Fottur over nesten alle Hestbreapiggan (31.07.1999)
Geschrieben von Nils (Nils Haugene)
Startpunkt | Høydalssæter (950m) |
---|---|
Endpunkt | Høydalssæter (950m) |
Tourcharakter | Bergtour |
Tourlänge | 16h 00min |
Entfernung | 35,0km |
Höhenmeter | 2.180m |
Karte |
Besteigungen | Midtre Hestbreapiggen (2.160m) | 31.07.1999 |
---|---|---|
Nord for Midtre Hestbreapiggen (2.131m) | 31.07.1999 | |
Sørvest for Midtre Hestbreapiggen (2.112m) | 31.07.1999 | |
Vest for Midtre Hestbreapiggen (2.143m) | 31.07.1999 | |
Store Hestbreapiggen (2.172m) | 31.07.1999 | |
Nord for Store Hestbreapiggen (2.026m) | 31.07.1999 | |
Vesle Hestbreapiggen (2.051m) | 31.07.1999 | |
Vestraste Hestbreapiggen (2.078m) | 31.07.1999 | |
Vestre Hestbreapiggen (2.139m) | 31.07.1999 | |
Vest for Høybrean (1.919m) | 31.07.1999 | |
Vest for Høytjønnen (1.511m) | 31.07.1999 | |
Låven (2.012m) | 31.07.1999 | |
Løyfte (1.227m) | 31.07.1999 |
14 dager hadde gått siden den lange dagsturen til topper øverst i Memurudalen i Jotunheimen. Nå var jeg mer enn restituert, ja fryktelig sugen på en ny stortur. Da værutsiktene var meget lovende for fjelltraktene i Sør-Norge denne siste dagen i juli, skulle endelig drømmeturen over nesten alle Hestbreapiggan realiseres. Det gikk jo skeis en måned tidligere da et lavtrykk kom fykende raskere enn varslet, og vi måtte snu på Austre Hestbreapiggen (2132) med Netosætre som utgangspunkt. Nå ville jeg kjøre lenger vest og satse på den noe bortgjemte Høydalssæter som startsted.
Hans Petter vil veldig gjerne bli med, men han var opptatt kvelden i forveien. Hvordan skulle vi løse det…? Kjøre om natta og gå direkte ved ankomst Høydalssæter? Og slik ble det…
Jeg plukket opp Hans Petter i Oslo ved 01-tiden på natta, og så kjørte vi den lange veien til turens startsted. Rundt klokken 06:30 ankom vi Høydalssæter etter å ha kjørt nokså direkte fra Oslo. Sola hadde vært oppe en stund allerede da vi en halv time senere var klare for avmarsj. Fra Høydalssæter går det en sti oppover i lia mot vest, opp på Løyfte (1227). Vi parkerte ved denne stiens begynnelse, og fulgte den opp til høyde 1227, på Løyfte. Der tok vi en morgenstund og bare nøt den fantastiske julidagen. For en dag dette skulle bli! Nærmest skyfri himmel, og vindstille. Drømmen om å vandre på Breheimens tak i t-skjorte og oppbrettet bukse skulle bli virkelighet!
Vi endret nå kursen 90 grader, fra vest til nord. Målet nå var å gå mest mulig rett nordover mot Steindalshøe (1892). Det funket et lite stykke, til vi skulle krysse elva Høya ved Høygjelet. Den var visst mer stri enn forventet, og det var ingen mulighet til å steingå den sånn umiddelbart. Vi søkte videre oppover elva (nordøstover), og flere steder var det nesten, men vi prøvde litt lenger opp, og ennå lenger opp… Vi vurderte å vade, men det fristet lite, så vi ville heller bare gå litt til i tilfelle det dukket opp et sted vi kunne hoppe over på steinene. Slik holdt det på til vi nærmet oss Høytjønnen. Elva ble etterhvert til noen småvann her og der, og like før vi var framme ved Høytjønnen dukket det opp et sted hvor elva smalnet inn veldig og var mer en bekk. Hvis vi tok av sekken kunne vi klare å hoppe over, og det gikk fint. Yes! Endelig over denne Høya! Nå ruslet vi opp til høyde 1511 (Vest for Høytjønnen) og tok en pause der. Fra toppen fikk vi et nydelig skue mot de vestre Hestbreapiggan. Mens vi beundret synet av noen av våre planlagte mål denne dagen, la vi opp neste etappe. Kursen måtte jo justeres litt nå etter den kjipe Høya…
Fra høyde 1511 siktet vi opp mot Vest for Høybrean (1919). Vi passerte øst for Høybreatjønnen, og derfra gikk vi mye på snø opp til høyde 1919. Nå var vi ordentlig i gang, og vi nærmet oss for alvor den vestraste av Hestbreapiggan. Vi ble en liten stund på Vest for Høybrean (1919), for utsikten derfra var også helt herlig. Spesielt var synet av Vestraste (2078) og Vestre Hestbreapiggen (2139) svært så innbydende! Endelig skulle vi straks få vandre på flotte rygger.
