neste gang vi skulle til Lofoten. Ikke dumt å skaffe en så erfaren kontakt her.
Klokken var nå 15.00 og vi hadde fremdeles litt tid før hurtigbåten til Bodø gikk klokken 16.00. Det betydde en øl på en uterestaurant. Skikkelig Lofoten-stil. Kvasse tinder, sjø og måkeskrik. Da vi skulle gå ombord på hurtigbåten, viste det seg at de hadde problemer med motoren og at avgangen var utsatt til klokken 18.30. Det betydde flere øl på restauranten. Mens vi ventet, merket vi at duene var veldig interessert i matpakken vår. Tiden ble derfor brukt til å mate dem og øve på å ta gode bilder.
Båtturen tilbake var ikke preget av like mye bølger som på vei til. Nå som det var fint vær fikk jeg også se litt mer av Lofoten. Hit må vi igjen SNAREST. Vi ankom Bodø klokken 22.00. En fantastisk og spennende tur.
Takk for turen Sven Are.
Benutzerkommentare