Høgvagltindane (21.09.2000)  

Kjølig morgen da Gisle og jeg ankom Leirvassbu denne fine morgenen godt ut i september. Noe dis på himmelen, men det lå an til å bli en nydelig dag ifølge værvarslingen. Et lite dryss med nysnø på toppene, men ikke store mengdene virket det som. Lite folk på Leirvassbu nå, men noen snekkere var i gang med å sette opp en bygning rett over elva, sør for Leirvassbu.

Vi vandret først på grusvei sørover, senere opp på Høgvaglen hvor vi gikk over flere småtopper før vi nådde Høgvaglbreen. Jeg var spent på forholdene på breen, men det var helt supre forhold på den i dag. Jevn og fin, med et syltynt lag med nysnø som gjorde det lett å gå på det harde underlaget. Vi krysset nokså rett over fra Høgvaglen (1713) til Austre Høgvagltinden (1916). Ingen tegn til sprekker noe sted, og god oversikt, så vi hadde lite bekymringer med å spasere over uten tau denne dagen.

Noe mer problematiske forhold skulle vi få på Austre Høgvagltinden (1916) og bortover den brede ryggen mot Høgvagltinden (1925). Det hadde tydeligvis vært mildvær i den høyden, for hard og såpeglatt is lå oppå snøen. Heldigvis var det mye bart fjell å gå på, så vi kom oss greit helskinnet bort til nordøstryggen på Midtre Høgvagltinden (2066). Denne ryggen var veldig fin å følge oppover, med løsere snø i passe mengder. Etter drøyt 3 timer på tur sto vi på dagens høyeste topp, i et vær som bare hadde blitt bedre og bedre. Det blåste litt, så noe surt var det.

Før vi fortsatte mot Vestre Høgvagltinden (1967), gikk vi nedover i motsatt retning. Siden vi var så nærme Søre Høgvagltinden (2015) kunne vi nesten rusle ned på den også. Det ga ikke mye ekstra pes å plukke med den slake toppen. Hvis vi la godvilja til, merket vi nesten at det var en liten stigning bort til den toppen…

Nå måtte vi over og forbi Midtre Høgvagltinden (2066) igjen for å komme til Vestre Høgvagltinden (1967). Fin rygg ned fra Midtre (2066) og opp mot Vestre Høgvagltinden (1967).

Vi hadde mer tid til overs etter pausen på Vestre Høgvagltinden, så før vi vendte nesa mot Leirvassbu, ruslet vi vestover ryggen og bort til Høgvaglhøi Vest (1774). Der var temperaturen noe mer behagelig, så vi tok en litt lengre pause der. Fra den toppen var det flott utsikt nedover Storutladalen og mot Hurrungane med mektige Styggedalsryggen.

Fra Høgvaglhøi Vest (1774) var nå målet å komme ned til anleggsveien i Gravdalen på letteste måte. Fjellsiden ned mot Gravdalen så enklest ut hvis vi holdt oss langt mot vest. Her var det færre bratte skrenter og harde snøfonner. Vi kom oss greit ned, og vandret etter hvert på anleggsveien tilbake til Leirvassbu. Med dette var årets turer til 2000-meters toppene avsluttet.