Vi steg til himmels på den fine sørvestryggen på Vestraste Hestbreapiggen (2078). I et praktfullt sommervær nådde vi dagens første 2000-meterstopp nesten 7 timer etter start. Dette var bare å nyte og ta inn! Fabelaktig utsikt i alle retninger! Vi var i et eventyr. Det var laaaangt ned i Lundadalen nå, vestover badet isbreer blant topper og snøfrie rygger mens vi motsatt vei kunne se resterende Hestbreapigger. Ikke så mye pigger akkurat, så navnet er vel en smule misvisende.
Vi luntet videre til Vestre Hestbreapiggen (2139), og der tok vi en lengre pause. En nydelig topp dette også, ja en av de aller flotteste vi skulle besøke denne dagen. Passet derfor bra å ta en matbit og slappe av ekstra her. For vi hadde lang vei igjen, og var ennå ikke halvveis…
Neste mål var nå utposten Låven (2012). Vi ruslet først ned og over Vesle Hestbreapiggen (2051), før det ble vandring over en nordlig arm av Høybrean etterfulgt av en smådrøy ur bort til Låven (2012). Nå fikk vi en se Hestbreapigg-platået fra en mer uvant vinkel, og det var stilig med Ytstebreen som stanget inn i de loddrette stupene i sør, oppi Grautfatet. Herfra kunne vi også studere den luftige eggen nordover fra Midtre Hestbreapiggen (2160), en egg vi snart skulle få prøve selv. Låven (2012) er en bortgjemt topp, men absolutt verdt besøket selv om turen ut er noe monoton og drøy.
Den slake bakken opp til Vest for Midtre Hestbreapiggen (2143) føltes ganske drøy. Vi begynte å bli noe slitne nå, og det gikk liksom ikke fremover. Men fram kom vi omsider, og vi fant en toppvarde der oppe. Nå var vi på det store, flate platået som utgjør "sentrum" av Hestbreapiggan. Vest for Midtre Hestbreapiggan (2143) er egentlig en temmelig flat og 100-150 meter bred rygg med stup og bratte skrenter på sidene. Toppen er bare en liten hevelse på denne brede ryggen. Vi tok ingen lang rast på denne toppen, ei heller på høyde 2112 (Sørvest for Midtre Hestbreapiggen), som vi kun stakk bortom siden det var plassert en høyde på kartet der. Det var så lettgått der oppe, så en liten ekstrasving kostet svært lite. Egentlig helt herlig å vandre mellom disse toppunktene, der man følte at man gikk på Breheimens tak med vidstrakt utsikt under en blå himmel. Bare langt i sør, bakenfor Jotunheimens tinder, ruvet noen cumulonimbusskyer som vitnet om mulige tordenbyger i lavere strøk av Sør-Norge.
Noen minutter etter høyde 2112, sto vi på dagens nest høyeste topp: Midtre Hestbreapiggen (2160). Det ble ikke noe langt opphold der, for vi var langt mer nysgjerrige og spente på ryggen nordover mot Store Hestbreapiggen (2172). Den så morsom ut, kanskje noe mer spenstig enn vi hadde tid til nå? Det var sent på dagen, og vi hadde veldig lang marsj tilbake til bilen. Ut til Store Hestbreapiggen (2172) skulle vi også… Vi tok en mellomting – delvis på eggen og delvis helt øverst på snøen til høyre (på østsiden). Men denne fonna på østsiden stupte fort meget bratt nedover mot Heimaste Hestbreen, og ned den hadde vi ikke tenkt oss. Så vi holdt oss temmelig nært fjellet der vi gikk på snøen…
Litt før vi nådde Nord for Midtre Hestbreapiggen (2131) holdt vi oss oppe på eggen for å ta med denne lille toppen som markerer slutten på eggen, før vi rutsjet ned en fonn til skaret mot Store/Nørdre Hestbreapiggen (2172). Bakken opp til dagens høyeste tind, og "kongen" av Hestbreapiggan, gikk i et par lavere gir nå. Den var tung, men ved å gire ned og ta noen småstopp kom vi da opp til Store (2172) til slutt. Vanvittig herlig å nyte utsikten fra den høyeste toppen blant Hestbreapiggan. Vi spiste rester av nisten vi hadde med, og tok noen minutter for å lade batteriene litt opp igjen.
