Tur til Trulsbu i Breheimen - Holåtinder (02.08.2011)

Våknet etter en overraskende bra natt på Trulsbu etter tung bæring inn til Trulsbu og bratte høydemeter til Vestraste og Vestre Hestbreapiggen i går. Nydelig solskinn, bar min (unødvendig, hadde det vist seg) tunge bør et stykke vestover på DNT-stien hvor jeg satte fra meg de drøyt 20 kiloene og tok oppover sørvestflanken mot Austre Holåtinden til jeg var oppe på sørøstryggen hvoretter jeg svingte nordvestover. Støtte dessverre på tåke fra ca 1900 meter, men heldigvis ikke av det tykkeste slaget.

Under de sedvanlige ritualer omkring toppen med bildetakning som det viktigste, kom det sprekker i skylaget og jeg fikk snart sett hele ryggen bortover mot Midtre! Og jeg som hadde belaget meg på nitid navigering med kart og kompass(hadde ikke GPS)! Visuell støtte er definitivt å foretrekke. Det var lettgått bortover ryggen mot Midtre, som jeg ennå ikke så, men så en definitivt sørøstrygg i forkant av denne, tenkte at denne som vanlig ikke er så ille bratt som det ser ut til.
Og sørøstryggen opp til Midtre var helt grei, attpåtil vek tåken jammen meg bort fra Midtre også etter hvert som jeg nærmet meg. Høyt skydekke med bra utsikt da jeg nådde toppvarden på dagens andre topp. Hadde også lyst på den tredje og vestligst av Holåtindane, men innså at dette ville kreve brepassasje, så jeg returnerte ned sørøstryggen av Midtre hvor jeg hadde kommet opp.

Videre herfra skrådde jeg ned i vestflanken av ryggen mellom Midtre og Austre, med skrenter og sva, etter hvert med morenelandskap, men helt greit terreng å bevege seg i. En viss utfordring i å lokalisere sekken min, men jeg hadde lagt denne oppå en stor stein og "traff" forbausende godt da jeg var tilbake til dette punktet. Ville nå forsøke å komme inn på sti mot Vestre Holåtinden og fulgte denne noen kilometer, men mistet så stien(kom for langt vest) og for å gjøre en lang historie kort; det ble ikke noen Vestre Holåtind på meg denne dagen. Litt småirritert på meg selv måtte jeg snu og ta veien tilbake i retning bilen. Etter å ha vært stort sett skyet mesteparten av dagen skinte det opp ut på ettermiddagen og det ble nokså hett, særlig med den tunge børen jeg drasset på. Med forsommerens myriader av lemen ferskt i mine, turte jeg ikke drikke fra bekker og vann og gikk etter hvert tom for væske. Etter å ha ankommet bilen rimelig dehydrert stakk jeg innom Nørdstedalsseter og spurte om de hadde noe appelsinjuice til salgs. Og det hyggelige vertskapet lot meg drikke meg utørst på den deiligste appelsinjuice jeg noensinne har smakt! Den literen glemmer jeg aldri!!
Vestre Holåtinden skulle jeg få revansjere på en uforglemmelig tur et par måneder senere.