Store Hestdalshøgde (09.05.2002)  

Våren hadde krøpet godt oppover i Lundadalen da vi parkerte på Heimaste Lundadalsætre denne flotte maidagen. Det lå an til en super dag, med sol og lite vind. Heldigvis kunne flere bli med på tur denne gangen. Ragnar, Gisle og Hans Petter hadde slengt seg med, så da ble det en ganske full bil med alt skiutstyret.

Jeg startet ikke helt bra da jeg skulle stige ut av bilen… En kjip knekkelyd kom fra innerlomma der solbrillene lå. Æsj, det var ene stanga på brillene som knakk. Det ville bli slitsomt uten solbriller på snøen, men sportstape løste greit det problemet, så dermed hang brillene på der de skulle resten av dagen.

Skiene måtte bæres et godt stykke oppover. Først i 1300-meters høyde, etter ca 3 kilometers vandring, kunne vi endelig spenne på skiene. Det hadde kokt i lia opp langs sørsiden av elva Grjotåi, så vi var gode og varme da vi startet skituren.

Det var herlig å komme opp i høyden til hvite vidder. Vi vandret bortover ryggen øst for Hestdalshøgde (2091), og tok en liten pause på Østtoppen (1978). Enkelte plasser var det noe tynt med snø, så det var greit med et skipar det ikke var så nøye med. Siste bakken opp til Hestdalshøgde (2091) var stilig, med det loddrette stupet på nordsiden og skavler som hang utover hele veien oppover.

Vi hadde vært på farten i drøyt 6 timer da vi nådde toppen på Hestdalshøgde (2091). Ikke noe rekordfart det, men vi var jo flere på tur i fantastisk vær, og da hadde ikke vi det travelt. Pausen på toppen ble tilsvarende lang. Vi skravlet om kapp med sola, og nøt den vide utsikten.

Etter hvert spente vi på skiene og hadde en fabelaktig nedkjøring nord for Hestdalshøgde, over den vestre delen av Grjotåbreen. Optimale snøforhold med et lag av slush øverst, som gjorde det lett å styre med enkle fjellski for de uøvede. Vi skled så nedover Grjotådalen så langt det var skiføre. Da det bratnet til ned mot Lundadalen måtte vi hive skiene på sekken igjen, og vandret til fots siste etappen tilbake til Heimaste Lundadalsætre.