Før vi for alvor skulle vende nesa tilbake mot Høydalssæter, ville jeg ta med høydepunktet Nord for Store Hestbreapiggen (2026). Det betød nesten 150 høydemeter ned igjen og rundt 800 meter lenger mot nord, og vekk fra Høydalssæter. Ikke mye egentlig, men med alle kilometerne og bakkene vi hadde i beina nå, virket det langt. Men siden vi var så nærme, måtte jeg bare sjekke ut om denne høyden var noen topp. Det var den ikke! Bare nordryggen på Store Hestbreapiggen (2172) som flatet ut et lite stykke…
Så var det tid for retur. Og den var lang, ikke minst fordi vi hadde noen motbakker også. Returer er jo ofte mest nedoverbakker og flater, men nå skulle vi først forbi Store Hestbreapiggen (2172), og etterpå opp på Midtre Hestbreapiggen (2160) igjen. Skjønt, den Store (2172) trengte vi ikke gå over selve toppen, men skar til side og passerte litt øst for selve toppen. Noen høydemeter spart der. Den luftige eggen passerte vi på fonna på østsiden helt inntil fjellet, for nå hadde vi ihvertfall ikke lyst på rutsjetur ned på Heimaste Hestbreen! Deretter var det noen meter opp før vi var ved Midtre Hestbreapiggen (2160) igjen.
Men nå var det vel slutt på motbakker…? Jeg kikket på kartet, og noe særlig med oppoverbakker skulle vi klare å unngå nå, men noe motløs ble jeg da jeg så hvor langt unna Høydalssæter var. Over 10 km igjen, og vi begynte å bli tomme…
Noe annet valg enn å gå hadde vi ikke. Første utfordring var å komme ned fra Hestbreapigg-platået på letteste måte. Sørøst for Midtre Hestbreapiggen (2160) ligger en bre som går nesten fra toppen og helt ned til det flater ut på rundt 1650 moh. Den så fristende ut! Vi måtte bare være obs på eventuelle sprekker, og så håpe på at snøkonsistensen var fin. På rundt 2100 meters høyde var det en bratt knekk på breen, så vi styrte unna den, men nedenfor kjørte vi på og slentret nedover i fint driv. På kort tid nærmet vi oss Høybreavatnet (1550), og mange høydemeter var unnagjort via snarveien.
Siste etappe foregikk mens sola dalte ned i vest. Vi ble mer og mer tomme, og siste bakken ned mot Høydalssæter kom vi inn i uveisom bjørkeskog. Her måtte vi skille lag et stykke… Å kjempe mot bjørkekratt var det siste vi trengte nå når kreftene og motivasjonen var svettet vekk. Det ble noe banning mens vi bakset oss ned til grusveien, og for å unngå at vi kjeftet på hverandre, fant vi ut at det var like greit å gå noen meter fra hverandre. Vi møttes nede på veien igjen, og da var kranglete bjørkeskog glemt. Så behagelig det var å gå på vei… Ikke minst var synet av bilen en stor lettelse, 16 timer etter at vi forlot den på morgenkvisten.
Tross slitne bein og helt tomme for krefter, var vi enige om at dette hadde vært en helt eventyrlig sommerdag. Det ble den aller flotteste fjellturen det året, og et av de fineste turminnene årene jeg samlet på 2000-metere. Og fineste turminner er det blitt mange av…
Kjøreturen hjem ble tung. Svært tung! Jeg holdt greit til vi var nede i Gudbrandsdalen et sted. Da var det klin umulig å holde øynene oppe. Jeg spurte Hans Petter om han ville kjøre, men han hadde sloknet for lenge siden, og hadde ikke sjanse til å klare noen bilkjøring. Jeg kjørte inn på en rasteplass for å hvile øynene litt… Vi våknet neste morgen av at sola stekte inn i bilen! Godt vi ikke hadde noen store planer den dagen. :-)
Benutzerkommentare